Vi er 8 om det denne gangen.
En mld med navnet på gutten det gjaldt og jeg sa ja til å være med.
Da jeg kom inn i leiligheten min fanget jeg diverse følelser som traff meg så veldig, veldig..
Skjønner at jeg speiler meg i en sorg jeg fremdeles ikke har leget i meg selv,
jeg kan bare gi gjennom hjertet,
mitt sårede hjerte,
mitt sårede hjerte åpner seg for guttens hjerte,
vondt da,
men jeg velger å "stå i det",
hjelper meg selv også på den måten,
vet jo det,
strever for å holde fokus.
Jeg blir trist, opprørt, fortvilet, jeg vandrer hvileløst frem og tilbake over stuegulvet.
Jeg blir på et vis "koblet bort", blir en slags passasjer i eget sinn,
oppfattet at jeg henvendte meg til retningene, åpnet dem, åpnet et hellig rom, åpnet for en hellighet.
Så kommer "stemmen", jeg har hørt den før, det er "Han", min vise forfar.
Jeg hører ham prate i vei, jeg føler ordenes kraft, men jeg skjønner ikke for språket er indiansk.
Jeg hører rolig tromming.
Trommingen omslutter og fyller det hellige rommet som jeg plutselig er dratt inn i.
Midt i rommet er han vi kom for.
Vi er 8,
vi er 8 motstykker som utfyller hverandre fra krigerens hjerte til en mors uforbeholdne kjærlighet,
vi danner en ring rundt gutten,
indianeren trer frem,
noen av ordene jeg ikke skjønner blir til bilder i mitt hode,
"vi er vinden som blåser, vi er gresset som bøyer seg", vi er alt, vi er et..
han taler til våre sjeler og er nok bare for dem å vite alt av det som blir sagt,
ikke så viktig med språket da.
Ordene forener oss,
trommingen gjør oss samstemt,
trommingen øker i styrke og intensitet,
raskere og raskere trommes det,
det er en omskapning..
til slutt er det som å stå i en storm,
et ras av energi, samhørighet og tilhørighet.
Der og da er vi 8,
vi er alt vi kan være,
alt er der og da,
alt er nå.
Alt er som det skal være..



