ikke bra å synes synd på .....

GjenopprettetMedlem

Vel... hmm.. "Man skal ikke synes synd på", er et begrep jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Jeg synes ofte synd på dem som har det vondt. Jeg mener... Dem som har det skikkelig vondt! Men, hva menes med medfølelse i denne sammenheng? Er ikke de to tingene akkurat det samme?

Empati er et fint ord i denne sammenheng synes jeg, og jeg er jaggu glad for at jeg har det! Det er med på å åpne MIN vei, slik at jeg kan være forberedt i tilfelle noe skulle ramme meg og mine... Jeg har jo jobbet med pasienter som har vært i den ytterste nød, altså... folk som holder på å dø, og jeg kunne ikke se at jeg åpnet noen elendig vei for dem med å være der for dem/den personen. Tvert imot, så har det vært med på å gi den som har det vondt litt lettere vei.

Vel, det var altså mine tanker rundt disse påstandene.

GjenopprettetMedlem

Å synes synd på noen er en dårlig måte å hjelpe folk på.
Hvem vanligvis synes vi synd på ?,fattige ,syke,mislykkede,osv.
Det vil si ,at når vi synes synd på dem så tilkaller vi på en underbevist nivø all den elendigheten .
Det er ofte folk blir sinte når noen synes synd på dem og svarer med agressjon.
Og det er ikke noe rart ,fordi vi sender dem ødelegende tanker ved å synes synd på dem.

Det er ikke mine påstander,men jeg kom med dette fordi jeg hørte i dag en sykesøster som klandret en slektning til en pasient for at han syntes synd på sin syke slektning.
Og jeg kom på ,at jeg har hørt slike påstander før i tide .

GjenopprettetMedlem

Jeg er enig med Nordlyset her, men jeg tror også jeg forstår hva Dimi sikter til.
Det er etter min mening ikke bra å bekrefte stakkarsligheten hos den som har det vondt, ofte med ordene stakkars deg, så fælt du har det, o.l. Det tjener vel ingen, og det takler jeg dårlig sjøl også.
Jeg er ikke i en hjelper-rolle annet enn for venner ved behov, og jeg har selv hatt behov for hjelp mange ganger i mitt liv. Det som er viktig er å bli sett og forstått, med andre ord å vise empati og medfølelse.

Alt avhenger av situasjonen og behovet til den som har det vondt, og hvor alvorlig det er. Jeg kom til å tenke på en opplevelse da jeg selv var i oppløsning i en uforklarlig angst da jeg var 18. Jeg løp og flyktet fra denne følelsen i meg, flyktet fra byen til en venninne, den eneste jeg visste som kunne møte meg.
Fra andre siden av bordet, etter å ha hørt meg fortelle og sett min totale hjelpesløshet, sa hun nøkternt og ærlig til meg: 'jeg syns synd på deg.' Disse ordene har jeg aldri glemt, de var en bekreftelse og en støtte som var det jeg trengte. Hun kunne like gjerne sagt jeg er glad i deg og vil hjelpe deg. Det er måten man sier ting på som er viktig.

Problemet er kanskje at mange mennesker ikke vet hvordan de skal forholde seg til andres smerte, og tyr til en overdreven medlidenhet, og trøster slik man ofte trøster sine barn, kanskje.

Bare noen refleksjoner ifra meg.

GjenopprettetMedlem

"bluestorm":

Det som er viktig er å bli sett og forstått, med andre ord å vise empati og medfølelse.

Det synes jeg rett sagt.

GjenopprettetMedlem

Det å synes synd i noen, er ikke bra, det blir lett en "skjev" fordeling, og kanskje er det lettere for den som har det vondt/er syk å henge seg opp i "å synes synd " på seg selv, og da har healingprossessen, ett langt steg tilbake.

Det betyr ikke at man ikke skal ha empati, noe som er utrolig viktig å ha, både for den som gir healing, eller jobber på sykehus/sykehjem f.eks.

Å bruke empati i jobbsammenheng er en viktig drivkraft for å oppnå framgang hos mennesker som har ett traume. (erfaring)

Dette er bare min mening, men ett viktig tema som du har tatt opp Dimi

GjenopprettetMedlem

Nu får jag ta det på engelsk... for det är mer bekjente uttryck for meg, än synes synd

Om man skulle tänka sig att en person ber dig:

1) Feel pity for me
eller
2) Show me some compassion

Vilket påstand känner du mer kraft i?

Jag upplever med kraft i nr 2 ... och mer oppgitthet i nr.1
Oppgitthet är det ingen självhealing i, men att be om medfölelse, är att be om något... f.eks. "energi"... tänker jag.

[rättstavning...]

GjenopprettetMedlem

Jeg vet ihvertfall at jeg blir provosert om noen syntes synd på meg. Det er nedlatende og hjelper ikke til annet enn å bekrefte min posisjon som "svak". Nå er jeg veldig stolt og jeg tror at mange mener det godt når de sier det. Men grrr!

GjenopprettetMedlem

ah... Nå er jeg med.. Omsider. Vel, det er ikke i min mening at man skal si til den som har det vondt, at feks; Jeg vet du har det vondt, å det er SÅÅÅ synd i deg...! Det jeg mente er at man kan synes synd i folk, men man gjør det inni seg. Skjønner?

Håper det var med på å rette opp litt i min mening.

GjenopprettetMedlem

"Nordlyset":

ah... Nå er jeg med.. Omsider. Vel, det er ikke i min mening at man skal si til den som har det vondt, at feks; Jeg vet du har det vondt, å det er SÅÅÅ synd i deg...! Det jeg mente er at man kan synes synd i folk, men man gjør det inni seg. Skjønner?

Håper det var med på å rette opp litt i min mening.

trekker du ikke da vedkommendes problemer til seg selv eller sine nære?

GjenopprettetMedlem

Hehe... skjønner hva du vil frem til der, men nei. Jeg mener at man ikke trekker noe noen veier. Det handler om nøytralitet der. Jeg gir ikke problemer (det vonde) fra meg, og ei tar jeg det til meg. Det videreføres, etter min mening, ei heller til hverken mine eller andres nære.

Medfølelsen for andre som har det vondt kan man vanskelig slippe unna fra. Det er noe man bare har inni seg, men, man trenger ikke skrike ut det.

Sommersky: Det er helt greit å være stolt. Jeg er det selv, men jeg er ikke "svak" selv om jeg har det vondt. Det kreves en enorm styrke for oss "stolte", å vise at vi er svak! Alt er situasjonsbetinget der tror jeg. (grr

)

white flame woman: Du sier: "Det å synes synd i noen, er ikke bra, det blir lett en "skjev" fordeling, og kanskje er det lettere for den som har det vondt/er syk å henge seg opp i "å synes synd " på seg selv, og da har healingprossessen, ett langt steg tilbake."

-Ja, jeg er enig i det du sier der, og jeg støtter den. Nesten helt ut! Bare det at... Hva om vi holder følelsen inni oss? Altså at vi ikke sier noe høyt om det vi føler? Har vi da satt healingprossessen langt tilbake? Ikke etter min mening.

Men, når nå det er nevnt så vil jeg nevne en liten erfaring jeg fikk engang. (ikke le Silva) Jeg hadde slått leggen min noe så jævlig i stigebrettet på lastebilen jeg kjørte. Det var virkelig vondt, og jeg slet fælt med å holde meg "upåvirket" av smellen. Nyttet det? Neida, det skinte gjennom som ei sol over tynt slør av skyer, at det var vondt. Jeg måtte bare se på at "stolte" meg ble gjennomskuet, og ja; grrr i to sek, før det bar i seng med meg og blå legg. Selvhealing på høyt plan foregikk, og jeg ble helt fri for verk, og den blåe leggen min var helt fin etter veldig kort tid. Det jeg sier her nå, er at det slettes ikke er sikkert at den som har det vondt blir satt tilbake på noen måter dersom denne personen ser at andre ser at han/hun har det vondt. Det kan slå ut i "sinne", slik at selvhelalingen starter... og når den er startet, så er den kraftig.

jøsses

Hva er det som går av fingrene mine i kveld???

Anonymous

Aiiaii.. takker for en ahaopplevelse Dimi.

Motsatt placeboeffekt var et ord som dumpet hardt ned i mitt lille hode

da jeg leste denne tråden.

Hvis medmennesker synes synd på en person som har vondt,
så bidrar medmenneskene til at den syke får en bekreftelse på sin elendighet
og den syke kan da sette i gang en negativ og ødeleggende tankesirkel som virker som en blokkering på healing av sykdommen.
Istedet for å kunne ha hatt en positiv og helende tankegang.

GjenopprettetMedlem

Smerte er et resultat av at det på en eller annen måte ikke er bra å befinne seg i den situasjonen man gjør. Gjennom lidelse blir man bevisst på hva som er skadelig, så man kan komme seg ut av det. Når man synes synd på noen overfører man noe av smerten til seg selv, så den ikke blir fullt så tung å bære for den som lider. Samtidig er det lettere å finne en løsning sammen. Første skritt i en helbredelsesprosess må vel være å innse at man har et problem.

Det er synd at det å synes synd på noen har blitt en klisjé, noe man sier på autopilot i en nedlatende tone uten at man mener det. Det understreker som sakt stakkarslighteten og hjelpeløsheten til den som lider, og kan være det motsatte av hjelp.

Hva er positivt og hva er negativt? Hvis man gjennom historien bare hadde oversett problemene med "positiv" tenkning hadde ikke verden gått fremover. Vi ville levd i et kvinneundertrykkende samfunn med slaveri, kannibalisme og rituell menneskeofring. Det er farlig å fraskrive seg ansvar på denne måten, for det hjelper ikke å lukke øynene og vente på at alt skal gå over av seg selv.

GjenopprettetMedlem

Av og til kan det å synes synd på ett annet menneske, en slags nedtur for det mennesket som også vil hjelpe, for at tingene kan bli så intense.
Det er en læreprosess som går over mange år..
Å synes synd på ett annet menneske kan man godt, men ikke vis det til det mennesket...
Tanken da kan lett bli: "jo, nå synes andre at jeg virkelig har det forferdelig.." så blir hullet ennå dypere, og det kan bli vanskeligere å gripe fatt i tingene, sorgen, eller hva det måtte være..

GjenopprettetMedlem

Jeg synes jo at Ofelas perspektiv er noe å se på.

Kan man ikke ha medfølelse når man synes synd på? Å synes synd på uten medfølelse er det kanskje verre med....da er en jo ikke en annen en gang interessert i å kjenne på.

Hvis man synes synd på så synes man jo synd på og er det da ekte å late som at man ikke gjør det? Og liksom bare spiller medfølende.......

Kanskje er det en grunn for at man synes synd på?

AdsBot [Google]

Det er vanskelig å styre sine tanker.. Men hvis en tror på hjelp fra åndekreftene, bør en være bevisst på hva en gjør, tenker og sier.

F.eks.: En kan be åndene om å hjelpe et menneske i vanskeligheter. Sende ønsker om at det gode må skje med denne personen.

Samtidig går en rundt og bekymrer seg, synes synd på, eller snakker til andre om den fæle situasjonen vedkommende har: "Staaakar denne som har det slik eller slik. Dette kommer aldri til å gå bra.."

Her må en være bevisst på hvilken "bønn" som sendes ut oftest. For begge fanges opp av åndene. Tror jeg.

GjenopprettetMedlem

og jeg mente ,at alt dette skjer på en underbevist nivø som er lite merkbar for bevistigheten.

og hvis man tar den teorien om ,at ånder tar alt bokstavelig og i tillegg legge den teorien om tiltrekning så høres ikke de påstandene så galt ut.

Men som sagt det er ikke noe jeg har erfart og dermed er det en teori for meg.

GjenopprettetMedlem

Det er så lett å snakke forbi hverandre.
Når man koker det ned til en liten summ, er det ofte det samme man mener, men man bruker forskjellige ord..
Tror også at man skal være forsiktig med hvordan man sender ut "bønner" etc.
Er fort gjort å sende ubevisste tanker ut..

GjenopprettetMedlem

"Ofela":

Det er synd at det å synes synd på noen har blitt en klisjé, noe man sier på autopilot i en nedlatende tone uten at man mener det. Det understreker som sakt stakkarslighteten og hjelpeløsheten til den som lider, og kan være det motsatte av hjelp.

Mye bra tanker i denne tråden!

Strålende,
Fagerhjul

GjenopprettetMedlem

Energiene fra andre mennesker smitter over på oss,så vi blir like dem vi møter. Tepose effekten.
Når jeg møter en gammel mann,blir jeg gammel,mens han blir ung,dette er naturen sin måte å kompensere for energier den ikke har så mye av.
den tar det den trenger fra omgivelsene. ( dette skjer også for at jeg skal forberedes på alderdomens skjønnhet )
Naturen har sin egen innebygde overlevelses innstinkt.
Jeg tenker det er noe vi ikke har kontrollen over,for dette handler om evnen til å være åpen for kreftene,eller å frykte dem å lukke seg selv
i møte med omverden.
Har en kraft og energi i seg i møte med folk,kan det være nok til å hjelpe mange opp på et høyere nivå.
Har en ikke kraft å energi i seg i møte med folk,kan en fort bli mistenksom på andre som virker som de stjeler energi og tapper en.
Og mistenksomhet er en energi tyv nr.1.
Men siden en ikke ser mistenksomheten,så har en lett for å finne noe utenfor seg selv,som den mulige straff skyldige eller onde person.
Åndene fører sjamanen rundt der han trengs i omgivelsen,og han har ansvaret for å ha kraften som trengs for å være åndenes mellom mann.
Sjamanen må altså lytte til åndene når de ber ham gå å legge seg,det er deres måte å arbeide på. Stol på Åndene .
Sjamanen må spise når åndene ber ham om det,for de har arbeid for ham i den usynlige verden.
Sjamanen må lytte til åndene,alltid,gjøre seg vandt med å bli veiledet gjennom intuisjon og indre syn.

Sjamanen er ikke redd,en redd sjaman kan ikke møte kraften med hele seg
og mister seg selv i møte med verden,da er ikke åndene lenger på hans side.
de blir demoner å spøkelser som kommer ut av munnen på
alle som har kraft å energi.
Verden blir et ondt sted.

Åndene tar alt bokstavelig,så det er opp til den som bruker bokstavene å være en kraft ånd.
om en snakker mye i søvne,kan åndene få et gjespende drag over seg,og en får alle til å gjespe rundt seg.

takk for inspirasjonen fra flinke folk.

Anonymous

Dette var en veldig interessant tråd for meg. Ofela skriver:

Det er synd at det å synes synd på noen har blitt en klisjé, noe man sier på autopilot i en nedlatende tone uten at man mener det. Det understreker som sakt stakkarslighteten og hjelpeløsheten til den som lider, og kan være det motsatte av hjelp.

Jeg har tenkt på dette den siste tiden, om det er riktig å synes synd på noen. Jeg har vært av den oppfatningen at det ikke er bra å synes synd på noen; i den forstand at jeg da gir negativ energi til den som det er synd på. Men etter å ha lest Ofelas innlegg så får jeg en bekreftelse inni meg på at det kan være riktig å synes synd på noen, når en har et oppriktig ønske om å hjelpe noen. Dette er en dyp innsikt, for meg, for da kan en hjelpe andre gjennom medfølelse. Medfølelse er da at en synes oppriktig synd på noen, og det i seg selv har en healiende effekt på den det er synd på såfremt en har et oppriktig ønske om å hjelpe vedkommende. Dette er kjærlilghetens kraft, som et eksempel tenker jeg, og skriver jeg spontant. Takk for innsikten Ofela!