Det å heale hester har "tatt"av i det siste, og ryktet har spredd seg fort, mye fortere enn eg hadde tenkt.
Eg ble kaldt ut til en nydelig fullblods, stolt og høyreist.
Det tok litt tid før jeg fikk virkelig kontakt med han, så vi koste sikkert en halv time eller vel så det, før han begynte å vise meg deler av sitt liv.
Det var ikke noe pent syn, så jeg ble satt ganske hardt ut, og tårene var umulig å stoppe.
Det jeg ble vist var slag og hvis han ikke gjorde som eierne ville ble han straffet med å ikke få mat..
Hvem er det som gjør slike ting?
Hvorfor slå forsvarløse dyr?
Jeg håper at arrene på denne hesten er grodd like mye i sinnet som det de har gjort fysisk.
Og heldigvis har denne spessielle hesten fått det meget godt, hos en mann som lever og ånder for denne hesten, og hesten viser meg ett bilde av kjærlighet, så utrolig sterkt og så utrolig lærerikt å få disse stundene med hestene.
Tenk å ikke ha bitterhet i sitt sinn etter år med opplevelser som er grusomme og groteske..
Det har hendt jeg ikke er glad for de evner jeg har, for det har til tider vært vanskelig å håndtere, men i den senere tid, og jo mer jeg har fått på plass, jo mer ydmyk er jeg blitt ovenfor det som er gitt til meg.
Veien min har begynt, og jeg vet ikke hvor den ender...
Det e desverre ikkje alle som e egna tel å ha dyr, og æ trur at dem heller ikkje vet sett eget beste, - det e trist...
Æ va og besøkte noen her i vår - tok endel bilda av hestan (de bildan blei i sterkeste laget for meg
- måtte bare slette dem). Tar dem inn på netthinna og sende 
så godt æ kan i hyperfokus - når disse dukke opp...Blei kjempe-gla i går fordi æ fikk vite at dem no har fått stellt hovene, e nyskodd og strigla
- det e håp... så æ bare fortsetter