En søt liten sommerhistorie!
Jeg hadde barnebarnet på overnattingbesøk. Ved sengetid senker roen seg etter bønn og sang. Vi sier god natt og jeg går til mitt rom. Med døren oppe, hører jeg noen små hikst fra stua. Gråten tiltar og jeg står opp og går inn til henne. Store tårer renner nedover kinnet, hun er utrøstelig. Etterhvert får jeg vite hva som er så sårt: jeg savner mamma, og pappa, og søster og bror og kanin og.............
Det ender med at hun kryper inntil meg i min seng. Tårene får fritt spill, jeg sier at det er greit at hun savner de hjemme, men i morgen ser vi dem igjen. Ole Lukkeøye kommer etterhvert, og alt er glemt.
Noen dager senere besøker jeg min gamle, syke mor. Det var ikke noe godt møte, hun er aldri fornøyd osv........ Jeg reiser hjem såret, nok en gang. Krenket fordi ingen ting er bra nok. Om kvelden tenker jeg på barnebarnet og hennes tårer og lengsel etter mamma. jeg kjenner på såret mitt og tårene kommer på mine kinn. Høyt sier jeg:
Jeg savner min mamma. Jeg savner en mamma som er der for meg. Jeg har alltid savnet mamma. Hun har aldri vært tilstede for meg. Jeg lengter etter mamma som er snill, god, og som synes at jeg er det samme. En mamma som godtar meg slik jeg er. At det er nok å være meg.
Jeg sovner etterhvert med tårevått kinn, og en ro inni meg.
Takk til barnebarnet som ga meg muligheten til å kjenne på min lengsel etter min mamma.
moskus
Derfor er det så godt å se/vite at ditt barnebarn har deg som ser dette, samt
at barnebarnet kanskje har et bedre forhold til sin mor og far!
Takk for at du deler!
