Sjaman.com – Forumarkiv

Går rundt med grublerier om disse speilnevroene!

Jeg kan kun ta meg selv som et eksempel!

Jeg har lest litt om dette. Det at barn på en måte kopierer sine foreldre, ser på deres handlinger, uttrykk osv. De speiler dette tilbake til seg selv, for å lære gjennom bilder? Om jeg har forstått dette rett.

Man gjør jo dette, tar etter sine foreldre, frem til den dagen man er i stand til å sette sammen to + to og få fire. Til den dagen man aktivt begynner å tenke selv, å forstå sine egne og foreldrene/ andres handlinger selv.

Jeg vokste opp i et mildt sagt turbulent hjem....de første åra var kjempetøffe, å årene frem til jeg flyttet for meg selv var det også nokså turbulent. Men jeg klager overhode ikke. For masse kjærlighet fikk jeg, fra min mamma og mormor.

Jeg skal ikke gå inn på hvorfor eller hva. Men jeg opplevde å vokse opp i et hjem jeg ikke helt klarte å identifisere meg med. Jeg føler at alt jeg har lært meg av måter å handle på, takle ting på, gjøre ting på, være på, tenke på....døtterøtterø.....har jeg lært meg selv.

Eller kan det være slik, at jeg først kopierte alt dette, så begynte å bruke det. Så kjentes dette feil ut for meg, så jeg speilvendte dette i stedet?

Jeg har ikke hatt så mange å identifisere meg med opp igjennom. Vokste en god del av barndommen på landet. Etter å ha flyttet tilbake til min hjemby, isolerte jeg meg litt. Har ikke hatt mange å snakke med i disse årene.
Vil det da si, at i disse speilnevroene, ligger det informasjon? Gammel informasjon?

Når jeg ser en handling jeg ikke liker, så gjennkjenner jeg som oftest dette. Når jeg som barn vokste opp, gikk alltid mine tanker ut på at...*dette skal ikke jeg gjøre, eller dette skal ikke mine barn få oppleve*....

Når man ikke klarer å identifisere seg med de nærmeste eller andre rundt seg....Hvordan lærer man å bli annerledes da? *Man ser speilbildet, men vil ikke bruke det?*

Gruble mer.....bare noen tanker igjen...

Jeg synes også at vi lagrer mønstre i kroppen og i hjernen. Livshistoriens opptegnelse. Mønstre vi kan forandre etterpå. Skrive om livshistorien.
Så vidt jeg vet speiler speilnevroner umiddelbart og aktuelt. Ikke bare den aktuelle omverdenen. Hvis du har bilder fra fortiden og kaller på dem da vil speilnevronene speile deg fortiden. Hvis du kaller på det hellige vil de speile deg det hellige. Det er det jeg tror.
Hilsen
Gåååja

"Man ser speilbildet, men vil ikke bruke det"  (sitat Silva)

Kjenner meg så absolutt igjen i det. Tenker at det er en ganske vanlig ting idag også, mer eller mindre. For det skjer mye oppsplitting av familier, globalisering, mye forandringer som gjør folk identitetsforvirret. Så får vi også samtidig bevisstheten om at vi speiler oss i det som er rundt oss. Spennende. Vi blir tvunget til å tenke på nytt, revurdere våres selvoppfatning, og til å forstå at det vi trodde på ikke varte evig, og at det må komme noe nytt. Vi mistet kontakten med det åndelige, og identifiserte oss med det ytre, og man får en, hva jeg vil kalle en positiv men vanskelig, utfordring da det ytre ikke stemmer overens med det en vil være, og man samtidig ikke vet hvem man selv er.

"Kristin":

Vi mistet kontakten med det åndelige, og identifiserte oss med det ytre, og man får en, hva jeg vil kalle en positiv men vanskelig, utfordring da det ytre ikke stemmer overens med det en vil være, og man samtidig ikke vet hvem man selv er.

Jepp!..... Der sa du det med rene ord.

Det er vanskelig å måtte identifisere seg, når man ikke har noen å identifisere seg med. Jeg har vel mer eller mindre bare måtte følge min intuisjon. Det som kjentes riktig ut, eller ikke. Å jeg tror man også blir mer observang, prøver å fange opp mest mulig rundt seg. Noe fra andre familier, en *bra* familie kanskje, hvor ting er som det burde være. Man kopierer dette i sitt minne, for å ta med seg videre. Eller fra en film....bok....osv.

Men jeg tror nok mest på intuisjonen jeg da. Det er noe jeg forstår. Den lille stemmen i magen, som forteller deg, om dette er riktig eller ikke. Så er det opp til deg, å lytte eller stenge ørene for det.

så fint beskrevet , Silva.

jeg har også vokst opp uten noen i familien å identifisere meg med
Jeg hadde et godt hjem, ikke det - men ingen var som meg ...snakket med oldemor som var død osv..
så det ble undertrykt ( min åndelighet).

hva speiler man så ?
jeg "fant " meg selv igjen så mange år etter, og skjønner nå at det ikke hadde noe med meg å gjøre.
Man må lære å elske/godta  seg selv helt på nytt  igjen...liksom.

"Malaika":


hva speiler man så ?

Det hellige finnes likevel! Jeg oppdager ofte hos mine klienter at de har en ganske klar forestilling om hvorden det måtte være når verden er bra. Og de vet ofte nøyaktig at denne hellige tilstanden er forskjellig fra det de ønsker seg i hverdagslivet. Det vil si, det hellige er ikke det samme som våre kompensasjonsfantasier og ønsker.

Også i terapien leter jeg etter de hellige forestillingene!

Hilsen
Gåååja

Takk Gåååja ,

Godt å vite det nå - at det hellige finnes .
Jeg har følt det , sett det og rørt ved det ....
Hvis du leser mitt dikt som heter Det vakreste jeg vet , så skjønner du at jeg elsker hverdagen ...

Jeg mener også at det er forskjell på hva vi ønsker oss, og hva vi trenger...
Noen ganger går vi glipp av mye,
bare fordi vi har en fiks forestilling om hvordan ting skal være  - så plutselig oppdager du en dag at du kan være lykkelig
uten noenting . Bare være . Lykke . I øyeblikket .

Silva, du beskriver en barndom som var mye lik min.
Hvis det er slik at speilnevronene er med på lære oss adferd i oppveksten, vil dette si at de er med på å lære oss inn i våre foreldres/forfedres mønstre. Jeg kan huske at jeg mange ganger i min oppvekst tenkte at "jeg skal ikke bli sånn som mine foreldre". Min erfaring i livet er at det ikke hjelper så mye å ville gjøre ting annerledes når man ikke ble lært andre alternativer. Det oppdager en fort når en står midt oppi situasjoner som man gjenkjenner fra sin oppvekst. Nærmest automatisk reagerer man som man ble opplært til

Så må man bevisstgjøre seg disse negative mønstrene, fjerne de og lære seg nye som er mer matnyttige.

Livet, som sjamanisme, er en erfaringsvei. Erfaringene vi gjorde i vår oppvekst må erstattes med nye erfaringer. Man kan lære mye ved å lese eller å observere andre, men det er erfaringene som endrer oss. Og der spiller vel igjen speilnevronene en stor rolle.

Enig Inger Lise.....Men....

Som barn kan man kanskje ikke forandre så mye. Men jeg husker jeg vertfall fra de tidlige tenåra, jeg begynte å se meg rundt. Som for å se sammenligninger. Jeg husker spesielt en familie, som jeg stortrivdes i. Familien til min venninde. Der var jeg mye, å tror nok jeg lærte meg hvordan ting skulle være, der.

Jeg har alltid sammenlignet ting. Ut fra hva jeg har opplevd, å andre har opplevd. Sammenlignet dette, å trekt ut konklusjoner på hva som kjentes riktig ut og ikke. Å da kan man vel si, at man speiler flere ting, setter bildene opp mot hverandre, for å finne den kopien som er mest lik sine egne tanker og ønsker om hvordan det skal være. Hvordan man vil leve.

"Inger Lise":


"jeg skal ikke bli sånn som mine foreldre".

Hjernen kjenner hverken "ikke" eller "nei"! og så blir du akkurat det du ønsker deg å unngå.

Du kan erstatte slike mønstre med andre som er bedre tilpasset til den nåværende tilstand. Dette fungerer som du skriver selv.

Hilsen
Gåååja