Sjaman.com – Forumarkiv

Frykten er hovedmotstanderen innen sjamanismen, slik jeg ser det.

Sett at vi deler frykten i to hovedgrupper.
Frykten som er egenskapt og frykten som kommer ved angrep utenfra.
~ Med den egenskapte mener jeg der jeg tror noe er farlig, altså en projeksjering.
~ Med frykten som kommer utenfra mener jeg når man faktisk blir angrepet av noe/noen.

Jeg tror altså at ved å overgi seg helt, vil den egenskapte frykten forsvinne. Jeg tenker at nesten all frykt ligger under denne gruppen, da det er sjelden vi opplever å bli fysisk angrepet. Ved fysisk angrep, kan man derimot få uante krefter, for å verge oss.

Hvis det er slik at alt har energi, (fordi det er skapt av en tanke), vil den energien kunne fange opp det min underbevissthet prøver å si meg. Derfor vil jeg kunne projeksjere min frykt over på hva som helst. Kan jeg derfor være redd for hva som helst?

Hvis det er slik, kan det også være det motsatte? Jeg trenger ikke være redd for noe som helst, fordi det er bare min underbevisshet som snakker til meg via å projeksjere ... ?

Fint innlegg, Liljee

Jeg har kjent mye på frykten den siste tiden.
Frykten er egenskapt i meg. Jeg reiste for å møte den, og den var mye mindre enn jeg trodde ....
Etter reisen, kjenner jeg på frykten på en annen måte.
Den kom opp senest i kveld, men jeg ønsket den velkommen - Den ble borte nesten øyeblikkelig.

Jeg tror vi legger til mer energi ( i f.eks frykten) , i noe vi er redd for. 
Et eksempel; Jeg fikk tips om trusler mot meg, at noen var ute etter meg. Jeg trodde det var fysisk, og kjente meg utrolig redd og utrygg i mitt eget hjem. Det viste seg å være ganding, og noen var ute etter på energi plan.

Hvis du lar den overmanne deg, og ta over ...vil den lamme deg.
Bli venn med fienden.

"Malaika":


Fint innlegg, Liljee

Jeg har kjent mye på frykten den siste tiden.
Frykten er egenskapt i meg. Jeg reiste for å møte den, og den var mye mindre enn jeg trodde ....
Etter reisen, kjenner jeg på frykten på en annen måte.
Den kom opp senest i kveld, men jeg ønsket den velkommen - Den ble borte nesten øyeblikkelig.

Hvis du lar den overmanne deg, og ta over ...vil den lamme deg.
Bli venn med fienden.

Balanse har man når man er blitt venn med den. 

RITA

Aktuelt tema du tek opp Liljee.

Ei har sjøl vore i lång hård kamp med frykt å angest,som hang igjen frå barne å ungdomens år.
Ei har innbillet meg at djævelen finnes,og næret denne tanken,gjennem å se fæle grusomme filmer på vhs i 80 årene
og å lese feil bøker som har kome døttandes oppi hendene mine til absolutt feil tid.
Eit fantasi foster som kan få sitt eige liv,og få ein til å sjå demonar i alt og adle som ikkje passar inn i det perfekte bilete,
det er kva denne arkedjevelen er,ein figur som har blitt dyrka i mange generasjonar av folk i religiøse lag.
Dei kristne insisterar at denne demonen finnes,og at ånder er det samme.

Eg har vore i åndeverda og sett at djevelen ikkje er der,og ingen demonar kjem opp av golvet når eg trommar seine nettene.
Åndekraft kan få ein til å skjelva uhemma,og synga med stemmar ein ikkje pleier bruke til vanleg
men dette er for gledas skuld,den gjer ein ikkje lysten på vondt,snarare motsatt.
Åndekraft kan koma og få ein til å sei akkurat det ein burde seie,og ikkje det andre
dette er ikkje ondskap,men sanning,og den skal setja øss fri.det veit vi.
Sanninga om tingenes tilstand,er som lyset når det slås på i et lite rotete kott.
Og den vil me ha,den uredde sanninga som pustar med magen og ser at verden er god å være i.
Me vil være sanninga,og snakke frå levra,så me ikkje blir sittjande redde tilbake i skuggen
og tenke på det me heller skulle ha sagt.

Åndekraft kan skræma den tøffaste av oss,det er nok difor me er innenfor sjamanisme
for å være i bevissthetens lys,og lære og sjå når krafta kjem til oss,bli sterke i saman med desse kreftene
ta til oss den lærdom det er å få kraften på besøk i et sjamanistisk trenet sinn
Vi har kraften inni oss hele tiden,men det kan komme så mange fler krefter,og de er vi ikke så vant til
da må vi kunne reise med dem,det er dette vi ønsker å bli flinke til.
Til flinkerer vi er å reise med åndefølget,til lenger kommer vi innover eller nedover
og bare frykt kan stoppe oss,ellers er det fri bane til ekstase og forløsning.

Altså ingen djevel,bare frykten for ens egen natur
som er vill,klarsynt,medfølende,mystisk-hellig å jornær.

(jorbær)

"teleterkji":

Sanninga om tingenes tilstand, er som lyset når det slås på i et lite rotete kott.

Og den vil me ha, den uredde sanninga som pustar med magen og ser at verden er god å være i.

Me vil være sanninga, og snakke frå levra, så me ikkje blir sittjande redde tilbake i skuggen og tenke på det me heller skulle ha sagt.

«Sandheden - Sandheden, om den saa skal føre til Helvede!» - Aadne (Arne) Garborg.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_l ... _ID=466802

http://www.uib.no/isf/utposten/2001nr78/utp01705.htm

?

Veldig bra og viktig, Liljee!

Som jeg ser det så er mange ting som skjer styrt av frykt.
Den djevel som ikke finnes (enig der Tele!).
Den djevel som ikke egentlig finnes har som sitt fremste våpen frykten.

Hvis vi kan møte frykten og ikke la den få makt over oss har vi kommet langt som jeg ser det.
Så som du gjorde Malaika.

Hvis det er slik at alt har energi, (fordi det er skapt av en tanke), vil den energien kunne fange opp det min underbevissthet prøver å si meg. Derfor vil jeg kunne projeksjere min frykt over på hva som helst. Kan jeg derfor være redd for hva som helst?

Hvis det er slik, kan det også være det motsatte? Jeg trenger ikke være redd for noe som helst, fordi det er bare min underbevisshet som snakker til meg via å projeksjere ... ?

Dette tror jeg på og jeg ser det som en vei å bli fri.

Identifisere frykten og se på hvordan jeg handler, handler jeg utenfra frykt eller kjærlighet.
Og prøve å velge kjærlighetsveien.

Kjærlighet for meg
« på: 21-04-2006, 19:26:52 » Sitat Rediger 

--------------------------------------------------------------------------------
För mig är kärlek
en varm känsla inom mig
när jag tänker på någon

För mig
handlar kärlek om
att bry sig om

Kärlek handlar också om
att låta vara
låta mina älskade gå sina vägar
låta dem göra sina val
och låta dem vara sig själva
Det handlar om att låta mig själv
vara den jag är

Kärlek är ömhet och respekt
Ömhet och respekt ska finnas
mellan vänner
i förhållandet till mig själv
i parförhållanden
mellan barn och föräldrar

Saknas ömhet eller respekt
så är det inte fråga om kärlek
då är det något annat

Det finns en bok
som på svenska heter
"Kärlek är att släppa rädslan"

Jag har inte läst boken
jag använder titeln

Jag testar mina handlingar
Frågar mig själv
"Gör jag detta utifrån kärlek
eller utifrån rädsla?"

Att släppa rädslan är inte så lätt
men jag kan välja att handla
som om jag inte är rädd

Jag kan handla utifrån kärlek

Takk for flott innlegg!

Ja,takk for fint innlegg om frykt Liljee!
Frykt kan gjerne starte som ein liten,nærmast banal projeksjon,og så baller det på seg,i ei endeleaus kjede,til det faktisk framstår som  truslar eller farer utanfrå,også for andre. Det er det mest tragiske.
Det varierer også mykje frå individ til individ kva som oppfattast som projeksjon eller reell fare utanfrå.

Innen tantrisk buddhisme/hinduisme/bön har dei slike chöd-ritual for slikt. Ganske fint,igrunn.

"Final Tribe":

Det varierer også mykje frå individ til individ kva som oppfattast som projeksjon eller reell fare utanfrå.

Kan det egentlig det? Hvis en ser bort fra den frykten som kommer via et fysisk angrep.

Kan frykt på det mentale plan egentlig skade en, hvis en ikke gjør seg selv til offer for det?
Er det ikke bare egoet som kan skades da?

"Final Tribe":

Innen tantrisk buddhisme/hinduisme/bön har dei slike chöd-ritual for slikt. Ganske fint,igrunn.

Spennende! Kan du skrive mer om det?

Klossete sagt,men eg tenker at nokon personar veit inst inne at frykten(og smerte) er projeksjon,meir eller mindre,medan andre ikkje forstår det i det heile.
Eg må tygge på det,men eg er enig i at det høyrest litt rart ut.
Ellers trur eg at frykt på mentalt plan kan skade ein.
Du kan også gjerne vere eit offer,uten å forstå det.
Frykt er skadeleg.Egoet kan lide der det er sterkt og gjenstridig,men lesser det ofte over på kroppen.

Eg er berre nyleg blitt oppmersom på chöd ,men det er sikkert folk her inne med eminent kunnskap om td. bön
som kan skrive meir om det.
Legg ved denne linken :http://www.dharmafellowship.org/library/essays/chod.htm

"Final Tribe":

Ellers trur eg at frykt på mentalt plan kan skade ein.
Du kan også gjerne vere eit offer,uten å forstå det.
Frykt er skadeleg.Egoet kan lide der det er sterkt og gjenstridig,men lesser det ofte over på kroppen.

Helt enig i det! De aller fleste av mine kroppslige skavanker, kommer fra et såret ego.

MEN jeg har et valg. Jeg kan fristille meg ved å tone ned egoet,
og se bak handlingene til den/det som mentalt skader meg.
Da kan jeg være helt fri og dermed også frisk.

Derfor trenger jeg heller ikke å frykte annet enn min egen underbevissthet.
Det er bare MEG SELV som kan skade meg på det mentale plan.

Og da kan jeg lettere identifisere og så eleminere frykten, tror jeg ...

Takk, du skjønne lilje! Du inspirerer meg! 

Jeg har ikke noen god peiling på å gi meg over når jeg er redd. Det som har hjulpet er å se frykten i hvitøye, til det ikke lenger er frykt men adrenalin-kick, jeg føler.

Når det gjelder å bli redd for hva som helst, gjennom projeksjering, så tror jeg på det. At man kan bli redd for hva som helst. Jeg har jo erfart det selv (les. tre-tråden). Derfor tror jeg også motsatt. Frykten er inni en selv.

Jeg har til gode å forstå dette med å overgi seg når man er redd. Forhåpentligvis går jeg glipp av noe positivt, som jeg kan erfare seinere. Det som funker for meg når jeg blir redd, er å nifokusere på å holde meg jordet og frykten under kontroll. Slik greier jeg å tenke nogenlunde klart og ha en følelse av å være fast-form. Men det er meg da...og det var kanskje ikke innenfor tråden heller. Jeg bare undrer meg over dette.

Men er ikke frykt det samme, om det har kilde i meg selv eller i noe fysisk utenfor meg? Hvis jeg blir redd, så er det fordi jeg tror jeg er i fare. Hvis jeg projeksjerer uten å være klar over at jeg gjør det, blir jeg redd, som om det virkelig var en fare utenfor meg selv. Tenker at følelsen er den samme.

Noe annet jeg lurer på, er når man går fra frykt til adrenalin. Er det fremdeles frykt, bare i en positiv forstand?

"Sommersky":

Men er ikke frykt det samme, om det har kilde i meg selv eller i noe fysisk utenfor meg? Hvis jeg blir redd, så er det fordi jeg tror jeg er i fare. Hvis jeg projeksjerer uten å være klar over at jeg gjør det, blir jeg redd, som om det virkelig var en fare utenfor meg selv. Tenker at følelsen er den samme.

Noe annet jeg lurer på, er når man går fra frykt til adrenalin. Er det fremdeles frykt, bare i en positiv forstand?

Jeg tror ikke det er det samme. For frykten som kommer utenfra ved et fysisk angrep, må en håndtere fysisk for å verge seg. Jeg tror at å bruke adrenalin her er posistivt, for det kan fremkalle sterke krefter i en selv. For noen år tilbake, holdt jeg på å bli drept av en som tilsynelatende var mye sterkere enn meg. Situasjonen var dramatisk, men med en indre kraft framskaffet av adrenalin, kunne jeg slenge vedkommende vekk og komme meg i sikkerhet. Det ser ut til at kreftene inni oss er uendelige, når det virkelig gjelder. Kanskje er det tanken på at vi er svake, eller redselen for å skade andre, som gjør at vi ikke tar i bruk kraften?

Frykten som kommer innenfra, tror jeg en kan bekjempe ved å identifisere den. Og så gi slipp på det, enten ved tilgivelse eller ved å kunne se frykten i en større sammenheng.

... og tankens kraft er stor!