Har akkurat snakket med mamma på telefonen. Hon har en veldig tung dag idag, mye gråt og lite hopp. Hon er kreftsyk og legene mener at hun ikke kommer at bli frisk. Så no går hon på 2 forskjellige cellegifter. Det er hardt og hon er veldig sliten. Dette er andre gang hon har kreft, og no har hon tappet troen på det meste.
Mitt spørsmål blir da: vad kan jeg gjøre? Jeg vil så gjerne støtte henne, men vet ikke hvordan. Jeg kan ikke foreslå at hon går til noen form for healing for hon tror ikke på sånt. Jeg har foreslått at hon kanske skulle gå i noen form for samtaleterapi, det finns en grupp med mennesker som har møten og som er kreftsyke. Der kunde hon få noen å snakke med, som forstår. Men hon vil ikke. Hon sier at hon ikke vil sitte å grine blant en masse folk.
Jeg kan ikke sende healing til henne ettersom hon ikke har samtykket og aldrig vil gjøre det.
Det er vanskelig å vite vad jeg skal si til henne. Jeg prøver, men allt jeg sier blir feil. Hon er ikke mottakelig for noen som helst trøst. Jeg sa idag at kanske hon bare skal legge sig ned og låte det være en drittdag og så prøve igjen imorgen. Jeg prøvde å si noe om det gode i livet, om det fine med snø for eksempel. Hennes svar blev: Tror du inte jeg prøver, jeg tvinger meg å ha meg opp kvar morgen for å gjøre noe, jeg prøver å være flink.
Jeg sa til dette, at kanske hon ikke trenger å prøve så hardt, jeg veit at hon prøver å være flink og stark, men ibland måste hon kanske låta sig selv sitte å gråte en hel dag. Hon svarer at det hjelper ikke å gråte. Hon vil inte være en "lipsill".
Dette er vanskelig. Min mor og far har aldrig vært flinke å takle det følelsemessige i livet. Dei har ikke noe verktøy for det. Allt må virke perfekt og plettfritt på ytan. Man måste alltid være flink og ikke vise seg svak.
Min far har totalt tappet grepet oppi det hele. Han veit ikke lenger vad han holder på med. En dag hade han plutseli bare glømt bort var han var, vad han hette og vad han høll på med. Det har alltid vært noe rart med pappa. Han er alkoholiker, noe han aldrig har innrømmet, og eier ikke selvinnsikt i det hele tatt (på visse emosjonelle områder). Jeg har foreslått for han og, at han trenger noen å snakke med, svaret blir at: Nei, hvorfor det? Livet er slik og det er inget å gjøre med det. Bare å stå ut.
Jeg er veldig glad i mine foreldrer å det er sårt at se hur dei sliter. Men jeg er glad at dei snakker med meg litt om disse tingene i alle fall. Jeg kan ikke si eller gjøre så mye for å lette smerten, men jeg kan i alle fall være der og lyssne. Hvorfor er vi mennesker så harde med oss selve? Till og med oppi en slik situasjon er det viktigst at holde maska.
du og din kraft er allikevel et healende lys
for din mor.
Vær sterk,men tillat deg å flomme over.
