Det var fra gammelt av ikke bare lov, men ansett for å være nødvendig, gunstig og stas å ha sjamantromme, det gjelder særlig i nord. Det het seg at det fantes en tromme i hvert telt.
Men fra 1700 og fremove ble det farlig og skummelt for folk å ha tromme. Prisen kunne bli høy om trommen ble oppdaget, kanskje den høyeste. Prestene og misjonærfene var nidkjære. De truet dem til seg, røvet dem til seg, stjal dem ut av eiernes hender osv... Noen av dem havnet på museum. Der er de fortsatt.
Fra 1970-tallet tok runebommene eller de hellige trommene så smått å komme tilbake.
Jeg husker godt de første jeg så. De var utstilt på Karasjok museum, og museet la ned et stort arbeid på å lage gode kopier av gamle trommer. De rørte meg dypt. Det var som om jeg kjente at de bare på hemmeligheter. Og kraft.
Disse kopiene var som smykker å regne. De var symbolgjenstander. Men lite i bruk som lærere og tranceinstrumenter.
Jeg lagde min første tromme i 1981. Jeg har den fortsatt. Nå står den på en hylle som en Bestemor blant eller som en Stammor blant trommene mine.
Nå er det mange som lager trommer. Jeg får stadig henvendelser om jeg kjenner noen trommebyggere.
For en del år siden kom det ut en akademisk avhandling om naoidikunsten, som het "End of Drumtime". Jeg har ikke lest den, bare langt meg tittelen på minne. Det minner litt om artikler jeg leste for ennå lenger tid tilbake: Vil samene overleve?
Mvh. AG
