Når kvelden kommer tuslende, barna sover og månen lyser stor og klar, føler jeg tromma kalle. Den roper på meg med usynlig stemme og mitt indre berøres av florlette alvevinger som kiler og gir små vibrasjoner i hjerte-chakraet.
Grua ligger kald og tom i strålende måneskinn...men ikke lenge. Snart danser flammene og sprer sin varme glød. Tromma inntar hedersplassen og sender sine rytmiske, lokkende toner
mot en måne som stråler og smiler mot trolsk vinterlandskap.
Skyer må vike for lysets kraft og med en ring av hvitt sølv rundt seg har den hele scenen
for seg selv,universets bestefar.
Trommas mektige budskap når frem og som tegn på at foreningen har funnet sted, ligger
regnbuen som et vakkert mangefarget smykke rundt bestefar måne.
I ydmykhet over slik skjønnhet, bøyer jeg hodet og med trommas siste toner takker jeg for
denne utrolige forestillingen.
Jeg løfter blikket på ny og ser at skyene er på plass og som myke dundyner brer de over
vår måne...god natt!
Takk for berørende beskrivelse! Vil gå ut på balkonen nå...