Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg leser stadig om trommer, rasler og sjamanens verktøy. Har ofte undret meg over hvorfor jeg ikke har hatt trang til å benytte noen av disse verktøyene på min vei som jeg selv velger å kalle sjamanveien. Det er fordi jeg føler jeg kjenner sjamanismen....i mitt indre. Når jeg leste *sjamansonen* av Ailo kunne jeg gjennom nesten hele boken bare nikke bekreftende. Det føles så kjent ut!

Dette er et utspill fra Malaikas tråd: *Hvordan jobber sjamanen?* der jeg har skrevet litt om dette! Men det var om indre søken, indre arbeid....innsikt. Dette innlegget handler mer om min erfaring ved bruken av de indre verktøyene. Dersom noen er interessert! 

Men, så har jeg fundert....hvor er ønsket om tromma hen, om ritualer, om hellige steder og tid. Kanskje jeg ikke går sjamanveien?
e

Men...jeg lytter til mitt indre, og vet...jo, det er den veien jeg går! Og da kommer jeg frem til de indre verktøyene. For det er vel ikke tromma eller ritualene som gjør sjamanen? Men sjamanens evner til å bruke de riktig?

Jeg har hatt stor nytte av å bruke de indre verktøyene. Og disse tenkte jeg å dele mine erfaringer med, de som har vært viktigst for meg for å nå dit jeg er i dag.

Verktøyet observasjon:
Gjennom dette verktøyet som jeg oppdaget veldig tidlig, har jeg funnet stor lærdom. Ved å observere, betrakte og studere naturen og dens beboere, oppdaget jeg en stor forskjell. Og det er naturlighet. Derfor føler jeg stor ro i naturen. Alt er så fritt, så naturlig, så rolig. Der er det aksept. Grantrærne gir blaffen i om jeg er hvit eller grønn. Furutrærne gidder ikke engasjere seg i om jeg går normalt eller halter. Dyrene gidder ikke henge seg opp i om jeg er høyt utdannet eller en fattiglem. I skogen er det full aksept. Så lenge du respekterer dem så respekterer de deg. Alt her handler om gjensidig respekt, forståelsen for at vi er i ett. Om jeg er lei meg, så synger vinden og fuglene en sang som gjør meg glad. Eller er der med sitt nærvær. Jeg ser skjønnheten i den vindskjeve furugrana ved kysten, den har tålt mye juling og bærer sitt preg av det. Men det at den fortsatt står der, like sterk, like vakker...men med sin rare form, så er det for meg styrke. Jeg blir rørt.

Hvordan kan jeg bruke dette verktøyet ute, blant andre. Jo...Jeg har fått forståelsen for aksept. For det naturlige og det unaturlige. Jeg gjennkjenner hos andre de naturlige egenskapene, samt de unaturlige. Dersom de kommer til meg om problemer, kan jeg indirekte belyse dette ved å hjelpe til forsiktig. Ikke pådytte, ikke lære bort....men fremheve det på noen måte som får dem til å se det selv, uten å påpeke det. Observasjoene har lært meg, at for meg spiller det nada om du er blå eller svart. Om du har et handikapp eller ikke. For jeg ser skjønnheten i deg, om du er skakk eller rank. For jeg har lært å se etter den indre skjønnheten. Den indre styrken, kjærligheten. Det har observasjonene i naturen lært meg. Og den har lært meg å se om du er lei deg....å tilby deg å være der. For naturen er der alltid for oss. Uansett hvilket humør vi er i! Dyrene har lært meg sin adferd. De viser stor respekt for hverandre og for moder jord. De dreper kun når de er sultne. Livets gang. De dreper ikke i overflod. Kun det som de selv har behov for. Det har lært meg, at man trenger ikke mat eller ting i overflod. Ved å vise andre mine erfaringer, tanker og handlemåter, kanskje jeg kan vise bort det dyrene viser meg!

Verktøyet kjærlighet:
Dette verktøyet er en av de som er vanskeligst å jobbe med. For det er mye som skal jobbes bort innen egoet, før *den uselviske* kjærligheten tar form. Vi har mange typer kjærlighet. Forkjærlighet til materielle ting. Vi har familiekjærlighet, vennskapskjærlighet, partnerkjærlighet, kjærligheten til oss selv, og til verden. Og gjett, hva er aller vanskeligst her......Nettopp, det er kjærligheten til oss selv. Hvorfor er den vanskelig? Jo, her kommer egoet inn. Da er vi innbilske, ...bla bla bla...janteloven...bla. Så, den største utfordringen innen kjærligheten er oss selv. Det å elske seg selv og alle sidene. Den vi ser i speilet hver bidige dag. Her kommer igjen mine observasjoner fra naturen inn....og det jeg skrev over. Se f.eks på kjæledyrene våre. De driter en loddrett marsj i om du har en diger nese, eller celluittkropp. De elsker deg for den DU ER. Fordi du har alle de fine egenskapene i deg. Fordi du tar vare på dem, steller med dem...viser din kjærlighet til dem. De ser ikke på våre skavanker. Naturen prøver å lære oss dette hver dag. Det er I naturen vi finner skjønnheten. Det hjelper lite å betrakte naturen fra et vindu. Ja, det er pent å se på, men det er først når vi kommer INN i naturen vi føler kjærligheten, dens ro og healende evner.

Hvordan bruke kjærligheten ute blant andre.
Man kan egentlig ikke forlange at noen skal elske deg, dersom du ikke elsker deg selv. En selger klarer sjelden å selge en vare han ikke har troen på selv. Naturen har igjen lært meg (repetisjon)...dette med indre kvaliteter. Jeg ser skjønnheten i den vindskjeve furua, fordi jeg ser styrken, stoltheten, visdommen i den, etter sine slosskamper med hardt vær. Den lærer meg selv i sin skakke tilværelse, at det er I OSS skjønnheten ligger, i form av de egenskapene, evnene vi lærer å utvikle, dersom vi velger å se bort fra ytre skjønnheter. Det hjelper fint lite å gi bort en vakker konkyle, dersom havets sang ikke er der! Et tomt skall! Jeg har da lært å se på den indre skjønnheten i mennesker. Og det er sjelden jeg kommenterer utseende. Når jeg gjør det, så sier jeg heller....*så glad du ser ut* *Så flott og fargerik du ser ut* *jøss, hva har skjedd? Du ser så sterk og energisk ut*....Jeg føler det er mer riktig å fremheve de indre kvalitetene enn de ytre. Og følgende er at de kanskje føler seg enda gladere, sterkere, flottere. Naturen har lært meg å elske mennesker, det levende for akkurat slik de er. Selv om jeg ikke bestandig er enig i ting. Når man har kommet dit, at man greier å se et menneskes handling i kjærlighet, så kan man fint akseptere det mennesket sinne, frustrasjon, egoisme. FOrdi man forstår at mennesket er gjennom sin egen prosess.

Vel....skal ikke skrive mer på denne tråden i dag. Dersom det fattes interesse for tråden, vil jeg gjerne dele mer! Men det er mer enn nok å lese gjennom her nå! 

Ojj... så flott du skriver, Silva. Det var en nytelse å lese! 

Takk Silva 

Vakkert.... Det er ikke fordi du er vakker jeg elsker deg, det er fordi jeg elsker deg at du er vakker  når man setter dette i slike perspektiver du her beskriver så blir jeg straks vakrere og det ville ikke forundre meg om det synes i speilet... 

Takk Aventura! 

Og ja Cenobit! Når man snur kjærligheten fra det ytre til det indre, så vil det definitivt syns i speilet! 

Jupp! den kjæligheta, den kjærligheta.....


Keb' Mo' Every Morning; http://tinyurl.com/2saqj4


Every mornin', every evenin', every day I, I think of you
The way you love me, through and through
When I'm with you, it feels like heaven
You're an angel, holdin' me
Your sweet, sweet lovin', it sets me free
And in my wildest, imagination,
I could never, imagine you
Lovin' me as much as, as I do love you
And it may be winter, it may be fall
I might have plenty, or nothin' at all
But baby I'll be there, whenever you call, ever you call
'Cause every mornin', and every evenin', every day I, I think of you
The way you love me, through and through
The way you love me, through and through

Limt inn fra  http://www.harptab.com/lyrics/ly4072.shtml

"cenobit":

Jupp! den kjæligheta, den kjærligheta.....


Keb' Mo' Every Morning; http://tinyurl.com/2saqj4


Every mornin', every evenin', every day I, I think of you
The way you love me, through and through
When I'm with you, it feels like heaven
You're an angel, holdin' me
Your sweet, sweet lovin', it sets me free
And in my wildest, imagination,
I could never, imagine you
Lovin' me as much as, as I do love you
And it may be winter, it may be fall
I might have plenty, or nothin' at all
But baby I'll be there, whenever you call, ever you call
'Cause every mornin', and every evenin', every day I, I think of you
The way you love me, through and through
The way you love me, through and through

Limt inn fra  http://www.harptab.com/lyrics/ly4072.shtml

Nyyydelig tekst Cenobit! Takk 

Yess - alldeles praktfull tekst, Bjørn Berge har også en herlig versjon av denne nydelige blues-låten 

Keb' Mo' har forresten mange gode melodier, en av mine favoritter er; http://www.youtube.com/watch?v=tGJza8vafsE


Just Like You

Hello my friend
It's been awhile
All our old clothes
Are back in style
We went our separate ways,
Only to return
To face a lesson
We failed to learn

We didn't understand the truth
We were blinded by the eyes of youth
But time kept on moving
And a change has come
You think that I don't know
Where you're coming from

(Chorus:)
'Cause I feel just like you
And I cry just like you
But I heal just like you
And under my skin
I'm just like you

You gave your love and your innocence
And they took away your confidence
Well I'm not those women
I'm not those men
Put your arms around me
I am your friend

(Chorus)

(Bridge:)
You and everybody else
When I get hurt
I cry for help
And I've got secrets
That god only knows
And god knows I feel...

(Chorus)

Limt inn fra http://www.stlyrics.com/lyrics/holes/justlikeyou.htm


For å ikkje spore helt av i den gode tråden din, empati er slik jeg ser det en av de viktigste egenskapene vi har. Stopper man bare opp litt, lytter til den indre tromma vår og er våre følelser bevisst, så blir det straks en bedre hverdag 

Et annet viktig indre verktøy er vår kreativitet, og dette er ikke ment som et spark hverken mot "Per eller Pål", men diktsonen er den plassen på sjamansonen der vi står mest fritt til å uttrykke oss kreativt. Og sonen består av en herlig kreativ flokk med folk som etter beste evne forsøker å skape en bedre hverdag.

Jeg prøver meg igjen jeg!  :icon_razz:

Verktøyet intuisjonen:
Den indre stemmen, den sjette sans. Intuisjonen har mange navn. Det tok lang tid før jeg valgte å høre på den. Før jeg forsto den. Når jeg valgte å lytte og følge dens råd, har jeg unngått mange situasjoner. Naturen har sin egen evne til å følge intuisjonen. Når noe er i ferd med å skje, f.eks naturkatastrofer, er dyrene de første som oppfatter tegnene. De er de første til å rømme, ved å høre på tegnene. Dette lurte jeg ofte på før jeg forsto. Aha, de oppfatter signaler som de tar dødsalvorlig og dette bidrar til at de redder seg selv. Gjennom naturen har jeg lært å lytte etter signaler. Det er fuglene som først forteller meg noe. Ved å observere disse plutselig lette av noe jeg først hører mye senere, har fått meg til å lytte mer. For vi har denne evnen alle sammen, bare vi våger og kjenne etter og lytte.

Hvordan bruke intuisjonen ute blant andre.
Jeg bruker intuisjonen etter å lytte etter andres sinnsstemninger. Hvis jeg er på en samling f.eks. så har jeg kommet dithen at intuisjonen min automatisk fanger opp de som ikke føler seg vel i samlingen. De som er redd for å ta kontakt, redd for å *menge* seg. Når jeg oppfatter dette signalet søker jeg forsiktig rundt og oppdager da alltid, et par usikre øyne. Ved å titte på det mennesket, smile og gjerne gi et lite blunk, så lyser dette mennesket opp. Og det gir en stor glede for begge. Andre måter å bruke intuisjonen ute blant andre, er å være observang, lytte etter hvordan ting henger sammen. Derfor finner jeg ofte folk som selv er på søken, men som er litt skremt over hva de opplever, og som ikke tør snakke om det. Intuisjonen min forteller meg ofte da, at jeg skal bryte dette ved å gå bort og snakke om alt og ingenting. Og automatisk kommer man etterhvert innpå dette. Og dette er også en stor glede for begge, å oppleve noen *nye på veien*. Intuisjonen er et fantastisk verktøy. For den har gjort at jeg er i stand til å tåle mer fra andre. Jeg har igrunn tatt i mot mye dritt fra en del folk, fordi intuisjonen forteller at disse er i en prosess som de må igjennom, at det egentlig ikke er personlig ment. Jeg har vært med på å hjelpe til med noe som kanskje fornuften min har sagt høylytt nei til, men hvor intuisjonen har sagt: *det er ikke i A4-standaren* denne personen trenger hjelp. Når jeg da har knebla fornuften og hørt på intuisjonen, har jeg lært noe nytt og viktig. Dette *usannsynelige* hjalp dette mennesket, og jeg fikk en ny erfaring! Og kommet ennå lengre unna A4-standaren og nærmere *kreative løsninger*

Vel....det var om intuisjonen og min erfaring om den! Det er fullt mulig i denne tråden å spørre, fortelle om deres erfaringer og tilogmed protestere/diskutere!!  ;D

Takk igjen Cenobit!  Bjørn Berge er definitivt en av mine absolutte favoritter! 

Klart diktene er viktige innen kreativitet og indre prosesser! 

Dette var fint å lese. Jeg likte så godt det du skrev om den krokete furua. Jeg var i skogen i går og jeg prøvde å formulere for meg selv hvordan trærne var vakre uansett om de ikke var perfekte, men det ble bare vas. Så skrev du det så godt her.


Det gav inspirasjon, både til å søke mer ut i naturen og innover i meg selv (og si nei til mas og jag og null tilstedeværelse i nuet)

Thank you 

Takk til deg sommersky! Nydelig nick du har! 

Flott at du fikk noe ut av dette. Den vindskjeve granen er helt spesiell....for meg iallefall! 

Så godt å se at du er tilbake,Silva Du har så fine innlegg Takk skal du ha!

Takk arkadia! 

Ingen som har noen formening om de indre verktøyene og hvordan dere bruker de *der ute*? I forhold til andre *fysiske* verktøy? Eller er det såpass innlysende det jeg skriver at jeg egentlig pøser på dere noe som er helt sannsynlig? 

Jeg synes det du skriver er fint og spennende (  cyberverbal ernæringsdrikk )

Oppmerksomhet og kjærlighet. Det er vel i grunn oppskriftens ingredienser , i essens...

Og som skrevet i en annen tråd, og hyppig gjentatt av Ailo, "Lytte, lytte og lytte".
Det igjen er begynnelsen på oppmerksomheten, å lytte innover og utover .
  Lytte i kroppen, følelser, tanker & forestillinger, energifeltet...rommet rundt

Det er mange måter og metoder, jeg kjenner noen...men egentlig liker jeg det best når det går av seg selv
Det skjer som regel på denne måten: Jeg blir bevisst at bevisstheten (el. rommet) er i ferd med å endre seg...
Derfra kan det gå mange veier, små og store ting kan skje. Av og til ingenting spesielt, andre ganger mer spennende greier.

Men endrer bevisstheten seg, eller er det "rommet" som endrer seg ("noe"/noen trer inn i rommet)?
Det blir som høna og egget. Innvendig eller utvendig. (Jeg sier som Liljee "Ja takk, begge deler")

 

Ja , det du skriver er så fint og spennende ( synes jeg og) !

Kjærlighet ; Fordi den er livets pust , som oss. Alt er skapt i kjærlighet .

   Nyskjerrighet ; Fordi vi har alltid noe å lære , og lærer ingenting hvis vi ikke spør .

  Og Medfølelse ; Fordi det er den største formen for kjærlighet, og bringer meg alltid nærmere mitt sanne jeg.
Sjelen og kilden til alt som er.


   

 

"torstein":


  Det er mange måter og metoder, jeg kjenner noen...men egentlig liker jeg det best når det går av seg selv
Det skjer som regel på denne måten: Jeg blir bevisst at bevisstheten (el. rommet) er i ferd med å endre seg...
Derfra kan det gå mange veier, små og store ting kan skje. Av og til ingenting spesielt, andre ganger mer spennende greier.

Men endrer bevisstheten seg, eller er det "rommet" som endrer seg ("noe"/noen trer inn i rommet)?
Det blir som høna og egget. Innvendig eller utvendig. (Jeg sier som Liljee "Ja takk, begge deler")

 

Takk!  Enig med deg at det må gå av seg selv! Det er slik jeg også har jobbet. Ting har kommet etterhvert som jeg har blitt oppmerksom på og lært å bruke de indre verktøyene!

Jeg tror at når man forstår bruken av de verktøyene vi alle har fått utdelt, og begynner å bruke dem, så er det med på å endre bevisstheten. Og når den blir endret tror jeg det er lettere å *trå inn i* rommet! Og rommet har da lettere for vise seg for deg! Man blir mer oppmerksom på de nye detaljene! Men det er min oppfatning! 

"Malaika":

Ja , det du skriver er så fint og spennende ( synes jeg og) !

Kjærlighet ; Fordi den er livets pust , som oss. Alt er skapt i kjærlighet .

   Nyskjerrighet ; Fordi vi har alltid noe å lære , og lærer ingenting hvis vi ikke spør .

  Og Medfølelse ; Fordi det er den største formen for kjærlighet, og bringer meg alltid nærmere mitt sanne jeg.
Sjelen og kilden til alt som er.


   

Takk! 

Nettopp! De tre du nevner der er uhyre viktig! Kan ikke være mer enig! 

Interessant.....

Jeg vil påstå at oppmerksomhet og nysjerrighet er nært forbundet.
Hvor oppmerksom er man, hvis man ikke er nysjerrig? Da tar man alt for gitt, på en måte.
Men ordet nysjerrighet understreker en lekenhet som er veldig fin, og veldig viktig....(veldig viktig)

"torstein":


Interessant.....

Jeg vil påstå at oppmerksomhet og nysjerrighet er nært forbundet.
Hvor oppmerksom er man, hvis man ikke er nysjerrig? Da tar man alt for gitt, på en måte.
Men ordet nysjerrighet understreker en lekenhet som er veldig fin, og veldig viktig....(veldig viktig)

Da vil jeg påstå....at du har helt rett! 

Oppmerksom eller observang...det er da man følger med på ting. Ikke av nysgjerrigheten slik man forbinder med å *snuse på privatlivet til noen*....men nysgjerrigheten til livet, til seg selv, til naturen osv.

Uten observasjon, ingen nysgjerrighet, hørsel (lytte innover og utover, syn (se ting i andre perspektiv) eller svar (der man ikke spør!)

"torstein":



Jeg vil påstå at oppmerksomhet og nysjerrighet er nært forbundet.

Ja. Enig

  (  )

"Malaika":

Ja. Enig

  (  )

Puh! 

(  )

Verktøyet å lytte:
Å lytte har jeg vært bestandig ganske flink til. Men det er i den senere tid jeg lærte noe annerledes. Å lytte inn i meg selv. Jeg har alltid lyttet til andre, mer enn jeg har lyttet til meg selv. I begge lytteveiene er det masse å lære. Ved å lytte til andre, høre om problemer, glede, sorg, lykke, aggresjon osv...lærte og lærer meg masse. Ofte ble/blir jeg gående og grubler, sammenligner disse ordene som kommer med noe i meg selv. Mye gjennkjenner jeg, annet ikke. Det jeg gjennkjenner får meg noen ganger til å tvinges å gå gjennom tingene ennå en gang, og dette setter igang prosesser jeg kanskje trodde jeg var ferdig med. Når jeg lytter til noe jeg ikke kjenner igjen, tvinges jeg til å prøve å sette meg inn i det. Masse nyttig å hente her. For på denne måten tvinges jeg til å ta opp noe som muligens en dag vil innhente meg selv. Og er da en smule forberedt. Forhåpentligvis. De jeg lytter mer enn gjerne på, er de eldre og barn. Det å lytte innover seg selv, har åpnet en ny verden for meg. Åndeverden. Gjennom å lytte til sitt indre, finner man sine skjulte skatter. Dette er ikke så mye mer å utdype, for alle har vi hver vår forskjellige verdner. Å lytte har også naturen lært meg. Jeg lytter alltid etter fugler, vinden som suser i trærne, bølgene som leker med svabergene, latteren til barn. Men det var her på sonen jeg lærte....å lytte inn i meg selv! 

Hvordan bruke lyttingen ute blant andre:
Jeg er nok en lytter, en som folk har kommet til med sine problemer. Ved å lytte på dem, komme med råd, få råd selv...dele....følelser...så har det jo bidratt til mer viten om mennesker, som igjen har vært til nytte for andre. Det blir som en ball....ord triller fra den ene til den andre.....nærende ord, ord som berører, ord som forstår eller blir forstått.  Noen ganger kan man høre aggresjonen i vinden, selv om vinden er mild. Suset i trærne varierer i styrke. En mild bris dene ene stunden, for så å bli fulgt av en liten kastevind. Dette kan man høre hos folk også. En mild stemme som bærer aggresjon, en stemme som egentlig vil skrike, men som ikke finner motet. Læren ved å lytte utover har vist meg å høre ord som ikke er uttalt, ord som underligger andre ord. Ord som ikke står i stil til øyne. Etter at jeg lærte meg å lytte innover, kommer den indre lyttingen godt overens med intuisjonen. Jeg tror de henger godt sammen. Den indre stemmen kan noen ganger bekrefte de ord jeg ikke hører, men som gjerne vil bli sagt.
Å lytte er å høre....ord, følelser og stemning! Ikke alt bør uttales eller utdypes. Ikke alt bør lages av lyd heller. 

Mange fine og viktige verktøy dere har beskrevet her 
Jeg vil gjerne nevne ett til, årvåkenhet
Dette verktøyet opplever jeg selv som ett av de viktigste
Det ligger liksom bakenfor alle de andre
Man lytter...med årvåkenhet
Man observerer...med årvåkenhet
Man har medfølelse...med årvåkenhet

Å være årvåken er det motsatte av å være sløv, av å sove.
Man bør hele tiden være en årvåken observatør til seg selv og til andre
"Hvis du sier dette til meg, så føles det sånn
Og da reagerer jeg med å svare slik
Hvorfor?"

Slik kan man trene seg opp til å bli som et instrument
som kan "være på nett" med de rundt seg
og man blir bevisst på egne, og andres sår
slik at man kan få muligheten til å hele dem

Jepp Inger-Lise...Årvåkenhet er kjempeviktig!
Det hjelper så lite med å observere dersom man ikke er våken!

Takk for påminnelsen på dette!