Når jerven vært syk og trengte hjelp kom følgende i gave til gaupekvinnen.
Kvinnen mener det dreier seg om alles lengsel og manges søken etter ubetinget kjærlighet.
Fortellingen/myten kom flyvende fra øst.
Kansje var det ravnen, den allestedes nærværende som bragte den til gaupekvinnen.
Det var Juksakka som fortalte.
Fortellingen begynner med jerven.
Juksakka viste på jervens vesen. Jerven ønsker å ha mer enn hvad den trenger. Av den grunn så skaffer den altid mer, mer, mer, ellers føler den seg ikke tryg. En annen del av jervens vesen er å løpe. Den løper å løper, videre..videre.. ensomme vilde stier.
Denne spesielle jerven elsker ulven. Han er den største forsvareren av ulven. Han står opp for ulvens rett til å leve i menneskenes land, for ulvens rett til være den den er. Jerven er også den største kjenneren av ulven.
Egentlig så mener jerven at han er ulv.
Gaupekvinnen trodde jerven klarte å leve ulveliv, siden det var det den ønsket. Hun trodde at kjærligheten kunne forandre jervens vesen. Men fremdeles var jerven utryg, den søkte den ubetingete kjærligheten. Men den trodde det kun var mødre som kunne elske sånn. Den søkte en mor.
Gaupekvinner er gode mødre, de har evnene til å elske ubetinget, slik mødrer har. Så for en tid var dette godt. Men fremdeles var jerven utryg, den trodde ikke på kjærligheten, den trodde på å bli forlatt.
Den klarte ikke å leve ulvelivet som den ønsket. Kansje var jervens skader for store, kansje ville den ikke forandre seg.
Gaupekvinnen skjønnte ikke at hun måtte forandre seg hvis hun skulle erfare den kjærlighet hun ønsket. Og en dag måtte gaupekvinnen søke ensomheten for å lege seg selv.
Juksakka viste på gaupens vesen. Dette er noe gaupekvinne mener hun kjenner godt, hun er jo gaupekvinne. Gaupen er ensomlever, men på en annen måte enn jerven. Gaupen ønsker ikke å ha mer enn den trenger. Det gaupen søker er overblikket, den går på de høye stiene, hviler på sted hvor den har utblikk.
Juksakka viste også på gaupekvinnenes evner til å gi kjærlighet, men vanskeligheter med å ta imot. Hun viste at det var mødreevnene som laga at hun og jerven fant hverandre.
Men når gaupekvinnen ble syk måtte hun gå sin vei, etter sin skapning, hun måtte søke ensomheten og overblikket. Hun fant plassen, plassen hvor hun kunne se men ikke sees, hun la seg ned, slikket sårene og ventet på at skaden skulle lege.
Fremdeles ønsker gaupekvinnen kjærlighet og nærhet, men hvordan, hun kjenner ikke veien. Hun er jo gaupe.
Så viste Juksakka på ulvens vesen.
Ulven er flokkedyr. Ulver kan leve sammen som alfa-par. De kan leke sammen.
Hvis den ene i alfa-paret blir skadet, slikker den andre såret.
Er det mulig for jerv å gaupe å forandre seg. Er en nødt til å bli ulv, hvis en ønsker kjærlighet og nærhet. Hvis en vil gi og ta imot.
Gaupekvinnen har blitt vist at det er mulig.
Men selvsagt trengs viljen til forandring. Noe som ikke jerven, men gaupen har.
Máttaráhkkus datter, kvinnen som har ørnens øye, viste henne muligheten.
Hun mente også at det var nødvendig og at det allerede hadde skjedd.
Gaupekvinne erfarte at det hadde skjedd.
Fremdeles vet hun ikke veien, hun overgir seg til det som skjer og har fått to gaver.
Den ene er muligheten til å leve i nå.
Den gaven er stor og legende.
Den andre er "hjertets gyldne øye" som Máttaráhkkus datter plasserte over hjertet hennes.
Og Anna Ternheim synger for kvinnen:
"Maybe we are the damaged ones
Endless need like a burning sun
Burns like you my damaged one
It´s you ore none my damaged one"
gunilla
Fagerhjul
