På veien fra åskammen ned til stasjonen, fant vi å løpe, i slike lange luftige hopp, der beina selv må tenke ut hvor de skal lande.
Når man løper ned slike skråninger, er det som å fly, man er bare nedi med beina for å korrigere kursen, og spretter videre. Jeg er helt sikker på at at mange av oss har slått verdensrekorden i lengdehopp mange ganger på det viset. Det er en trance, og den dagen eksaltert fra rotchakraet gjennom regnbuen og rett opp, påtent på en måte...
Så i svevet, nedi bakken, midt på stien på en stein, ser jeg ormen. Han ligger der kveilet.
Og jeg var i lufta, og det var på akkurat den steinen høyre foten min skulle lande på... Var ikke mulig å endre kurs.
Vi fikk øye på hverandre samtidig, på noen meters avstand, og skvatt til begge to.
Jeg rakk akkurat å trekke opp beina, og skaut fram venstre fot istedet, til å røre bakken ved siden av ormesteinen.
Og den, den skvatt rett til værs, som ei springfjær, mellom beina beina mine!
Jeg fikk landet, og stoppet, noen meter nedibakken, litt rystet, men fant at jeg var ikke bitt...Hun hadde ikke sett noe til den, så den hadde vel skygget banen.
Jeg var lett sjokkert, men det var en fantastisk opplevelse.
Klart at ormen skulle kose seg i sola, en trivelig type egentlig. Men artig at vi skvatt samtidig...
