ulven

Anonymous

Jeg møtte en ulv i trommedrømmen. Den kom over himmelviddene i lange byks, rett mot meg, med sol og måneøyne.Rett før den skulle jafse meg i seg, stoppet den, satte seg rett ned foran meg og så på meg. Jeg må innrømme at jeg et sekund kjente meg som et byttedyr. men så forsto jeg at den ikke skulle spise meg. den hilste på meg. Så hentet den frem ulven i meg. Min indre ulv, som jeg ikke hadde kjent. Det sro vi på himmelviddene og så på hverandre, øye mot øye. Det var noe med respekt. Det var en jegers respekt for en annen. En alfaulvs respekt for en annen. Slik trodde jeg det var akkurat da, i min mennekelige ignoranse. Seinere har jeg fått vite noe mye mer. For ulven er mye større, og DET KAN DU OGSÅ FÅ VITE OM ETTERSOM DIN EGEN BEVISSTHET UTVIDES. FOR DE UNDERVISER OSS BARE SÅ MYE VI KAN TA IMOT. DERFOR SPRENGER DE VÅRE TANKEMØNSTRE FØRST. SÅ FORTILLER DE OSS MENINGEN MED DEN STORE PLAN. ULVEN OG DE ANDRE KRAFTDYRENE AKTIVISERET DEN STORE ÅNDS FRØ I OSS OG DA BEGYNNER DET VIRKELIG Å SVINGE.

Jeg hører i blant snakk om mitt kraftdyr og slignenede i sjamankredtser, men så få snakket om at vi er er deres mennesker. og hva er kreaftdyr egentlig? Er de ikke gus utsendinger inn i vårt sinn?

hilsen Silverspirit

Snappy [Bot]

Dette fikk meg til å tenke på noe jeg har liggende på pcen min. Kanskje det en dag blir begynnelsen på en bok. Jeg har ikke skrevet mer, men det kommer etterhvert.

I enden av familiens eiendom så jeg dem, de grå beistene som lusket rundt i skyggene. Jeg visste de ville komme og hjertet mitt slo som hammerslag inne i brystet. Jeg kunne allerede kjenne blodsmaken i munnen. De snek seg frem i lyset, ut av buskene, de gule øynene lyste sultent mot meg. Jeg løp i det høye gresset, så fort bena kunne bære meg, mot huset vårt og tryggheten på mors kjøkken. De raggete beistene halte innpå, jeg kjente dem pruste fuktig og kaldt i nakken min. Jeg var redd, hadde jeg stått lenger hadde jeg blitt lammet i alle musklene, og ikke klart å røre meg av flekken – men jeg løp. Da jeg nærmet med kjøkkenvinduet og kikket opp etter mor, tok de meg igjen, jeg hørte at kjevene åpnet seg og skulle til å ta tak i meg. Da bråvåknet jeg og satte meg opp i sengen. Det var tidlig morgen og de grå ulvene hadde jaktet på meg igjen om natten.
Det er 26 år siden nå, men jeg husker fremdeles mine første drømmer om ulvene som kom til meg allerede i 3 års alderen. Drømmen var alltid de samme, scenen begynte i enden av eiendommen, de kom luskende ut av buskaset og satte etter meg. Jeg bråvåknet alltid og svetten silte. Drømmen gjentok seg i flere år i barndommen, men så en dag forsvant de. Min barndom var en underlig verden. Jeg var yngst av sju søsken, og de andre var mye eldre enn meg. Jeg kom som en overraskelse da mor var 44 år gammel, og tilbrakte mye tid alene i ei lita bygd lengst nord i landet. Jeg var svært kreativ og savnet ingenting mens jeg vokste opp. Ungdomstiden ble en tung og ensom tid, dagene var lange og mørke på vinteren, men jeg hadde en lykkelig barndom på min egen måte.

I de siste årene har jeg reflektert mye over ulvene. De kom tilbake til meg da jeg flyttet til en større by og fikk avstand fra mine røtter. Jeg vokste opp ved Varangerfjorden, i et vakkert men karrig og samtidig frodig landskap. Varangerfjorden er hentet fra ordet varg, som også betyr ulv. I gammel tid, før jakten på rovdyr tok av, så bodde det mange ulvefamilier i området. Derfor fikk stedet navnet sitt. I dag finnes det ikke ulv her så vidt jeg vet, men i disse dager er ulven tilbake igjen i Finnmark. På skolen jeg senere begynte på fantes en utstoppet ulv, den siste som ble skutt i kommunen. Ulven var nesten hvit, og jeg så på den med en slags merkelig ærefrykt. Pelsen var ragget og tykk, øynene gule og tennene var spisse og store. Jeg pleide å lene hodet inntil den, holde rundt den og ga den all min medfølelse. Det var merkelig å tenke på at en gang hadde ulven løpt fritt rundt på fjellet, jaktet for familien sin og kjent den kalde snøen under labbene sine. Nå sto den stuet bort på en skole. Den hadde opplevd å miste hele sin familie, ungene sine – et helt hierarki den antagelig hadde vært lederen av. Nå var det bare en ensom tomhet igjen, et skall, av det vakre dyret. Slik kunne jeg som barn sitte og tenke mens jeg lot fingrene gli forsiktig gjennom den tykke pelsen på ”gamle vargen”, som mor kalte den.

Jeg så ulven igjen for bare noen få år siden, i enda en av mine opplevelsesrike drømmer. Jeg befant meg i mitt andre hjemland, Finland. Min fars familie kom derfra, og vi har også beholdt familienavnet siden den gangen de kom til Norge. I drømmen var jeg ute en natt i villmarken. Jeg så de store skogene rase forbi meg i full fart. Jeg seilte over store daler i mørket denne vinternatten, så de nakne trærne gli forbi meg mens jeg kjente kulden bite i ansiktet. Snøen lå som et teppe over landskapet, bare opplyst av månen som hang på himmelen over meg, mens nordlyset danset. Turen min gikk videre nedover en dal, mot en åpen slette. På bunnen av sletta sto det en stor innhengning. Turen min var stanset og jeg ble stående å skue inn i mørket da jeg skimtet dyret. Ulven lusket rundt, frem og tilbake, på rastløse ben. Den holdt hele tiden det gule blikket sitt rettet mot meg. Jeg gikk mot porten og åpnet den, før jeg gikk inn til rovdyret. Det peste og pustet, som om det hadde løpt flere mil denne natten. Vi ble stående å se på hverandre lenge før jeg våknet. Ulven hadde kommet tilbake.

Anonymous

Hei silverspirit
Jeg har ikke så mye erfaring om kraftdyr, men jeg hørte i en eller annen sammenheng at den som ulven kommer til er utpekt som lærere.
Jeg har ikke ulven, men et annet dyr, og jeg tror at kraftdyret vil vise meg sider av meg selv som jeg må ta fatt i,forandre på.
Jeg tror også at vi er deres mennesker og de våres kraftdyr. Uansett kommer de inn og hjelper til mens vi vandrer på veien.

Hege elisabeth, du er virkelig flink til å skrive. Jeg ble jo helt bergtatt av historien.

Snappy [Bot]

Takk