Jeg husker for noen år siden,jeg var på tromme reise med "sorte sol".
Han gjorde en healing for alle oss som satt i salen.
Jeg dro lett av sted. Kjente i hele kroppen at jeg var en bjørn.
En hann bjørn.
Langt inni en skog,åpen ,med dekke av lyngplanter og mose ,-der møtte jeg ei leken binne.
Hele møte med henne ble en lek.
En lek jeg levde meg lenger og lenger inn i.
Lyden av trommingen ble borte.
Jeg var i bjørnerike og hadde møtt en annen bjørn jeg kommuniserte med,
men jeg var ikke henne. Jeg var hann.
Jeg følte henne ,men bare hennes tilstedeværelse. Ikke hennes "vurderinger".
Hun,binna,var en selvstendig kraft jeg ikke deltok i.
Jeg nøt hvert sekund, levde!
Trommens tilbakekalling var fryktelig!
Jeg la på sprang andre vei.
Ville være der i skogen i lag med binna.
Trommingen tok slutt. Jeg la meg ned i lyngen.
Binna kom, la seg ned ved siden av meg.
Jeg merket en uro. Noen rusket i meg. Lyder som forstyrret.
"Sorte sol" sto framfor meg,- "er du her?"
Jeg slet med å få øynene opp, "ja", sa jeg, og lukket øynene igjen.
"Sorte sol" trommet tilbakekallingen enda en gang.
Jeg sa "på gjensyn" til binna og forlot skogen.
Knust i mitt indre, samtidig fyllt opp til randen av deilig glede,kjærlighet og tilfredshet.
En metthetsfølelse jeg ikke kunne beskrive på annet vis enn å si at
"alt jeg ønsket meg var oppfyllt i den stunden."
Så noen år etterpå.
Er i en situasjon der jeg prøver å nå fram til kroppens minner.
Jeg møter hannbjørnen!
Overraskende. Har ikke hatt kontakt med han siden den gangen.
Nå får jeg se at han har tatt vare på meg fra jeg var bittelita.
Jeg får et glimt inn i noe jeg ikke var bevisst på.
Jeg kan si "Takk,jeg fikk hjelp av bjørnen og Den Store Ånd til å overleve,
og føle takknemlighet for det".
Men det var noe mer.
Kunne ikke stoppe opp der i takknemligheten.
Jeg ser hannbjørnens kraft,væremåte er meg. Mitt vesen, en del av meg.
Kraften er der,i meg, men oppleves som den tilhører en annen dimensjon jeg besøker og -der bor bjørnen.
Det finnes en avstand i meg.
Den avstanden gjør meg oppmerksom på at jeg gir fra meg min kraft...
Jeg er et barn som blir "åndelig matet"
med muligheten til ansvar for medskapelsen.
-Jeg har brukt av Den Store Kraften til å holde
tilbake en del av meg jeg ikke var moden nok til,eller sterk nok til å ha ansvaret for.
Jeg har ikke kunnet ta i mot disse "minnene" før.
Drømmen der foreldre ikke er mine foreldre,
og jeg vet det i drømmen.
Men det er lukten jeg våkner med.
Det er lukten som fører meg gjennom kroppens hukommelse ved å bruke sansene. Være i sansene,følge sporene innover i kroppen.
Sånn Ailo lærte oss på Saivo.
Nå er det i Kians ord som får meg til å gå videre,
møte en gammel traume ved å høre han si,
-"lukten forteller om sannheten ,fakta i et minne"..
Jeg følger lukten.
Inn ,bak i ryggen mellom skulderbladet og ryggsøyla på venstre side.
Lukten av gammel fyll fører meg inn i min mors livmor via hjerte.
Jeg blir svimmel .kvalm.
Akkurat som om hvert organ begynner å ta hand om seg selv. De fungerer ikke som en enhet lenger.
Hjerte slår hardt,tungt. Det får ikke luft. Blodet er fullt av gift.
Kroppen blir borte.
-og jeg ligger i Den Store Mors Favn.
Kian spør hvordan jeg har det.
I mitt indre bevisstgjøres jeg om "Kjærligheten uten ende".
Det var på vei tilbake,inn i kroppen igjen at bjørnen kom.
Nå fikk jeg se dens virksomhet i meg.
Jeg kunne ikke handtere smertene.
Smertene var for overveldende og jeg opplevde at jeg "forlot" kroppen.
For hver gang i ettertid, jeg har nærmet meg den fysiske smerten,det punktet i kroppen,i sinn eller sjel, som gjorde at jeg "forlot" kroppen,har bjørnen tatt over.
Forsvart "hullet" til "Enheten".
Passet på min "overlevelse".
-glassbiter på gulvet,matter i krøll ,møbler er velta.
Hjerte banker hardt mens små hender fjerner spor etter nattens hendelser.
-Ovnen tennes,kaffen kokes.
Et ønske om at de voksne skal stå opp,eller komme fra fjøset,- levende.
Bekrefte med sin taushet at nattens hendelser er en vag drøm i mitt hode.
Plutselig blir jeg sint.
Hvorfor har ingen sagt at kraftdyrene er avhengige av "nattens mørke " for å eksistere i meg..At det er en gjensidighet..
Hvorfor tror jeg ikke på det jeg ser..
Det snakkes om
at kraftdyrene er en del av "overlevelsen" i den indre natur .
Og i den naturen forsvarer dyren sin mat,sitt teritorium,sitt liv
-og jeg oppfyller alt
uten å vite hva jeg gjør,
uten å vite hva slags gjensidighet det er i min indre natur til den ytre natur.
Alt går så fort
-oppdagelsen av at "bjørnens beskyttelse" har vært min egen kraft jeg ikke kunne anvende på annet vis enn et forsvar mot meg selv.
Jeg fylles av ro.
Jeg ser bjørnen tydelig,kjenner dens tilstedeværelse tydelig
-og han blir "nøytral" ,
vi har ingen kontrakt lenger,ingen bånd.
Jeg gråter for den lille jenta som overlot sin "overlevelses" kraft til bjørnen fordi smertene av å komme inn i sin kropp igjen var overveldende.
Jeg gråter for henne som var i verden uten å vite om sin delaktighet i skapelsen.
Jeg gråter for henne som ble sint fordi hun hadde brukt av Den Store Ånds Kraft til å holde seg borte fra seg selv,og til å kjempe i mot Den Store Ånds vilje ved å skjule seg for seg selv.
Det er mange redskap å bruke til det,
-også sjamanismen,
jeg vet det,jeg har gjort det,
alt er inni meg,alt er på ut siden.
Jeg gleder meg med henne som ble sint fordi hun oppdaget at var hun var et barn som ble matet...
Barn blir matet med det de "voksne" kan gi..
Og gir det ut igjen..Nå vil jeg lære å være ansvarlig i medskapelsen.
Bjørnen trengte ikke bære min "overlevelse" lenger.
Endelig kunne bjørnen begynne på veien tilbake...til sin binne..
Aggresjonen hadde funnet sitt opphav og sin mulighet.
Ekstasen den gangen hadde fått meg til å forstå avstanden mellom himmel og jord
inni meg og hvordan den avstanden gir seg uttrykk og lager avstand mellom oss alle Skapende.
Aggresjonen trenger ikke å være en "stygg" , eller "ond" kraft.
Men den kan ødelegge...Jeg kan bruke den til å ødelegge..
Jeg har brukt den til å ødelegge.
Uten å vite at jeg ødela noe i meg selv ,
-i påvente av at noe annet skulle vokse fram,men jeg ødela også noe i naturen på ytter siden.
Vil det vokse fram en ny "skog"..
En kvinne i Amazonas sa: "de hugger ned jungelen fordi den er mørk og fuktig".
Jeg er kvinne, og er stolt av det.
Har ingenting å skjule,i det kvinnelige mørke ligger min mulighet.
Så jeg ber: hugg ikke ned min mulighet ved å unngå eget u-uttalte "mørke" som om det var en vekst du ikke vil ha og kan fjerne
uten at det har påvirkning.
Kanskje du kan bruke veksten ,bare den får vise sin verdigfulle plass i din natur.
Miljøet inni meg er en del av miljøet der ute.
Det er det også for deg.
Bente og Eirik formiddlet det så fint fra Mayaene.
In Lak´ech
Du er en annen meg,jeg er en annen deg,:vi er alle ett.
Marie
Jeg kjenner så godt til dette du beskriver, om å bruke Den Store Ånds kraft å skape adskillelse. Inni seg og på utsiden.
Og det er både vondt og godt når en ser dette og endelig kan begynne å forandre på det. Bruke kraften til å forene og til å skape balanse.
Takk takk takk for at du deler, min venn
Klem
Inger Lise
