Jeg møter min farmor. Vi omfavner hverandre og går gjennom døren, ned trappen i jordkjelleren slik vi pleier.
Det går nedover, nedover, nedover i en spiral. Jeg kjenner lukten og kulden fra den fuktige jorda.
Vi kommer frem til grotten, også slik vi pleier, og her forlater min farmor meg.
Grotten er et velkjent sted, jeg ser meg rundt.
Faklene er på veggene og brønnen er fortsatt midt i grotten som et dunkende hjerte.
Vannet i brønnen skinner og blinker i en blanding av sølv og gull.
Jeg går bort til brønnen og vasker hendene mine. I vannflaten ser jeg mitt eget ansikt,
et speilbilde betrakter meg. Jeg har det ikke travelt så jeg hviler meg litt.
Etter en liten stund kjenner jeg at det er på tide å dra videre, så jeg reiser meg og går inn i gangen til venstre,
det er to andre utganger også.
Etter en stund kjenner jeg at jeg angrer på at jeg tok nettopp denne gangen, for den smalner mer og mer.
Det kjennes ut som jeg skal kveles, men jeg fortsetter.
Hurra, jeg kommer igjennom, min klaustrofobi stoppet meg ikke.
Når jeg kommer ut, blir jeg møtt av en indianer. Han følger meg forbi en leir med bål og tipier,
og frem til et skogholt. Når vi passerer leiren ser jeg at noen danser og noen spiller på trommer.
Jeg hører og ser. Vi fortsetter videre til skogholtet, der setter jeg meg ned med ryggen mot ei bjørk.
Indianeren forlater meg her.
Så ser jeg ugla. Hun sitter i treet som jeg lener meg mot. Jeg spør om hun er mitt kraftdyr -
hun svarer ikke med det samme, vi blir litt forstyrret - for der kommer Ailo og min kjære venn Ann.
De sier ingen ting. Ailo står litt til høyre foran meg og Ann setter seg ned ved min høyre side.
Så flyr ugla og setter seg ned på mitt venstre kne og forteller at, jo, hun er mitt kraftdyr.
Jeg spør om hun kan heale meg - jeg er så sliten. Jeg blir helt lammet, kan ikke røre en muskel.
Kjenner plutselig energien bevege seg kraftig rundt i kroppen.
Det er som om jeg får næring gjennom benene av moder jord.
Ann og Ailo sier ingenting, de er bare der. Plutselig hopper ugla opp på brystet
mitt og hakker hull ved brystbensspissen. Jeg kjenner at det er noe som renner ut,
og Ailo og Ann står fortsatt der og sier ingen ting.
Ugla, hun er ferdig, men hun blir sittende.
Det er akkurat som om hun vil at jeg skal kjenne litt på dette.
Jeg blir dratt tilbake, så er jeg plutselig tilbake i min egen stue.
Når jeg ser på klokka har jeg vært bort i over 5 kvarter.
Sitter igjen med en god følelse og en avslappa kropp.
Takk min kjære ugle.
RITA
Det må være en fantastisk god og trygg følelse å bli hentet slik av en nær og kjær familievenn.
Jeg er glad for at du fikk ut shhiten, og det med god hjelp!
Takk Rita!
