Jeg ville tilbake til mauren. Nå hadde jeg vært hjemme og funnet ut om den, jeg ville tilbake for å be etter hjelp. Det har vært noen "private stormer" i sommer.
Jeg går ned ved rota på ei gran langt inne i skogen. Jeg kjenner lukten av den råe kalde jorda. Jeg grøsser litt, det går nedover og nedover - fortere og fortere. Jeg møter ikke så mange på veien, men jeg ser mange bilder passere, både av dyr og av døde slektninger. Jeg blir ikke skremt lenger av alle disse som er døde, slik jeg gjorde de første gangene de dukket opp. De bare hilser meg videre.
Reisen ender i en eng, det er høyt gress, jeg setter meg opp. Gresset er såpass høyt at det skjuler meg selv om jeg sitter (hm, noe som ikke er så veldig rart, når jeg kun er 152.50cm når jeg står...). Jeg speider ikke så mye etter noe dyr, men jeg ser noen - et par hjort går og beiter i enden av jordet, akkurat i skogholtet - en av dem en vakker staselig kronhjort. Så kjenner jeg at det kiler i nakken igjen og i ren refleks så er det nesten så jeg børster meg i nakken, tar meg i det i det og lar være. Tar meg i å tenke at han (for jeg har kommet frem til på en eller merkelig måte at mauren er en hann), kunne jammen bare dukket opp på kneet eller noe. Trenger vel ikke å begynne i nakken - og hvor på turen "hekter" han seg på meg tro?
Han kommer spankulerende nedover armen slik som sist. Jeg har aldri sett en så rød, stor og vakker maur, jeg har i grunnen aldri likt maur...men denne er flott. Jeg forteller at jeg er kommet for å treffe han, be han om hjelp/råd etter alle disse "private stormene" som jeg har hatt i sommer. Er litt sliten av å holde fortet sammen hele tiden - men regner vel egentlig med at slik må det være - noe om mauren bekrefter - alle har vi vår plass sier han. Din er viktig, men plassen din vil ikke ha godt av at du er der hele tiden. Du må lage noen "bølger", dra litt ut av fortet, for hvis ikke vil det kanskje rase. Men det er viktig å arbeide jevnt og trutt frem til målet - men unn deg noen pauser fra din plass og dine vil forstå at du trenger disse pusterommene.
Jeg takker mauren for hjelpen og reiser hjem igjen etter at jeg lover at jeg skal prøve å la være å tråkke på maurene når de dukker opp hos meg. Undrer litt på om jeg klarer deg, men jeg lover å prøve.
hjemme igjen blir jeg gående å tenke på dette, jeg undrer og undrer. Vi har alle vår plass, men vi trenger pausene for at vi skal kunne bli ved vår lest....
RITA