I dag er jeg litt sånn merkelig yr og lykkelig. Gikk tur alene i Holstadskogene i Ås, på begynnelsen av turen bestemte jeg meg for å gå inn i egenskapene til et annet av skogens dyr som jeg har hatt flere nære møter med i sommer; Reven. En skikkelig overlever, tenkte jeg, hva er det som har reddet et så lite dyr som deg? Svaret var årvåkenhet, svaret var ører, svaret var å lytte. Jeg gikk meg inn i reven stille og årvåkent ,hørte alle lydene i skogen kjente mine egne ører bli reveører og hørte med ett en spesiell knirking. Knirking og knepping i greiner og kvister av en som ikke behøver å være redd der han går. Og jeg stanset opp, lyttende, med ett steg skogens konge eller var det kanskje kronprinsen, rett ut på stien foran meg, rolige faste steg, et øyeblikk stanset han opp, møtte blikket mitt et brøkdels sekund før han majestetisk fortsatte videre på sin ferd, en klar og sikker ferd med tydelig retning, en ferd hvor geviret og hele kroppens holdning utsrålte sikkerhet og styrke. En vakker ung elgokse, det må ha vært kronprinsen. Snart klar for å møte skogens elgdøtre.
Sto lenge stille, lyttet til stegene der han forsvant inn i skogen, og veldig fornøyd over at jeg hadde vært i dette nære møte uten å bli redd. Og at dewt var revens årvåkenhet som hadde brakt oss til et møte.
Og, på veien hjem tillot jeg meg å forsøke å være elg, kjenne retningen, sikkerheten, tyngden av geviret som strakte seg mot himmelen samtidig som det tynget ned mot jorden. Takk for dette møte!
Herlig opplevelse tiril
Takk!