Ekornet.

GjenopprettetMedlem

Jeg vil dele en engenopplevd historie med dere. Refleksjonene etter denne hendelsen har vært mange fra min side, og det pussige er, at etter dette så har jeg igjen begynt å drømme i farver igjen. Tanken er klare, og det har tilført meg nok et kraftdyr. Vel.. Lest nå dette dere der ute, så får vi ta det som det kommer.

Dette handler om mitt møte med et Ekorn ikke langt fra her jeg befinner meg.

Nå for tiden bruker jeg naturen i en prossess jeg trenger å gå gjennom. Finne meg lissom. Hente meg inn. Hente krefter. Jeg tar en god del bilder på disse turene, og mange blir fine. Nå venter jeg bare at månen skal komme opp igjen, så jeg kan dra til et meget spesielt sted oppover samme vei som jeg pleier å dra. Det ser jeg fram til.

Nåvel. Dette møtet jeg hadde med et Ekorn ja. Jeg hadde parkert kjøredoningen, og var vandret et lite stykke fra veien. Der fant jeg meg en stubbe jeg kunne sitte på. Veien og skogen bak meg. Et vann forran meg. Stille. Jeg kunne høre bilene som kjørte forbi i det fjerne. Kaffekoppen og kanna kom opp, og det samme gjorde min eneste brødskive. Livet kjennes nesten herlig ut nå. Så finner jeg ut at en røyk må jeg ha. Jeg ruller meg en. Tenner den. Blåser ut røyken, og slurper litt kaffe. Herlig.

Så hører jeg en rammel uten sidestykke. Jeg fryser til is, for lyden kommer litt bak til høyre for meg. Jeg vrir hodet litt i retning av lyden. Og der er den. Det lille Ekornet. Den er så fin at jeg nesten ikke tør puste.

Den oppdager meg, og setter avgårde som en strek. Borte før jeg får sukk for meg. Den er i tankene mine nå når jeg sitter der. Jeg titter utover vannet der jeg sitter. Lar tankene gli. Tenker litt på fremtid, nåtid, og fortid. Så er lyden der igjen. Nå er det lille Ekornet ikke redd mer ser det ut til, for vi sitter på samme stubbe! Jeg ser at den ser rett på meg. Studerer meg. Det er lissom at øynene til den spør meg om "-Er du farlig? Må jeg løpe igjen?" Jeg tenker tanken til den, at; -Nei lille venn. Jeg er ikke farlig. Den slår seg til ro med dette svaret, og begynner å snuse rundt "campen" min. Campen består av en pakke tobakk, en kaffekopp av tre,ei kaffekanne, en pose med en brødskive i, og en ryggsekk. Jeg kan ikke la være å le av synet av den. Jeg klarer det ikke, for den ser så morsom ut der den snuser på alt. Den er lyne snar, og hopper lissom til hver gang jeg rører meg. Jg kjenner latteren sitte løst nå, og jeg griper forsiktig tak i posen med brødskiven, tar den fram, og bryter forsiktig i stykker skiven. Deler den med Ekornet. Den blir helt i ekstase over en slik lekkerbisken. Løper nesten i ring. Den spiser som gal, og jeg kan ikke la være å le høyt. Den har nesten tatt hele skiven. Ekornet ser på meg, og jeg ser på den. Det er nesten som jeg kan høre den prate med meg. Muntrer meg opp. Jeg kjenner meg skikkelig glad nå. Har ikke vært så glad på lange tider.

Så hører jeg i det fjerne en bil med skikkelig fri-eksos. Fanken asså... Den bråker så Ekornet løper. Borte er den. Bilen er passert, og tingene faller til ro igjen, men stemningen er brutt. Jeg kjenner at jeg må videre på min lille utfart. Jeg labber de få meterne det er å gå gjennom skogen til doningen som bragte meg hit. Der er jo Ekornet! Jeg ser halen bak doningen, og kommmer i posisjon der jeg kan se den, og da blir jeg slått. Den er påkjørt, eller truffet av en bil i den skulle krysse veien! Jeg river av meg sekken, og tar den forsiktig i mine hender. Jeg kjenner den er varm, og jeg kjenner et lite hjerte slå hardt der inni den. Jeg blir glad igjen. Den lever! Den titter på meg. Altfor utslått til å kunne bite meg. Den ser på meg. Rett inni øynene mine. Så dør den bare... Den dør i hendene mine! Jeg kjenner faktisk at hjertet slutter å slå, og jeg ser at det lille brystet til den slutter å heve seg.

Jeg kjenner at tungsinnet tar et skikkelig tak i meg. Jeg blir rett og slett forbanna der jeg sitter. Jeg roper i lufta. Jeg tar min lille venn med meg til der vi satt sammen. Jeg gravlegger den der, og jeg er utrøstelig. Tårene bare renner. Men, den har gjort noe med meg. Vi har hatt vår lille prat jeg og den. Jeg har ledd, og den har gjort meg glad. Vi har delt skive. Jeg smiler med tårevåte øyner. "-Jeg skal aldri glemme deg , min lille venn", sier jeg høyt.

Jeg dro rett hjem, og der ble jeg sittende å reflektere. Jeg er ikke sinna mer. Jeg er lei meg for at min lille venn døde, men jeg rakk den før den forsvant fra oss. Den så på meg, og jeg så på den.

Jeg har nå fått meg en følgesvenn, og det er godt å vite. Jeg fikk ikke ro den kvelden, og jeg måtte opp til plassen. Jeg satt dere lenge, og tankene er sortert. Jeg har tent et lite lys til å minnes min venn, og jeg er hel igjen. Ha en nydelig helg der ute. klems

GjenopprettetMedlem

Fler som blir litt på gråten her

Takk for at du deler, en fin-trist historie. Får meg til å tenke på skjebnene til alle de dyrene som ligger påkjørt ved veikanten...

Gigabot [Bot]

Rent nydelig det du deler med oss

selv om tårene renner som en foss..

Jeg ble rent rørt.. Måtte ta meg en pause.. og tenke..

Hvorfor skulle din venn ekornet dø?.. Ligger det noe mer bak?
Var det meningen at dere skulle lære hverandre å kjenne før
ekornet kunne bli en av dine hjelpere?

Jeg må bare spørre.. Finne en mening

Stor klem til deg..

SEO Crawler

Fin og trist skildring.
Det skal ikke nødvendigvis mye skog til før den spesielle roen kan inntre og det dype naturspråket begynner å snakke.

Ekornet er en flittig krabat, det piler opp og ned trærne, hopper i lufta mellom dem, piler av gårde på bakken.
I mytologien er det noe med at det (Ratatosk) springer opp og ned Verdenstreet mellom slangen i bunnen og ørna øverst.

Det som slår meg (som et clue) er at det sanker flittig forråd som det lagrer en rekke forskjellige steder før vinteren, når det sover men våkner jevnlig for å spise

Så det fordeler ressursene utover, på mange forskjellige steder som en forsikring om at det skal ha nok. Visstnok kan det også glemme vekk noe av maten i sin iver etter å lagre mest mulig rundt omkring.

Dermed assosierer jeg det å porsjonere sine ressurser, å fordele sitt forråd, slik at man alltid har energi tilgjengelig på sin ferd (opp og ned verdenstreet). Samt å finne balanse mellom flittig arbeid og dyp hvile og ro

Bil og påkjørsel er som et bilde på at vår kulturs mas, støy og krav kan ta livet av oss...en forflytning fra kulturens forurensning til naturens klare ro og balanserte liv styrker kropp og sjel

(Jeg tok meg den frihet å assosiere, takk for en fin historie!)

Anonymous

Takk for en fin og trist skildring. Ekornet ga deg noe og det håper jeg at du tar vare på...

GjenopprettetMedlem

En rørende historie

, men samtidig gledelig å lese at du tok så fint vare på din lile venn

Ekornet ga deg stor medisin da det fikk deg til å hente fram gleden og latteren.

Vil bare tilføye til Torsteins refleksjoner, at ekornet i all sin travelhet, også er et litt "rampete" og
lekent dyr.

Kanskje den var der for å be deg om å huske leken, gleden og latteren i livet?

GjenopprettetMedlem

Takk for tilbakemeldinger og refleksjoner på dette innelgget. (clue også

)

Joda, jeg skal si meg enig nå at dette er en fin-trist historie å lese. Det har tatt meg litt tid å gå tilbake til denne linken, for dette som skjedde, og da det skjedde, har tatt tid å komme over. Tatt tid å infinne seg med.

Det er ikke alltid lett å finne balansen her i livet, spesielt ikke når slike ting skjer. Det jeg mener her, er at på dette tidspunktet da alt skjedde, så var jeg ikke akkurat i vater. Mange ting skjedde samtidig, og veggen var ikke langt unna.

Nå har jeg vært som Ekornet i noen dager. Rast fram og tilbake, ene dagen er jeg her jeg bor, og fire timer senere kjører jeg over til en annen landsdel. Fram og tilbake. Rastløs som ekornet. Samler forråd til vinteren. Samler krefter.

Og nå er jeg altså her igjen, med kreftene i behold, og energien på tur tilbake til mine årer. Jeg kjenner skrivelysten øker, og jeg deler så gjerne med dere. Både fin-triste historier, og andre sonerelaterte innlegg.

klems