En dag da jeg var omtrent ti år gammel, var jeg som vanlig ute og gikk i skogene rundt omkring her. Jeg ble da gjort oppmerksom på en kråkeunge som hadde ramlet ut av reiret og skadd vingen sin. Reiret var oppi et høyt tre, og jeg tenkte at den beste måten å hjelpe denne ungen på, var å ta den med hjem. Som sagt så gjort, jeg holdt den varsomt inn til meg mens jeg gikk den korte veien hjem.
Kråkeungen fikk lov til å bo i et rom nede i kjelleren, og vokste seg sterkere for hver dag som gikk. Hver eneste dag var det første jeg gjorde da jeg sto opp å se etter kråkeungen, og det siste jeg gjorde før jeg la meg. Jeg kunne bruke timer om gangen sammen med kråkeungen, sitte der og stryke den varsomt over fjærene og kikke inn i de kloke øynene. Øyne som rommet visdom og kjærlighet. Vi kunne sitte der og kommunisere uten ord.. Kommunikasjonen foregikk ved at det strømmet bilder og følelser inn i hodet mitt. Og, uten å "vite" hva jeg gjorde, sendte jeg bilder tilbake. Vinteren kom, og fremdeles bodde den hos oss. Når jeg så skulle ta med hunden på sparktur var kråka naturligvis med. Det som i den sammenhengen var rart var at hunden hadde lyst til å stå på sparken, det vil si at labbene dens sto på styret, og hodet hvilte på min venstre skulder. På min høyre skulder satt nettopp kråka. Mang en bilist var det den vinteren som holdt på å kjøre av veien på grunn av det litt merkelige synet.
Da våren kom var tiden inne for å venne den til et liv ute i naturen. Den fortalte meg selv at tiden var inne, via bilder som den sendte i hodet mitt. Så den fikk "lov" til å være ute om natta. I begynnelsen fløy den korte turer, og kom alltid tilbake, høylydt annonserende sin tilbakekomst. Etter hvert ble flyturene lenger og lenger, og stor var min glede da han kom sammen med en make. Selvsagt ville han vise henne fram
I et par år etter var det nok at jeg gikk ut på trappa og ropte, så kom han flyvende. Men det naturlige hendte, han fant seg til rette til et liv i naturen, i det fri. Så i dag, mer enn 20 år etter begynte jeg plutselig å tenke på han igjen, da var det som om jeg merket hans nærvær. Ja, jeg var bare et barn den gangen, og ting kunne nok vært gjort mer riktig, med hensyn til måten han ble tilbakeført til naturen på, men jeg fulgte det som føltes riktig for meg. Dette møtet har vært med på å forme livet mitt, og forstå at også dyr har sjel, og at de kan kommunisere med oss mennesker. Vi må bare lytte til det de har å si.
Nei, jeg tror ikke at kråka er kraftdyret mitt, men den er like fullt en venn og en hjelper. For i min verden er det forskjell på kraftdyr og dyrehjelpere. Arrester meg gjerne om jeg tar feil, og ikke noe galt om dyrehjelpere, men alle dyr som betyr noe for meg kan da nødvendigvis ikke være mine kraftdyr? Likeså er vel ikke alle dyra som viser seg på trommereiser nødvendigvis kraftdyr, men de dukker opp for å vise meg noe. Da er det gjerne et spørsmål jeg har stilt før jeg trommer, og svaret kommer i form av et dyr som dukker opp. Når jeg så sjekker ut hva dyret står for, gjerne det jeg selv føler for det dyret, har jeg svaret jeg søker. Ble en stor digresjon dette, men følte det var riktig å gjøre litt rede for mitt syn og min verden nå. Jeg har min sannhet, min vei, det som føles riktig i mitt hjerte. Legger vanligvis ikke så mye ut om det på nettet, fordi jeg vil finne ut av tingene selv, ikke bli alt for farget av andres mening. 
Da var det artig å høre at hun hadde hatt dyretolk på besøk, og at hun fikk fram det samme som meg