Jeg skulle egentlig ikke reise denne kvelden, men tilfeldigheter heter Hans og han er snill
Jeg kjenner hvordan frisjelen får den vanlige spiralslengen når jeg entrer landet under.
Jeg reiser for å snakke med hjorten, den av mine kraftdyr som aldri sier et ord.
Han venter på meg ved treets rot, alltid en furu.
Og han sier igjen ingenting, men jeg kjenner den varme mulen
han får lagt meg ned på bakken
og stikker sitt vakre gevir inn i min midtre og dytter noe svart opp til halsen som jeg må gulpe ut
Og jeg kjenner at jeg trenger å holde meg fast i gevirene.
og jeg holder og holder
så jeg kjenner styrken smelte sammen
og han gir meg sitt blikk så jeg ser bredt rundt meg
vannet ligger bak meg
et bad hadde vært behagelig
så jeg vasser uti til magen
jeg kan kjenne det kalde vannet på kroppen
jeg hører det plasker når jeg vasser utover
så fryser vannet
og jeg fryser og
kroppen er som en isstatue i vann
den er låst i is
den kan ikke røres
løpende over isen kommer bjørnen
alltid bjørnen
jeg har ikke bedt om hjelp
jeg har ikke gjort noe
jeg er is
med sin varme bjørnepust
luktende av kjøtt og blåbær
smelter han meg og vannet
jeg vandrer fritt
og han gir meg sin form
jeg ser mine labber
jeg ser rett frem igjen
jeg kjenner min pust
jeg ser min snute
og vi er et
Takk for at du deler denne reisen. Sterkt
RITA
