Ei tullsjurs skriveskravlerier om reinsdyret.
Når reinen puster meg i nakken, er jeg midt inne i egoets vandrende forstokkede sinn.
Reinen bryr seg ikke om min avvisning, mine kveruleringer om hvorfor det er best å holde avstand til mennesker.
Det er bedre at jeg svikter, før jeg blir sviktet, har vært og er min vanlige praksis.
Jeg har også ment at kjærlighet og romantikk var noe forbannet tull.
En gang da jeg var midt inne i kveruleringens tankekjør, så jeg reinen ligge like utenfor kjøkken vinduet.
Den så veldig avslappet ut der den lå på plenen, helt i pakt med naturen. Av og til løftet den dovent på hodet, når gråspurven og trosten fløy kvitrende fra tre til tre like i nærheten.
Fascinert ble jeg sittende og betrakte dette fredsommelige skue utenfor vinduet.
Mens jeg satt der ved vinduet, kom jeg til å huske på et indre syn.
En natt jeg ikke fikk sove (helsikes mygg) så jeg et hjerte fylle mitt synsfelt for det indre.
Jeg kunne ikke fornekte dette synet, for det var så levende. Det gnistret av røde fargesprakende stråler fra dette hjertet. Som ei ramme rundt hjertet strålte det i et intenst mykt hvitt lys. Like bak hjertet så jeg regnbuen strekke seg over himmelen.
Kroppen min reagerte spontant ved å eksplodere av varme gode følelser.
Så forsvant synet. Jeg prøvde fortvilt å kalle tilbake dette synet, men mørket senket seg bak mine øyne.
Plutselig hørte jeg et dunk mot yttersiden av veggen. Det virket som noen skrapte mot veggen. Så hørte jeg myke trampende steg, forsvinne bort fra hytten.
Neste dag satt jeg utenfor hytten, som lå like ved elven. Jeg hadde vært så heldig å få låne denne hytten, mens jeg ferierte i sameland. Da hørte jeg den samme myke trampingen, som om natten. Fire reinsdyr kom løpende forbi. Den ene stoppet opp og tittet nysgjerrig bort på meg. Jeg tittet like nysgjerrig tilbake. De forsvant videre ned til elven.
De dukket opp neste dag også. Som en annen turist løp jeg ut og tok bilder. Måtte jo forevige dette synet. Der jeg bor, tusler det ikke rein rundt huset. Her er det bare tullskjurer som skvatrer i en skjønn forening, mens de flyr rundt uten mål og mening.
Jeg oppdaget fort at de kom daglig. Ja opp til flere ganger om dagen. De tuslet rundt, litt skye, men dog nysgjerrige.
Hver gang de dukket opp, stilnet tankegangen min av. Det ble fredsommelige tanker. Når jeg var virkelig i siget, betraktet jeg meg som et naturens barn som elsket vår herre og hans skaperverk.
Mens jeg nå satt der ved vinduet og studerte reinen, kom jeg til den konklusjon om at det ble ro og fred i mitt sinn, hver gang den viste seg. For ikke å snakke om at hjertet boblet over av gode følelser.
I ettertid viste reinen seg for mitt indre noen ganger. Den dukket også opp i reiser. Så gikk det lang tid før den nå nylig dukket opp i en drøm. Denne gangen i form av et stort reinsdyr bukk. Hvit i fargen.
Kanskje den vil ha meg til å huske, de følelser jeg fikk, da jeg møtte reinen tidligere.
Tiden får vise, hva det blir til.
Akkurat nå gremmes jeg over de ganger jeg maltrakterte kjærlighetens ord, på en svært barnslig måte.
Klarhet i sinnet - rene hensikter, gjenfødelse og fornyelse. Det overbringer kunnskapens og visdommens gaver fra vår egen fortids stier. Viser betydningen av gleden av å vite - å dele, og av nære forbindelser. Antyder et behov for å begi seg inn i fortiden for å oppnå støtte fra gamle spor.
Jeg liker dine skriveskravlerier
