Jeg begynner å tromme, lager lyder med halsen, magen, synger.
Rister med magen innimellom, hopper, slangebevegelser fram og tilbake, leker.
Det som vil komme får komme eller ikke komme. Det er en sann fornøyelse å bruke
kroppen og stemmen.
Firfislen kommer gående. Jeg blir en syngende og trommende firfisle.
Det kommer en mann og tar tak i firfislens hode med sin store hånd. Presser det bakover.
Firfislen føler seg satt i fengsel, får ikke leve fritt. Er det noe i veien med meg? Lei seg.
Ser ut mot omgivelsene med åpne øyne, hodet opp, glede over å være til og ler en seirende latter.
Blir minnet på et kjent sitat fra Jim Morrison: "I'm the lizzard king. I can do anything!"
Jeg fikk en påminnelse.
En gang (for lenge siden) lurte firfirsla seg inn blandt mine totemdyr, og ga meg viktig innsikt om mitt liv.
Thank you.
