Igår så ble jeg kjørt hjem av en god venn. Når vi hadde kjørt litt, så fikk jeg noe for meg på veien. Konturer av ett eller annet...
Rett etterpå kom følelsen at jeg måtte si til han som kjørte. Senk farten, vi har ville dyr på veien. Men jeg gjorde ikke det. Tenkte, at det her var vel ingen ting å tenke på. Men hadde også på følelsen av det skjedde ingenting alvorlig på veien heller.
Par hundre meter etterpå...hadde det akkurat passert tre rådyr over veien. Etter det sprang en rev foran bilen våres.
Disse dyrene bedriver ekstremsport på veien når dem tør å utfordre seg selv.
Men det var spesielt. Jeg sa dette til han etterpå, men jeg husket å takke. For da får man oftere hjelp også.
sånn at du legger merke til dyras tanker og følelser.
Jeg tenker de er redde langs veien,og sender ut varsel signaler
til alle som kjører bil.
Kan huske selv å ha syklet litt for fort gjennom en skogsvei
og så har jeg fått beskjed fra buskene om å senke farten
for det er mange søte små skapninger som driver å krysser veien
helt i sin egen verden og tempo
og buskene virker som politi-menn,og voktere av dyrenes rettigheter.
trærne og buskene får strenge øyne
når jeg ikke legger merke til annet en min egen iver
etter å komme fram fortest mulig.
Men når jeg tar det med ro og kanksje plystrer på veien
ser trærne på meg med gode øyne,og så ler de av meg
og syns at det er godt å være.
