Søndag kom jeg tilbake fra et tre dagers te-selskap. Første kveld Mor ajahuascas te, andre kveld fleinsopp, tredje kveld te igjen. Teen var brygget i påskesøndagsenergien og teen var kokt med den manlige (lianen) og to kvinnelige planter.
Første kveld: Det ble hverken optiske opplevelser eller andre fysiske sanseforandringer til. Men vi alle opplevde ro og fred. Og hver av oss fikk sin reise til den andre verden i ro og nytelse.
Dagen etter: vi var opptatt med noen arbeider i hagen, det var fortsatt fred i oss alle.
Andre kveld: Været var varmt og så satt vi ute i hagen de to første timer. Noen av oss hadde noen prikk- og linje-bilder. Og noen opplevde det slik at bildet av verden forandret seg. For meg var det bare hørselen. Jeg er jo allerede litt tunghørt. Men den kvelden hørte jeg alt som om lydene var inni meg. Kråkene fløy til deres kvelds-samling, jeg kunne snakke med dem høyt og fikk svar. Og så opplevde jeg kvelden som den gang da jeg hadde vært barn. Jeg hadde veldig god hørsel som barn og akkurat denne hørselen syntes jeg å være tilbake. Jeg kjente meg som om jeg var en femåring og de andre så det samme på ansiktet mitt. Etter de to timer ute var vi kalde, gikk i stuen, spiste en suppe og så inn i badstuen. Her satt vi i damp og hete, hver av oss i sitt og sin egen svette og likevel var det en forbindelse mellom oss alle. Vi var ett for en stund. Vi avsluttet kvelden rundt et levende lys. Og så hørte vi beveren ute i hagen. Den spiste ved et vidjetre til treet falt ned i tjernet.
Dagen etter: vi var i hagen og venet noen trer mot beveren, noen ble igjen slik at den kunne spise.
Tredje kveld: Det var te igjen. Min femåringsfølelse var fortsatt til stede. Vi drakk teen i stuen og gikk så ut i hagen. Jeg satt først, litt etter lå jeg ved tjernet, hodet bare litt over vannoverflaten. Den andre bredden speilet seg i vannet og jeg var overrasket over at speilbildet syntes å være mye mer virkelig en realiteten oppe over vannoverflaten. Da skjønte jeg: Da jeg var barn hadde jeg hatt samme opplevelsen ofte og syntes da at det var helt naturlig. Så komm oppdragelsen, med den kom tvilen og plutselig ville jeg vite, hva som var gjeldende: realiteten oppe eller speilbildet nede. Mor ajahuasca hjalp meg nå til å forene begge deler igjen.
Jeg kom opp og satte meg på bryggekanten. Øynene helt åpne (med te reiser jeg vanligvis med lukkede øyner) og hadde fortsatt begge deler samtidig: En stor rev kom langs vannkanten av bekken, kråkene kom tilbake fra kvelds-samlingen og berettet om hva som hadde skjedd den dagen. Jeg så naturen, jeg så dyrene og jeg var i dens og deres energi. Jeg hadde blitt del av alt der, speilet naturen med været, plantene og dyr. Også litt senere i stuen var det akkurat det samme. Jeg kunne se realiteten og virkelighetens speilbildet samtidig. Hver av oss i sirkelen var et helt annet sted. Jeg kunne se kroppene som satt eller lå alle der og jeg så eller speilet sjelene som var på reise.
Natten etter: jeg lå ute på bryggen og sov der. Jeg var fortsatt i revens og beverens nærvær og i deres energi. Over meg var stjernene, under meg moder jord. Det var en veldig god natt.
Søndag om morgenen avsluttet vi med hyggelig samvær og frokost.
Og det er dette jeg tok med meg hjem:
Speilbildet er mer virkelig enn realiteten og derfor er det nødvendig at vi ser begge deler.
vennlig hilsen
w