Sjaman.com – Forumarkiv

Har i en måneds tid sittet med en følelse etter en Sopp seremoni som jeg trenger å skrive ut. Jeg har ikke hatt noe lyst å skrive om det her inne pga at jeg har vært åpen om mitt tidligere misbruk av rusmidler og jeg har trodd at andre ville (for)dømme at jeg gjorde en slik seremoni med tanke på dette. For å klarlegge først; jeg ser ikke på plantelærere som rusmidler. Jeg har lyst å skrive om det pga at opplevelsen jeg fikk var både positiv og negativ. Negativt ble det pga at jeg ikke hadde en guide med meg og jeg er såpass ny innenfor sjamanisme, noe som førte til at de opplevelsene jeg fikk ikke ble bearbeidet godt nok under selve seremonien. Jeg tror heller ikke det var tiden for at jeg skulle møte Åndene når jeg valgte å gjøre seremonien. Jeg var rett og slett ikke forberedt godt nok. Noe av det som "inspirerte" meg til å gjøre dette var noe som jeg opplevde som oppmuntring fra medlemmer her på sonen og at Sopp åndene ofte dukket opp i drømmene mine. Det var til syvende og sist mitt valg, men jeg vet ikke om jeg hadde gjort dette hadde det ikke vært for enkelte elementer her inne.

Seremonien startet med at jeg hadde en lett faste en dag og jeg klargjorde min intensjon som var; Hvordan bedre integrere det jeg lærer og hvordan bedre å jobbe med Åndene. Når mørket hadde falt på, tok jeg Soppene. Jeg hadde laget ett hellig rom i stua mi og brent ut en cd med forskjellig musikk som skulle guide meg. Den bestod av icaros, didjeridoo, strupesang etc. Jeg la meg ned på gulvet og ventet. Etterhvert kom mønstrene opp fulgt av forskjellige følelser. Farger fløt rundt i de mest fantastiske former. Jeg gikk gjennom savn etter en kjæreste, savn etter tegn på kjærlighet fra faren min etc. Jeg lurte på hva mønstrene som kom opp hadde med dette å gjøre. Jeg bestemte meg for å ikke flykte fra de følelsene som kom opp, men jobbe meg gjennom dem. Jeg sto i det. Det som skjedde var at når savnet og de følelsene slapp, kom nye mønstre opp. Jeg skjønte på en eller annen måte hvordan jeg kunne manøvrere meg i mitt indre landskap ved hjelp av disse mønstrene. Hvis jeg kjente på en følelse, kom mønsteret etter. Jeg fallt etterhvert inn i en dyp, dyp transe. Jeg jobbet mye med chakraene mine ved hjelp av musikk og lyder jeg lagde. Etter noen timer kommer jeg til ett plan hvor alt er i harmoni og balanse. Jeg får se masse symboler og visjoner. Jeg føler meg som en ørn som flyr og ser at jeg har fjærham på meg. Jeg flyr ut over ett vakkert landskap akkompanert av vakker musikk. Jeg ser en del indiske yogier som mediterer i fjellene, jeg ser også Krishna som leker med sine evige følgesvenner i en vakker hage. Jeg føler meg utrolig priviligert som får se dette. Jeg føler meg i perfekt harmoni med universet og meg selv.

Det er nå det begynner å ta litt av...

Jeg føler meg så lett og ledig og fri. Jeg tar plutselig på meg rollen som Buddha og Jesus. Jeg ser meg selv korsfestet og jeg føler at jeg har lidd for menneskene. Jeg føler at jeg har tatt på meg syndene til alle i min krets. Når dette slår meg, føler jeg plutselig at jeg har kontakt med Skaperen. En slags direkte kommunikasjon. Han sier at jeg er fri og har bvestått alle prøvene jeg har vært utsatt for med glans. Han gir meg en smak på hvordan det er i den Åndelige verden. Hver smak er fullt av lyd, følelse, ett syn. Alle sansene er engasjert. En utrolig heftig opplevelse. Etter dette føler jeg meg så priviligert og egoet mitt raser av gårde. Dette går i en stund. Så plutselig går jeg ut på verandaen. Der slår det meg hvor fanget alt liv på jorda er. At vi er fanget i vår egen kropp, av sansene, av materielle ting. Jeg får en avsmak og synes skaperverket ikke har den samme skjønnhet som for en liten stund tilbake. Jeg føler plutselig at jeg er fanget av materien, at jeg også er fanget i denne materielle verden. Det gjorde vondt. Det var dette jeg følte før jeg begynte med sjamanisme. Nå var den samme ekle følelsen der igjen. Skapelsen er en illusjon. Vi er fanget av sansene. I de siste tre årene har jeg syntes verden er ett flott og magisk sted, men dette snudde nå. Fortvilelsen kom tilbake og livslysten ble borte. Etter dette følte jeg at lag på lag med bevissthet, sinn og ego. Det var heller ingen god opplevelse. Jeg følte at alt jeg hadde fått en smak på og den tilstanden jeg hadde vært i, harmoni, kjærlighet og balanse, fløt bort som sand gjennom fingrene mine. Jeg blei helt oppgitt. Jeg satt oppe i en stund til og følte ett enormt tungsinn legge seg i meg. Jeg gikk og la meg for å prøve og sove, men det gikk ikke. Jeg lå bare å tenkte på hvor jævlig ille alt var og hvor fanget vi var. Etter en LANG stund fikk jeg ett par timer søvn. Når jeg våknet hadde jeg fremdeles de samme følelsene og jeg lurte på hva i h***ete jeg skulle gjøre. Jeg følte at all jobbingen jeg hadde gjort med meg selv var til ingen nytte og alt hadde vært bortkastet. Jeg tok noen telefoner og sendte noen mailer for å be om hjelp, men jeg følte ikke at jeg fikk noe hjelp.

Nå, en og en halv måned senere, har jeg det mye bedre. Jeg har fått snakket med andre om disse opplevelsene og bearbeidet dem. Jeg har fått tilbake den gleden jeg har over å være i live og være en del i livets vev. Har jobbet mye med meg selv i denne perioden og MYE har skjedd. Takk til deg Trumman som fikk meg til å innse at jeg ikke er rede til å bruke disse verktøyene enda. Det var utrolig mye hjelp i den praten vi hadde på MSN. Det ligger noe i disse verktøyene for meg, det er jeg helt sikker på, men tiden er ikke inne enda... Jeg føler jeg får så mye mer ut av trommereiser pr i dag. Budskapene er klarer og jeg føler at jeg har mer kontroll på en måte.

Takk Magnus for din åpenhet og info. om et tema som for det meste ikkje blir så nyansert skildra her på forumet,det eg kan sjå.
Kunne gjerne likt å høyre meir om dei generelle årsakene til at me ikkje alltid er rede til å bruke desse verktøya for å oppnå endra bevissthettilstand,og korleis me skal kunne finne det ut på eigenhånd .
Frå dei meir erfarne og klårsynte.

Etter min erfaring så kan jeg gi dette meget enkle råd; har du noe som helst tvil i det hele tatt, ikke gjør det. Føler du med hvert fiber og hver celle i din kropp at dette er riktig for deg, da kan du kanskje gjøre forberedelsene til en slik seremoni. Hør på magefølelsen og kjenn etter...

Må vel gå ut frå at sjamanen må vere klar til å kjempe mot både eventulle djevlar, hengemyrer og avmakt i kvar einaste type seremoni  el. spontane og induserte trance og etterpå,enten det er for eigenutvikling eller for andre som har et problem?
Eller overgi seg vis det trengst?
Det er jo tross alt ei reise/mottaking i det bevisst ubevisste,i allfall i byrjinga?

Men kven veit 100% sikkert når ein er klar?
Ein person som kjenner sin mytologi og psyke?
Ein som er frisk ?
Ein som har gått kurs?

Eg er usikker...og spør.

Takk for at du deler din reise med oss Magnus.

Syns du beskrev den meget bra.Heldig er du som har fått disse visjonene som er kraft du skal bygge ditt liv på.

Hold på det gode og vakkre ved opplevelsen,og vit at mørket er en del av den indre reisen.Soppen viser deg hvor du står,hvem du er,hva som må gjøres. (jeg legger merke til at du har åpnet deg,du har fått satt i gang forteller evnen din,språk-evnen din. Det er fint)

Jeg fikk en følelse av litt for lite sopp,eller for svak. Jeg har gjort dette mange ganger,og opplevd lignende ved svak dosering.

(tørr lagret sopp mister litt av sin potens,så en må øke antallet)  (bedrevitertendenser)

Hugs indianarane gumlar peyote i mange år,før dei følar seg opplærde.enteogenar er ingen snarvei,dei som drikk ayahuasca må gjerne gjera det mange gonger før den "set seg skikkeleg og ein kan reise der ein vill"
Slik følar eg det er med soppen også,eit sted må ein begynne,lære å symje på jupt vatn,forstå kva ein går til,slikt tek tid,øvelse.tid.
Det eg har forstått av mine bad-trippar,er at eg må under ingen omstendighet forlate den kraftplassen ein er på,eller har velsigna,
mens eg er under reis.
Ein do-tur gjer godt,men kan setje meg heilt ut,når visjonane rullar.så eg held meg helst i ro.
Eg trur enteogenar er den harde veien. Klumpete med bråe svingar og frie fall,og gap som sluker ein i botn,kompagnert av basun englar i løveham.
  Ha det godt med din nye innsikt.

jahar stadig vekk kontakt med fotsoppåndene
men ber de dre en viss plass
men nøtt det
he he
et sopp ha det topp
håper en kommer heimat te ho mor

det er som russisk rulett
kansje du bli dær
eller du e heldig å kommer tilbake til sans å samling.
ikke noe å leke med nei
hadde enkompis som testa det
etter 3 år kom han på jora igjen

Takk for at du delte denne opplevelsen, Magnus. Det var interessant å lese. Du har hatt ei erfaring som åpenbart ikke bare var god, men at du tydeligvis har lært en masse. Jeg har et spørsmål vedrørende selve reisen som total erfaring. Var den verdt det? Var de gode opplevelsene verdt nedturen etterpå?
Dette er et oppriktig spørsmål, og ikke ment som kritikk eller fordømming på noen måte.

Hmm, det var ikke ett enkelt spørsmål. Jeg ville ikke verdt opplevelsen foruten siden jeg klarte å få noe bra ut av det. Jeg satt igjen med en følelse i dagene etterpå at dette kunne jeg vært foruten. Jeg klarer egentlig ikke å svare ja eller nei på spørsmålet ditt kjenner jeg. Det var en erfaring. Jeg tok med meg de tingene jeg trenger, resten la jeg igjen. Ting skjedde på celle nivå som jeg ikke klarer å forklare. Men prisen var høy. Stor healing, stor pris. På en måte var det verdt det, men på den annen så kunne det gått riktig galt. Hadde jeg ikke hatt personer rundt meg, som jeg kunne bruke, vet jeg ikke hva som kunne skjedd. Ikke noe klart tydelig svar der men...

Takk for at du svarte, Magnus, og jeg synes det var et fyldig og forståelig svar også.
Det viktigste er jo at du har det avklart for deg selv, noe det jo ser ut til at du har. Jeg ønsker deg all mulig lykke i din ferd videre i livet. Livet har sin pris, uansett hva slags erfaringer vi gjør. Om vi klarer å ta med oss det som er godt, å la resten fare, blir vi sterkere, tror jeg. Nå snakker jeg også for meg selv, like mye.

Hilsen ei som kjenner livets nedturer uten planter eller andre medikamenter.

Veldig sterkt aa lese dette fra internett-kafe i Iquitos,Amazonas Peru. Det er klart at det er en stor fordel aa ha vaert med i seremonier ang enteogener foer en kan foele seg trygg paa aa erfare det alene. Det dukker opp positive og negative ting - paa veldig dypt plan naar man jobber med enteogener. Og da er det trygt aa ha seremoniledere og assistenter/hjelpere rundt en om man ikke har mye erfaringsgrunnlag med slike krefter.

"Magus":

Etter min erfaring så kan jeg gi dette meget enkle råd; har du noe som helst tvil i det hele tatt, ikke gjør det. Føler du med hvert fiber og hver celle i din kropp at dette er riktig for deg, da kan du kanskje gjøre forberedelsene til en slik seremoni. Hør på magefølelsen og kjenn etter...

Ja, en maa foeler seg rimelig sikker og trygg paa seg selv og at man foeler en spesiell tiltrekning til slike kraftplanter.

Takk til deg Trumman som fikk meg til å innse at jeg ikke er rede til å bruke disse verktøyene enda. Det var utrolig mye hjelp i den praten vi hadde på MSN. Det ligger noe i disse verktøyene for meg, det er jeg helt sikker på, men tiden er ikke inne enda... Jeg føler jeg får så mye mer ut av trommereiser pr i dag. Budskapene er klarer og jeg føler at jeg har mer kontroll på en måte.

Naar du foeler deg klar til aa bruke slike verktoey igjen saa er Ayahuasca-seremonier ikke saa dum start.

Teleterkij:

Eg trur enteogenar er den harde veien. Klumpete med bråe svingar og frie fall,og gap som sluker ein i botn,kompagnert av basun englar i løveham.

Ikke noe quick fix - lett vei nei. Det maa bo en aandelig kriger i en for virkelig aa jobbe med enteogener/kraftplanter,som jeg ser det om det er en Native American Warrior..Bwiti Warrior. Meesa like it.  . Ingen tvil. Intenst,dypt og fullstendig hengivelse til healing,kraft og visdom. Mucho Trabajar....mye toeff arbeid om man velger disse verktoeyene. Og man faar ogsaa veldig solide allierte i sjamanhealingarbeide. Veldig laererikt aa vaere i Amazonas,Iquitos - mekka for Sjamanisme i Peru. Aandelige krigere foeler seg paa hjemmebane der saan ja.