Alrune, Mandragora officinarum
Alrune er knyttet til magiske ritualer, og blir av noen ansett som en onde. På folkemunne ble det regnet som livsfarlig å grave opp plante, som da ville skrike gjennomtrengende og drive personen til selvmord.
I det norske navnet henspeiler ”rune” på det som er hemmelig. All-rune betyr derfor: Den som kjenner alle hemmeligheter . Den har fått navnet sitt etter Allrauner, spåkonene i gammel germansk mytologi.
Plantenes kraftige, kjøttfulle rot er siden antikken blitt benyttet i Middelhavsområdet både som smertestillende og hallusinogent middel. Lenge var alrunen den viktigste hallusinogene trolldomsurten i Europa. Roten kan ha en form som minner om et menneske, noe som har bidratt til mytene rundt dens bruk i heksekunst. I europeisk historie er den best kjent som amulett, og eksemplarer av tørket rot kunne gå i arv i familien, ansett som kraftige beskyttere og hjelpere om de ble stelt godt med.
Planten er giftig, men har vakre blomster tidlig på våren, og er verdigfull i en urtehage.
Formering:
Så frøene om høsten i et veldrenerende vekstmedium . Settes i kaldbenk. Spiringen kan ta fra 4 måneder til 2 år, beskyttet mot skadelig vær, helt til planten er godt etablert. Plantes ut om våren på et godt klargjort, åpent sted.
Plantested:
Plantes i dyp, veldrenert lett jord i full sol eller delvis skygge. Planten liker ikke jord med mye kritt eller grus, og er tilbøyelig til å råtne i leire eller kald, våt jord. Den har langt rotsystem – opptil 1.2 meter – og egner seg ikke som potteplante. Dyrket i potte i jordbasert vekstmedium forblir plantene små og bærer ikke frukt.
Hvor finnes den:
Den vokser vilt på steinete steder og tørre enger ved Middelhavet og i det vestlige Asia. I Norge finnes den kun i botaniske hager.
Høsting:
Blader og bær høstes før planten visner. Ved behov og anledning. Røttene graves opp når planten er i dvale.
Oppbevaring:
Røttene kan tørkes, da helst som raspet. Kan trolig også fryses. For å få saft eller avkok av roten, gjøres dette mens roten er frisk.
Egenskaper og kjente bruksområder:
Det vanligste er å anta at bare roten skal benyttes, men før planten visner kan både blader og bær brukes. Normal dose av alrune er 1-2 gram plantedeler (blader/ rot).
Saften av bærene er blir tilsatt vin, og har da en krampeløsende virkning: du blir beruset og avslappet. Soppen Spongia somnifera blandet i vin med alrunesaft og stoff fra bulmeurt og opiumsvalmue er en smertestillende sovemedisin, med deilige drømmer.. Å anbefale noen dose er svært vanskelig, da giftmengden varierer fra plante til plante. Bruk er spesielt farlig for personer med hjerte-/ karsykdommer.
Konsekvenser ved bruk/misbruk:
I små doser gir alrunen, foruten hallusinasjoner, tørr hud, tørre slimhinner, tørste og vansker med å svelge. Ved høyere doser rødme, høy puls, raskere åndedrett, høyt blodtrykk og utvidede pupiller. Deretter uklart syn, feber og vannlatningsbesvær, rastløshet og svimmelhet. Symptomene kan vare i flere dager. Det kritiske stoffet er atropin, som er dødelig i doser på 200 milligram for voksne.
Ved ørsmå doser, under halvannet gram tørket fruktkjøtt, gir den en mildt avslappende kjærlighetsrus med lette hallusinasjoner, med påfølgende søvnproblemer i mange timer.
I homøopatien brukes den som behandling mot hoste og astma.
Den skal ikke brukes ved graviditet.
Behandling ved forgiftning:
Pasienten legges i et mørkt, kjølig og rolig rom. Erstatt vesketap. Kontakt lege.
Ja.. Det var det jeg hadde om den...
Har du noen gang brukt alrune til noe?
takk.. Ulva.. 
