I juni 2008 begynte jeg på min åndelige utvikling. Ikke et ord jeg liker å bruke, men dere skjønner hvilken type utvikling jeg snakker om.
Da deltok jeg på et kurs i klarsyn, healing og regresjon. Kursplassen kostet egentlig mye penger, men jeg ble tilbudt denne plassen gratis av kursholderen på grunn av tingene han så rundt meg, og på grunn av det potensialet han mener jeg har. Dette var noe han ønsket å være med på å hjelpe meg å utvikle.
Det jeg ønsker å snakke om her er mitt første møte med en sjamantromme. I oktober 2008 var jeg på alternativmessa i Tromsø. Uken før messa hadde jeg mange merkelige drømmer. Drømte om merkelige symboler, strekmenn, ulv og rein som danset rundt på en tromme. Jeg har aldri tidligere lest om eller sett en sjamantromme. Jeg visste at det er fantes noe som het runebomme, som noaidene brukte, utenom det så var jeg helt blank.
Da jeg våknet om morgenen i Tromsø, slo det en tanke ned i hodet mitt: Jeg må skaffe meg en tromme.
I utstillingsområdet var det en scene hvor Sapmiheia (Kristin Eira) hadde rigget seg til.
Der hang det flere trommer. En tromme som hadde et mørkere skinn enn de andre trakk meg nærmere. Denne tromma hadde mange av de strekmennene og symbolene jeg hadde sett i drømmene mine. Selve skinnet hadde også mange mønster og symboler i seg.
Jeg stod en stund og kikket på den. Da jeg holdt håndflatene opp mot den, så prikket det i hendene mine.
Gikk meg en runde og kom tilbake. Da jeg stod der igjen, kom en dame og stilte seg inntil meg og satte blikket i meg. Jeg følte meg litt beklemt, så på henne og smilte, og snudde meg mot tromma igjen.
Du likte den tromma? Spurte hun. Ja, svarte jeg, det er liksom den her som trakk meg hit. Hun mønstret meg med blikket og sa at jeg skulle bli med henne. Vi gikk foran scenen. Hun gav meg en tromme og sa at jeg skulle prøve den. Fin lyd, men ingen spesiell følelse. Hun tok tromma og gav meg en ny en. Prøv denne, sa hun.
Da jeg tok i mot tromma, kjentes det ut som om jeg skulle begynne å gråte. Da jeg trommet forsiktig med fingrene fikk jeg gode frysninger over hele kroppen, og det kjentes som om håret reiste seg. Hun tok meg med opp på scenen og gav meg en hammer til å slå på tromma med. Jeg slo forsiktig, fikk melding om å bruke litt mer kraft. Slo hardt. Lyden og vibrasjonene fra tromma fikk hele kroppen min til å vibrere. Det føltes ut som om jeg kunne fly.
Dette høres kanskje litt barnslig ut, men jeg følte meg HEL, som om tromma var den delen av meg som hadde manglet. Har ikke noen bedre måte å forklare det på.
Jeg måtte snu meg bort fra messeområdet, fordi tårene begynte å trille. (Kan virke litt merkelig for noen at en mann på 34 år står og griner mens han slår på en tromme:-)
Spurte hva trommen kostet. 3500,- var svaret. Jeg fikk lagt den av til søndag og gikk derfra.
3500 kroner er mye penger for meg. Hele lørdagen gikk til å tenke på tromma. Drømte hele natten om tromma. Drømmene jeg hadde hatt tidligere kom tilbake, men denne gangen var de mye sterkere. Jeg sov ikke godt den natta.
Det var med tungt hjerte at jeg sa at jeg dessverre ikke hadde råd til å kjøpe tromma.
Hun gav meg kortet sitt og sa at jeg skulle ta kontakt når jeg hadde bestemt meg for å kjøpe tromme. Jeg vet hvilken tromme du skal ha, sa hun.
Jeg tenker fremdeles på tromma. Etter messa i Tromsø har jeg lest Sjamansonen og Inn i naturen av Ailo Gaup. Har funnet ut at dette er veien å gå for meg.
Er nå i gang med å bygge egen tromme.
Er det noen der ute som har opplevd liknende ting i sitt møte med tromma?
som sikkert mange her kjenner seg igjen i
Velkommen til Sjamansonen
