<t>Skriver dette i "Presenter deg selv", det passet vel best her :eusa_liar:
Siden mine “internettopptredener” de siste måneder har vært veldig sporadiske, krampaktige og regelrett enspora, slår jeg nå til med en grundig oppdatering…for dem det måtte interessere.
Livet har det siste halve året endret seg radikalt for meg.
Frihet har sin pris.
Men når den nå er her, akter jeg å utnytte den..
På sensommeren begynte en ny plan å forme seg. Min samboer var i India i fjor, og pratet stadig om at vi måtte ta en tur dit sammen. Etter hvert bestemte vi oss for å dra dit for å bli på ubestemt tid, og begynte å lete på nett etter billigste fly.
Vi drømte også om å finne en hule ett sted i India, eller kanskje i Nepal, og bo der, i hvert fall så lenge vi orket det, og orket trynet på hverandre.
Eller leie ett sted der vi kunne jobbe med healing, sjamanisme, Runer osv. Kanskje en liten gård, der vi kunne ha dyr og dyrke grønnsaker.
Og kanskje kjøre bil nedover, istedenfor å ta fly.
Planene endret seg litt for hver gang vi snakket om det.
Nå har planene igjen endret seg. Det er slik med oss, det må få flyte litt rundt før den endelige formen begynner å vise seg. For denne har vi nå festet oss ved. Vi vil reise med hest og vogn! Loffe av gårde som sigøynere, uten noen helt fastlagt reiserute, i bedagelig tempo og med i hvertfall ett par fjellvettregler skrevet bak øret.
Målet er India. Hvis det lar seg gjøre. Og det gjør det jo. Det er ingenting som er umulig, det tar bare litt lengre tid.
Vi har tenkt å ta notater og bilder underveis, delvis for å rapportere tilbake til gamlelandet, men også med lumske baktanker om en bok om reisen sånn etter hvert.
Så nå er vi på jakt etter hest, vogn og sponsorer! Tenkte å søke på midler fra bl.a Norsk Kulturråd. Lurer på om Olav Thon hadde vært lydhør hvis jeg sender en epost…??…
Dessuten er jeg allerede i gang med å skrive en bok, om meg. Min lærer i sjamanisme har mange ganger spurt meg når jeg skal begynne å skrive den. Men jeg har egentlig aldri følt at jeg hadde en bok “innabords”, ikke med et sånt tema. Så plutselig var den der. Det var bare å sette seg ned å begynne å skrive. Det går ikke fort. Mye av min egen historie har vært i “glemmeboken” lenge. Men det å begynne å skrive, fikk minner til å begynne å komme tilbake. En opprivende prosess. Men også veldig healende.
Jada. Så nå er det opp av soffakroken for “gamlemor”. Et fysisk “vrak” skal trimmes (lett selvfølgelig, man er da ikke selvplager), shines opp og blankskures, for så å rette den frekke oppstopperen sin utover mot verden og ta ett jækla magadrag!</t>