Hei, nettnavnet mitt har jeg fra en trommereise jeg tok med Whitecougar der jeg møtte en stor og lys ulv i ett vinterlandskap, med myk lang pels. Og for min del så er jeg iallefall blitt veldig søkende.
Jeg er ny her, innen den alternative verden så var jeg og helt ny for inntil ett år siden.
Jeg møtte veggen så det smalt, og har siden den gang "prøvd" det meste. Healing, urter, vitaminer, trening osv. osv. Bare for å finne ut at den lange reisen, og den intense søkingen i de ytre ting hjelper litt (og man finner mange varme mennesker og veiledere). Mens de store svar, den ekte gleden og den sanne helbredelsen finnes i reisen i mitt indre.
Det tok laaang tid, mange omveier og mye sinne og fustrasjon for å ikke være sint fordi jeg møtte veggen. Og det trengtes stor tålmodighet, litt visdom, mye mot, og ikke minst evne til å være sårbar, for å begynne å rive ned disse veggene som hadde stengt meg inne i 30 år. Vegger jeg ikke viste var der engang. Tillærte mønster, dårlige vaner, forsvarsmekanismer og halvsannheter bestod denne veggen av. Veggen jeg hadde møtt, var meg selv. Men prossesen med å identifisere hver murstein, hvilke egenskaper den inneholdt, og hvordan denne var en byggestein av meg selv, var og er smertefult. Verden er ikke det den engang var, eller rettere sagt illusjonen av verden var ikke det den engang var. Og det var det som var så smertefullt. Deler av meg ønsker å beholde illusjonene, og jobber desperat med å putte opp mursteinen i veggen igjen, og jobber febrilsk med mørtel og spade. For tross alt, det jeg hadde før var kjent, og trygt og godt. Det nye er ukjent, men kan jo også lede til frihet, og ikke minst min indre sannhet. Men det ukjente er jo også utrygt.
Så hvem er jeg, og hvorfor møtte jeg det jeg litt mystisk har beskrevet som å møte veggen.
Den eneste måten jeg kan beskrive dette på er å være ærlig, ikke minst ovenfor meg selv.
Jeg er 31 år, vært samboer/gift i ca. 7 år, og har ei datter lita datter.
Har de siste 10 år jobbet og bodd i Nord-Norge igjennom jobben i Kongens grønne klær.
Livet virket greit, jeg hadde ei kone jeg elsket dypt, ei datter som jeg forgudet. En grei jobb, nettopp kjøpt meg hus osv.
Alt var liksom greit.
Jeg fikk en ganske alvorlig ryggskade.
Så smerten fra ryggskaden gjorde at min "radar" ikke greide å stoppe gamle traumer, spøkelser og monstre som snek seg inn i hverdagen min.
Jeg merket at livsgnisten min ble mindre og mindre, men til slutt så møtte jeg veggen
Jeg klarte ikke å spise, magesmertene var så sterke at jeg lå mer eller mindre konstant i fosterstilling, tankene raste og jeg fikk ikke sove.
Utryggheten ifm karriære, lønn, livsgrunnlag, om vi måtte flytte. At jeg ble sur og irritabel pga fysisk og fysiske onder overveldende.
Jobben som jeg hadde ofret alt for, viste meg nå en kald skulder.
Ikke den gjensidige ærekjærheten jeg hadde innbildt meg
Jobben hadde for mange måter vært både som en familie og et forhold for meg.
Jeg måtte tydelig ha hatt mange behov, og mange av disse ble fylt av resultater, samhold og loyaliteten til arbeidsplassen.
Så klart dette var ikke helt i samtråd med hva jeg hadde av oppfatting.
Smerten var intens, troen på alt forsvant, og ikke minst hvis ikke dette var sant, hva mer var ikke "sant", eller hadde blitt bakt inn i en rosarød idyll??
Dette førte meg inn i en reise (som har vært lang, spennende, smertefull, oppløftene, fra det store mørke dyp, til å lukte på de høye høyder.)
Reisen for og avsløre, og gjennomskue mitt eget ego var igang, uten at jeg visste det engang.
Hva avduket denne reisen
Traume med seksuelt misbruk i barndommen av en eldre gutt nede i gata. (hadde aldri vært på min radar over ting som preget meg negativt)
Mønster er blitt meislet inn i meg som av foreldre med sinne og negativitet (gud hvor lenge vi holder på illusjonen om at man faktisk kommer fra en "normal" og lykkelig familie.)
Avhengighet til nikotin og alkohol forsvant som dugg for solen. (kanskje litt av avhengigheten til kona mi også forsvant, vondt men sant) Men jeg ser etterkant at jeg kanskje hadde "låst" meg inne med mine følelser før jeg traff henne. Så at det ble veldig stort da vi møttes.
Jeg begynte å trene masse for både å ta vare på meg selv og for å få ut masse følelser, samme med kosthold. Tankegangen var at hvis jeg var og følte meg i voldsom ubalanse, så skadet det ikke å få kroppen i balanse.
Arbeidsnarkomani, og en ekstrem ærekjærhet for jobben ble snudd(kompensasjon for mangelfullt, familie og kjærlighetsliv frem til jeg møtte kona)
OSV OSV Kleskapet er endevendt for alle spøkelser i ett forsøk på å bli kvitt depresjon og angst som kom veltene over meg da jeg som sagt "møtte veggen"
Det finnes intet sinne, aggresjon ,skam, skyld. Alt dette har vi skapt i oss selv. Delvis for å forsvare og beskytte oss selv i tidlig alder. Men hva skjer når disse beskyttelsesmekanismene fra barndommen blir dine fiender i voksenlivet.
Veggen som beskytter deg i en fase av livet, kan sperre deg inne senere.
Egoet tror det er en virkelig "person" (og er en listig overlevelsesspesialist og manipuleringsekspert når man prøver å få han til å kapitulere)
Jeg har som sagt fått en pangstart på min vei til mitt eget indre, jeg var nødt.
Mitt familieliv sto på spill.
Det gikk til å med så langt at jeg måtte gi slipp på kjærligheten til familien (kona) for å finne ut om denne var konstruert eller ikke.
Så jeg er mye sunnere på alle måter i dag.
Man må være villig til å gi slipp på alt, for å ha muligheten til å få alt.
Men illusjonene sitter langt inne (det gjør de i oss alle)
Bare spør en heroinmisbruker om han savner heroin, nå når han går på metadon.
Så klart han vet at metadon er mye sunnere en heroin. Men lengselen og suget er der fremdeles.
Deler av meg lengter tilbake til da alt var greit.
som utløste prosessen med å sette meg "fri"
Hvor reisen ender vet jeg ikke, men jeg vet iallefall at det er det bevisste meg som tar den, at den er min egen.
Varme tanker
Searching_Artic_Wolf
og reisen din, den blir til på veien
