Jeg har tenkt lenge på at jeg hadde lyst til å skrive noe på sonen men har ikke fått det til. I dag da jeg våknet hadde jeg så mange spårsmål i hodet. Og fikk en sterk følelse av at dette vil jeg dele. Svarene har jeg inne i meg selv sies det og det tror jeg på også. Likevel er det slik at jeg ved å lese om emner kan få svar. Kanskje det å dele med flere kan gi meg svar? Jeg er iferd med å komme ut av skapet. He he.
Etter å ha levd et langt liv som har vert både opp og ned turer, hvor jeg kanskje har hatt en tendens til å rømme fra de vanskelige tingene (trekke meg inn i meg selv og synes synd på meg selv) så står jeg nå oppi de med en masse spørsmål. Men med år bak meg med terapi dukker spørsmålet opp igjen. Hvorfor reagerer jeg følelsesmessig sårt på en situasjon, et menneske, en handling og lignende? Har jeg ikke bearbeidet det? Hvis jeg har bearbeidet det hvorfor reagerer jeg med å bli dårlig igjen eller såret? Jeg mener ikke at jeg ikke skal reagere på ting som skjer men hvorfor gjør det vondt fortsatt hvis jeg var ferdig med det? Når jeg sitter og leser gjennom så tenkte jeg akkurat her at det er tankene og reaksjonen som er forskjellen. Jeg velger hvordan jeg vil reagere på det jeg opplever. Da blir vel kommende spørsmål overflødig men jeg lar det stå. Men likevel vil et nytt spørsmål dukke opp. Hvorfor får jeg vont i magen eller hvor som helst? Hva gjør jeg i tilfelle for å bearbeide det? Er det min tro på at jeg ikke vil bli såret hvis såret er leget, galt, selv om det føles riktig for meg? Jeg har fått høre mye i det siste at jeg har et valg. Ja det er jeg helt enig i. Jeg har et valg. Jeg kan velge å trekke meg fordi det er for vanskelig for meg. Eller jeg kan stå i det og se hva som skjer. Selv om det er veldig slitsomt. Mitt mønster har vel vert ubevisst å trekke meg når det blir for vanskelig. Er det feighet? Eller er det fordi jeg har hatt for mange andre ting som har vert for vanskelig å hanskes med i tillegg til masse såre følelser? Det føles som om det er det, det handler om for meg, men det var før. Likevel når jeg skriver det så kommer tanken om at jeg var en dårlig mor for mine 2 barn som nå er voksne. Men den tanken klarer ikke å feste seg lenger for jeg innser at alt det jeg gjorde, gjorde jeg ut i fra der jeg var da. Slik må det bare være for ellers så klarer jeg ikke å komme videre. Jeg gjør så godt jeg kan for å være til stede for de to døtrene mine i dag når de trenger det. Jeg klarer virkelig å være tilstede nå når de trenger det synes jeg. I alle fall stort sett. Har også fått tilbakemelding fra de at jeg har forandret meg.
Nå er jeg i den situasjonen at jeg har bare meg selv å ta vare på og å stå til ansvar for i det daglige. Nå må jeg også gi meg selv friheten og kjærligheten.
Jeg har jobbet mye med å skulle slippe taket i mitt gamle negative tankemønster, forventninger og masse annet gammel lort. Først så trodde jeg at det var bare å tenke positivt så forsvant de negative tankene. Men nei de fortsatte å dukke opp, og med de negative tankene så kom følelsen av å ikke være noe verdt. Vel så var det å forsøke en annen taktikk, å akseptere at tanken er der, for så å bevisst velge å snu den eller slippe den. Ja hurra det virker noen ganger og det er jeg takknemmelig for. Så er det kanskje utålmodigheten min som gjør at jeg ikke kommer videre. Obs!!!! det er ikke riktig for jeg har kommet videre. Det jeg mener er vel at utolmodigheten vil at det er manifistert i løpet av et øyeblikk.
Jeg har lest mye i de siste årene. Noe av det jeg leser forkaster jeg for det sier meg ingen ting. Noe går inn hos meg som en sannhet, jeg vet bare at det er riktig for meg. En sannhet i dag trenger ikke være en sannhet i morgen fordi alt er i forandring. Men hvis sannheten forandrer seg er det da en sannhet? Eller er det da en illusjon? Jeg har lest at det som er sannhet vil alltid bestå som en sannhet. I det så har jeg følt litt på ensomheten fordi det som går inn som sannhet for meg, får andre bakoversveis av. Et eksempel er troen på at mirakler kan skje. Et annet eksempel er det med bearbeiding av såre følelser. Jeg tror at når jeg har fått bearbeidet en sår følelse så vil jeg kunne romme den med medfølelse og kjærlighet uten at det gjør vondt lenger. Men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner når jeg sitter har og skriver at jeg ofte faller ut synker inn i mitt hode igjen og så kommer det ikke noe ned på papiret. Vel da får jeg akseptere det da. Dessuten har det vel kommet nokk ut for denne gangen. Jeg har bestemt meg for å dele disse linjene med dere. Det er vel en begynnelse på handlingens vei. Det har tatt meg mange timer og fått dette ned på papiret. Men nå er det gjordt.
Fra en tenker.
klem bast