Sjaman.com – Forumarkiv

Etikk, ett eget fag er det, i mange rettninger. Man kan studere det, lese om det, og utfører det somregel til dagen.
Noen ganger bevisst andre ganger ubevisst.
Like fullt er det viktig å sette etikk på dagsorden, både for alle som jobber med og for mennesker, og for de som ønsker en dypere innsikt i hvordan mennesket er og hvordan sinnet jobber.

Vi har nok alle gjort ting vi angrer på, det kan være mot ett annet menneske, eller den gangen du traff nabogutten med stein, slik at han måtte til legevakten for å sy?
Det er mange eksempler, og mange tanker...

Å jobbe med mennesker om det er på sykehus, omsorgssekioren eller som alternativ behandler, det spiller ikke noen forskjell, man må ha de samme etiske rettningslinjer.

Jeg tror at man kan lese seg til mye kunnskap, og mye i etikken kan leses, men hvis man ikke forstår hva etikk egentlig handler om, så kan man ha ett problem.
For oss som jobber med mennesker er det å innvolvere seg viktig, ved å innvolvere seg får man også nærhet til klientene.
For å kunne gi nærhet og ro til en klient er det to ting som bør være på plass, må man kunne kjenne egne forutsesetninger, og være i stand til å bruke dem på ett fornuftig vis.
Dvs at jeg må kjenne seg selv ganske så godt for å kunne gjøre en god jobb.

Vi har alle en moral, og som de moralske mennesker vi er har vi blikk for hva som skjer rundt oss.
Det gir oss en intimitet på hvordan vi ser på oss selv som, som hvem og hva vi er, og kanskje hva vi forstår oss selv som?
Det vil gi oss igjen kunne speile oss i forståelse av det fellesskapet vi alle er en del av...
Vi kan trenge nærhet for å fungere i jobbene våre, men kanhende vi like fullt trenger distansen for kunne greie å se andres erfaringer, og kanskje kunne gå "ut" av det tankemønster man som behandler har for å kunne se med nye øyne?
Når man jobber med mennesker er det viktig å bruke klientens tanker og erfaringer som en bunnpilar i deres egen utvikling, og vi må kunne trekke oss ut for å stille oss på¨avstand", og lære av andres erfaring.

Vi er alle sårbare mennesker. Som nyfødt var vi avhenig at noen var til stede, for å gi varm mat, etc.
Kanskje er det sånn at det å være menneske er å være henvist til andres omsorg?
Når de grunnleggende behov er blitt gitt så er det faktisk like viktig å bli sett - for den man virkelig er - og å bli møtt som den man er, og i sin sårbarhet.

De siste mnd hendelser har lært meg mye, også innen etikk, og hvordan man skal behandle og sette grenser i forhold til det.
Som veileder er jeg også søppelbøtte innimellom. Det er en måte for klienten å få tømt det vonde og på den måten få litt avlasting for sin psykiske smerte.
På den andre siden må atskillelsen mellom klient og veileder ivaretaes.
Balansegangen på det kan være vanskelig.

Etikk og moral, samme betydning, og vi lærer det fra vi er små.
Men vi lærer ikke sette grenser i forhold til andre mennesker. Det må vi gjøre selv når vi skjønner hva etikk egentlig dreier seg om

Dette er et viktig innlegg. I dagens norske språk er bruken av De- ordet fullstendig arkaisk. Dette er synd, siden ordet om det brukes på riktig måte kan sikre en distanse mellom mennesker som befinner seg i en makt- eller avhengighetsrelasjon til hverandre. Kanskje det kan være verdt et forsøk å ta høflighets ordene tilbake, i situasjoner hvor man mener at man trenger dem.
Mvh Br.

Ordet De kan også skape en mye større avstand, og kanskje blir avstanden mellom makt og avmakt enda tydeligere?

Ett vidt spekter, utrolig viktig å sette på dagsorden.
Ikke er det lett heller.
Å vise respekt begge veier er ett must.
Det kan også være lett å bli avhenig av terapauter etc.
Hvert ett menneske burde få sjansen til å lære seg å fly, få føle friheten som en glede og ikke en byrde.

Etikken i det er alltid tilstede, og vi som terapauter/veiledere må huske det, fordi det er ett av våre hovedannsvar.

Jeg elsker da også faget etikk, fordi det har så mange vinklinger, og det kan være med på å utvikle deg som menneske, om man bare leser mer.
F.eks Kants pliktetikk...
Bare ett hint om det er noen som ønsker å fordype seg lit..

Livet er ikke svart hvitt, det er heller utrolig mange gråsoner rundt om

Tar av meg hatten, bukker dypt og kysser dine føtter 

Dette er plaster for mine sår, - white flame woman jeg kunne ikke bedt deg om noe bedre, - takk for at du ser 

Dette er slik jeg ser det essensielt i forhold til det å kunne helbrede og det vet selv et barn intuitivt.

Jeg tør vedde "adhdhode" mitt på at en slik innsikt er svært sjelden vare innen psykiatrien og jeg beundre deg virkelig for at du jobber innenfor et "system" som så åpenbart ikke har forstått dette enkle faktum. Og det må jo nødvendigvis da også bli slik at de heller ikke forstår at også klienter kan "lide" av manglende forståelse for at de ser viktigheten av etikk, distanse og ikke minst balansegangen mellom disse.

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live’ ditt i hjæl
Limt inn fra http://nortabs.net/tabs/k/kine_hellebus ... om_aa_leve

Så kanskje bør man også bli mer bevisst i forhold til å ta den hvite...

Løgnen er moralsk selvmord, for den tilintetgjør hele vår menneskelige verdighet.
Limt inn fra http://www.ordtak.no/index.php?fn=Immanuel&en=Kant


http://no.wikipedia.org/wiki/Immanuel_Kant

http://www.filosofi.no/kant.html

Det frekkeste av alt er at vedkommende som satte diagnosen ADHD
beskyldte meg for å være "fargeblind" da jeg i siste desperate forsøk på å få opprettet IP falt for fristelsen i å synke ned på "hjelpeapparatets" lavmål og kom med trusselbildet - "jeg skriver bok, den er ikke ferdig og det er også opp til dere hvordan den ender."

Slik jeg ser det var opptrappingsplanen på forhånd dømt til å (i mine øyne) misslykkes totalt fordi den bare tok høyde for åpenhet hos klienten - det vesentlige som etter min oppfatning mangler er ærlighet og åpenhet fra alle parter - først da skaper man behandlingsallianser.

Nærhetsetikk er pensum for sykepleiere, og gir et helt annet bilde enn Kants kjølige pliktetikk. Men begge er verdifulle og viser flere viktige sider av etikken. Tror imidlertid at dualiteten nærhet og distanse kan skape forvirring og mentalt streb etter å være på riktig side av målebåndet. Er 1 milimeter nok, for mye, for lite eller akkurat passe?
Kan bli litt skjematisk og stivt det hele.

På den annen side er refleksjon rundt dette nødvendig, og man bør seg det bevisst, men for å utfylle bilde bør man vel kanskje ta skrittet videre å snakke om det å gi slipp og vise personlig ydmykhet. Gjør legen eller terapeuten dette vil klienten automtisk føle seg fri og likeverdig. Da er ikke "distanse", forskjellen mellom DEG og MEG, to isolerte egoer, så viktig lenger. Vi er alle en del av helheten. Tror jeg da! 

"AndreasWinsnes":


Nærhetsetikk er pensum for sykepleiere, og gir et helt annet bilde enn Kants kjølige pliktetikk. Men begge er verdifulle og viser flere viktige sider av etikken. Tror imidlertid at dualiteten nærhet og distanse kan skape forvirring og mentalt streb etter å være på riktig side av målebåndet. Er 1 milimeter nok, for mye, for lite eller akkurat passe?
Kan bli litt skjematisk og stivt det hele.

På den annen side er refleksjon rundt dette nødvendig, og man bør seg det bevisst, men for å utfylle bilde bør man vel kanskje ta skrittet videre å snakke om det å gi slipp og vise personlig ydmykhet. Gjør legen eller terapeuten dette vil klienten automtisk føle seg fri og likeverdig. Da er ikke "distanse", forskjellen mellom DEG og MEG, to isolerte egoer, så viktig lenger. Vi er alle en del av helheten. Tror jeg da! 

Nettopp Andreas! Og mitt poeng i denne sammenheng er at man trenger ikke engang ha lest pensum om nærhetsetikk eller pliktetikk for å trekke slike konklusjoner - det holder for pokker med normal folkeskikk/folkevett.

Hvis en person innen omsorgsyrket ikke klarer å se forskjell på å bolle med klienten og ikke engang ta i med sterilisert tang, - så bør en vurdere sin stilling umiddelbart.

Mål, vei og putt på glass den psykiske smerte som ligger i det å eksempelvis bli totalt oversett/ikke hørt/overkjørt - tilliten er brutt og det vil da bli nærmest umulig å helberede dette uten et snev av ydmykhet.

Når man jobber med mennesker er nærhet også viktig.
I psykriatrien er det mange som ikke får klem f.eks pga av at de er "farlige",
men hva skjer med mennesker som ikke får ett håndtrykk eller lignende på 10 år eller mer?

Jeg har også hatt det som kalles nærhetsetikk som fag,  der det er mange fler enn kant som er med for å vise forskjellene.
Den nærhetsetikken som vi lærer er å ikke bryte grenser,
hvem sine grenser og hvem sine linjer går man innenfor?

Det kan ikke måles i millimeter om man er nær nok i forhold til ett annet menneske.
Alle vi som jobber i helsesektoren bør kjenne oss selv såpass godt at man vet hvor grensene går i forhold til nærhet som er bekvem for begge parter.

Det kanhende at man trenger en armkrok å sitte i, om man er psykisk/fysisk syk, og da må man kunne gi den tryggheten også.
Eller du har hatt en grusom dag på jobben, en vond drøm, eller livet er bare svart en dag, hvem ønsker ikke nærhet til en du stoler på, en du ikke trenger bruke så mange ord til?
Det er ganske så normalt vil eg tro.

Grensene er viktig å ha i forhold til hvert ett menneske - også seg selv og egne grenser.

Etikk på dagsorden er viktig, vi har det alle med oss fra vår egen oppdragelse, og den vi gir videre til våre barn.

Kanskje er ikke de ti bud så dumme å leve etter, kristen eller ikke...

Du setter tingene skikkelig i perspektiv Ceno
Takk

Ja - det ligger mye visdom i de ti bud, men hva nytter vel det når man ikke forstår meningen bak ordene. Jeg tilgir Moses, fordi datidens teknologi ikke støttet utdypende tekstbehandling og det var nok heller ikke enkelt å komme med gode kildehenvisninger.

Nåvel - alle har rett til å være ung, uvitende og uerfaren en gang, - også menneskeheten spør dere meg!

Hvis jeg har forstått det riktig, så er det en regel innen omsorgssektoren som sier at man skal skille mellom arbeidsliv og privatliv, dette er jeg for så vidt ikke uenig i, men det betyr ikke at man ikke kan koste på seg såpass som å hilse tilbake når man treffer en klient på gaten. Jeg har mange ganger opplevd å møte mennesker i hjelpeapparatet jeg har vært i kontakt med utenfor "systemet", jeg vet at h*n så meg og jeg reagerer av normal høflighet med et smil eller et nikk og når da vedkommende bare overser meg er det ikke til å unngå at man føler at personen ikke bryr seg.

Det å bevisst overse et annet menneske er etter min oppfatning den simpleste formen for hersketeknikk. I det siste har denne formen vært omtalt i media og da under begrepet mobbing og slik jeg ser det er dagens samfunn gjennomsyret med nettopp slike ussel atferd. Hvis ikke omsorgssektoren tar dette på alvor innad i etatene hvordan kan man da forvente at de utenfor skal ha tillit?

Jeg er sikker på at jeg kunne fylt en hel bok bare med selvopplevde eksempler på slik atferd.

Etikk på dagsorden er viktig, vi har det alle med oss fra vår egen oppdragelse, og den vi gir videre til våre barn.

Så da kan det kanskje være på sin plass å tenke seg litt om før man hemningsløst kritiserer foreldrene til et barn verdr manglende folkeskikk, man er kanskje ikke det spøtt bedre selv - bare mer "raffinert"? Sosial arv er større en det man får i "gave" fra mor og far!

UNN's slogan har over mange år vært "Vi bryr oss - sammen tar vi ansvar", - dette har for meg med nesten 20års erfaring innen salg og kunnskap om salgsetikk føltes som et hån mot min intelligens da erfaringene sier meg at budskapet i salgsplakaten er så fjernt fra sannheten  som det lar seg gjøre å komme.

Heisann - rart hvordan alt henger sammen!
  Jeg satt nettopp og filosoferte over fjellvettregler og sjøvettreglene - kanskje vi burde sette opp noe for klient/behandler også? f.eks. Healing-vett-regler:

regel 1: Møt hverandre som likeverdige
regel 2: sett på antennene og lytt til hverandre
regel 3: Vær til stede her og nå - dvs vær til stede i deg selv
regel 4: Bruk den tiden som trengs - hverken mer eller mindre
regel 5: vær åpen og la hjertet være den som snakker
regel 6: for behandleren er det viktig å ta i bruk de verktøyene som ligger tilgjengelig (dvs. ingen prøving og feiling av noe som ikke er integrert)
regel 7: ha åpen kommunikasjon både utover og innover -(gjerne til veilederne/kraftdyrene)
regel 8: vær ærlig - vis gjerne medfølelse - empati, men overta ikke den andres følelser
regel 9: stopp i tide - det er ingen skam å snu -
regel 10: avslutt seansen i kjærlighet til det som kom  - aksepter at alt er ......

hilsen Moskus

(ettertanker fra Alternativmessa i Oslo, i helga

Så da kan det kanskje være på sin plass å tenke seg litt om før man hemningsløst kritiserer foreldrene til et barn verdr manglende folkeskikk, man er kanskje ikke det spøtt bedre selv - bare mer "raffinert"?

Overlegenhet kan kommuniseres på så mange måter, fra det mest primitive og åpenlyse - noe som egentlig ikke er så ille fordi da vet man hva en har å forholde seg til og kan lett ta avstand fra det - til det mest raffinerte dobbel- og tribbelspill slik at man intuitivt sitter igjen med en kjip følelse uten å kunne svare tilbake fordi den andre har skjult sin overlegne holdning bak snille og pene fasader.

I dag er det slik at selv åpenhet, selvutvikling og compassion har fått en instrumentell verdi i næringslivet, fordi man har sett at jo mer ens forhandlingspartnere føler seg respektert og verdsatt, jo lettere er det å inngå avtaler man selv tjener på. Dette er med på å uthule all tillit til genuin nestekjærlighet. Tilliten og mistenksomheten råder, og troverdig kommunikasjon blir stadig vanskeligere.

(I den forbindelse vil det ikke forundre meg om en del her på sonen tror at også jeg har en slags skjult agenda etter at jeg i høst begynte å skrive på en helt annen måte enn tidligere?)

Jeg har lest mye etikk, men i de fleste tilfeller tror jeg at enkel compassion og ydmykhet er mer enn nok, slik du skriver Cenobit. Det er bare i de mest kompliserte sakene, for eksempel gen-teknologi og dødshjelp, at langt dypere refleksjon er nødvendig. Men ellers ville verden vært uten vold og underetrykkelse hvis bare menneskene klarte å overholde ett av de ti bud: du skal ikke lyve. Hverken for deg selv eller andre. So keep it simple.

Likte veldig godt ideen om fjellvettregler for healing. Et konsept som er lett å huske, forhåpentligvis også når egoet stormer som verst.

Gi farlige mennesker en klem! Ofte er de mer redd seg selv, og redd for å skremme andre, enn du er redd dem.

whitve Flame Women  :respect  klem bast 

"AndreasWinsnes":

(I den forbindelse vil det ikke forundre meg om en del her på sonen tror at også jeg har en slags skjult agenda etter at jeg i høst begynte å skrive på en helt annen måte enn tidligere?)

Jeg har lest alle dine innlegg her i forumet, både i denne og forrige inkarkarnasjon.

Jeg har ALLTID opplevd at en skjult agenda spøker i bakgrunnen.

Derfor svarer jeg, i motsetning til f. eks. Final Tribe, svært sjelden på dine anrop. Heller ikke der hvor du aktivt ber meg om det, med navns nevnelse.

Interessant.  Hva tror du agendaen er da?

"Passopp":

"AndreasWinsnes":

(I den forbindelse vil det ikke forundre meg om en del her på sonen tror at også jeg har en slags skjult agenda etter at jeg i høst begynte å skrive på en helt annen måte enn tidligere?)

Jeg har lest alle dine innlegg her i forumet, både i denne og forrige inkarkarnasjon.

Jeg har ALLTID opplevd at en skjult agenda spøker i bakgrunnen.

Derfor svarer jeg, i motsetning til f. eks. Final Tribe, svært sjelden på dine anrop. Heller ikke der hvor du aktivt ber meg om det, med navns nevnelse.

Er eg eit samtaleemne her,nett no,uten å bli kontakta?
Ha ein fin dag,dykk slarvefantar.

Så litt logikk mens vi spiller litt musikk:
Ein opplever ein skjult agenda i eit bodskap el. kommunikasjon til ein annan person. Derfor foretrekk denne å ikkje svare.
I motsetning til ein annan person. Som svarer. Ergo opplever ikkje denne personen andre sine agendar i det heile teke.
Dommen er herved fastsett.Men av kven?
Det er godt verden ikkje er Sjamansona i eit nøtteskall,men omvendt..
Dette kjedar meg vanvittig.

Hey hey! Det var Passopp som begynte. Jeg nevnte ikke navnet ditt overhode. 

Men for å være litt mer alvorlig. Jeg kan selvsagt være nonchalant og ikke bry meg om Passopps mistenksomhet, en fyr jeg ikke kjenner. Jeg mener, who cares... Men fakta er at jeg bryr meg likevel, og vil derfor prøve å gå litt dypere enn kjappe replikker.

Jeg synes på sett og vis det er trist at du tror jeg opererer med en agenda, i en slik grad at du ikke vil delta i en dialog lenger. Ingen tjener på at samtalene strander. Jeg verdsetter dine innlegg Passopp, og håper at du en dag vil ombestemme deg, slik at jeg i saker som opptar meg også kan lære av det du har å bidra med.

Men jeg kommer alltid til å si mine egne meninger, tenke høyt og lufte teorier og argumenter som for mange er langt utenfor det konvensjonelle. At det kan vekke mistenksomhet får jeg bare leve med.

"AndreasWinsnes":



Men jeg kommer alltid til å si mine egne meninger, tenke høyt og lufte teorier og argumenter som for mange er langt utenfor det konvensjonelle. At det kan vekke mistenksomhet får jeg bare leve med.

Du er pokker meg ikkje så langt utanfor det konvensjonelle. Det er derfor eg held auge med deg.
I nyhetane i dag står det at Lommemannen kan endre seg. Men kan me?
Eg er i grunn ganske lei av all kommunikasjon for tida,og vil framover heller kose meg med interessante arkeomytiske artiklar som folk kan henta fram for meg.

Det er ikke noe galt i å være konvensjonell. Jeg er ganske stolt av det vær gang jeg er konservativ og tradisjonell. Men for mange kan jeg likevel være ukonvensjonell i en del sammenhenger. Om dette er bra eller ikke vet jeg ikke.

Men Passopp, vil ikke en samtale fungere greiere hvis man fokuserer på argumenters iboende (u)holdbarhet fremfor å spekulere i hverandres skjulte hensikter? Et argument kan jo stå på egne bein, og våre riktig så interessant og informativt, uavhengig av hvem som la det frem.

"AndreasWinsnes":


Det er ikke noe galt i å være konvensjonell. Jeg er ganske stolt av det vær gang jeg er konservativ og tradisjonell.

Kvifor er du stolt av det? Og så kvar gong? Er det lenge mellom kvar gong?
Kva er å vere tradisjonell og kva er det å vere konvensjonell?
Tradisjonell....tradisjonell.....tradisjonell....vel forumet her er vel tufta på mange,ulike tradisjonar,så du er vel på rett plass då?
Midt i smørauga,som årsgammal navlelo.

Pliis...tema dere...tema... 

Dere kan jo starte egen tråd om kommunikasjon og konvensjoner.

Det var ikkje eg som byrja,og når eg først er her inne,vil eg ha meg fråbedt å bli diskutert i mitt fråver,slik eg såg denne morgonen.
Det liknar ein syklubb,ikkje eit forum for dei som veit.
Utruleg kjedeleg oppleving.

"Final Tribe":


Så litt logikk mens vi spiller litt musikk:

Prøver såvidt å tilbakeføre tråden startet av WFW til temaet ved å sitere en clever gammel lærer som sa at logikk også er en etisk kategori siden den krever konsekvens ...

MOSKUS - takk for ditt fjellvett-inspirerte klientvett-forslag!

Her er noen anmerkninger fra Det Norske Healerforbundet: http://www.healing.no/Omoss/Etikk/tabid ... fault.aspx

Og mer lesestoff utfra en annen sammenheng: For distanse i forhold til klienten blir gjerne tatt opp i forbindelse med overføringer og motoverføringer ( kanskje bedre kjent under begrepet projeksjoner):

http://www.psykologforeningen.no/defaul ... koanalysen

"AndreasWinsnes":



Men ellers ville verden vært uten vold og underetrykkelse hvis bare menneskene klarte å overholde ett av de ti bud: du skal ikke lyve. Hverken for deg selv eller andre. So keep it simple.

Hvilke ti bud er det du mener?

Vil forøvrig takke for interessante, eigenopplevde synsvinklar på etikk-spørsmålet innan helse og healingsektoren.
Nokre gonger kan ein tross etiske,indre grunnsteinar og detaljert lovverk,komme for nær,uten at ein vil det.
Altfor nær.
Ein veit det når ein er der.
Samspelet med klient/ pasient,pårørande el. mangel på slike,pådrivande institusjon,kollegaer,lovverk,eigen etikk (eller andre sin),arbeidsetikk,religion,samfunnsklasse,etnisk bakgrunn,økonomi,tidlegare traumer og vranggrodde arr (på begge sider),politikk og "det som ligg i tiden",alt speler finurleg  inn i utfallet.

Etikk og distanse handler om kommunikasjon. Jeg brukte meg selv som eksempel på at kommunikasjon kan opphøre. Hvor ofte skjer ikke det mellom lege og klient? Legen har ikke tillit til pasienten, tar ikke vedkommende på alvor, lytter ikke, avfeier ham eller henne som irrasjonell, uvitende, aggressiv, konspiratorisk, overtroisk eller hypokondrisk osv, og pasienten på sin side anklager skolemedisinen for å være autoritær, kald, ufølsom, sneversynt og gammeldags.

Så tråden handler i aller høyeste grad om kommunikasjon, konvensjoner og normbrudd. At man er i stand til å heve seg over slike skibbrudne konflikter, se diskusjonen utenifra, med litt distanse, og starte på nytt uten overlegne eller mistenksomme holdninger, er avgjørende.

En lege med overlegne holdninger har en "sykdom" som ofte er langt mer alvorlig enn de sykdommene pasientene måtte ha. Han eller hun burde selv oppsøke profesjonell hjelp.
 
Jeg tenkte på Bibelens ti bud.

Er for øvrig enig i at når man diskuterer en annen person, så bør man si i fra til vedkommende. Men lett å glemme i dette tilfellet siden FT nærmest bare ble nevnt i en bisetning. (Hun fortjener selvfølgelig en hovedsetning!)

Men det har jo noko med etikk å gjere,det å stille diagnose omtrent før ein har føreteke konsultasjonen.