Sjaman.com – Forumarkiv

"ailo":

"Gåååja":

Men når dere skriver om å ha nådd målet, ja da blir jeg litt misunnelig. Jeg er bare på veien dit. Og jeg synes, det varer, kanskje hele livet?

Jeg kjenner det også slik. Jeg tror i blant i et sekund eller to at jeg har nådd frem. Men veven veves videre og plutselig er den dratt fra meg og så vever den meg uten at jeg vet hva som veves. Så begynner selvoppdagelsens prosess igjen.

Javisst jobber jeg med å tilgi, også å tilgi at jeg igjen og igen kaver, henger etter og går meg bort. For ettersom innsikten vokser, blir også utfordringene mer subtile. Og i det utfordringenes livsfelt er fortid og nåtid så godt som samme tid. Og det blir til sammen noe som hindrer frihet og kreativitet.

Som dere vet er kreativitet og yttrykk en av mine kjepphester. Sånn ser jeg det for meg:

Å gjør erfaringer.

Å utvikle erfaringene, dvs. å utvikle seg selv.

Så å uttrykke det man er kommet frem til. Erfaringene blir klarer gjennom å bli uttrykt. Et uttrykkt er som et mål i seg selv.

Det ligger tilgivende kraft og innsikt i å uttrykke seg skapende. Det setter fri den erfaringen man skal tilgi. Det kjennes da som om den sure erfaringen blir til en farge i den veven man vever selv.



Mvh Ailo

Å uttrykke seg og sitt indre har også mye med maskulin kraft. Det er noe jeg har måtte jobbe mye med og har mye å jobbe med enda. Så jeg forstår sånn noenlunde hva du mener her

æ skjønner godt ka du mener, ailo.
kreativiteten  blir innelåst sammen med den tilgivelsen som skulle vært ute.
når man tilgir,  lukker man samtidig opp en dør som har vært steng.
bak den døra har bla. kreativiteten gjemt seg, sammen med selvfølelsen.
å når begge deler slippes ut......jiippiiiiiiii..... da blir det vår i hjertet, og alt det gode våkner til liv

Hej alle 

Ved ikke at tage tingene personligt, her mener jeg at vores EGO bliver ramt.... Så er der egenlig ikke meget at tilgive. Men vi er en race som tror alting drejer sig om en selv... derfor rammes vi nok hårde end, det var tiltænkt...
Så er der de mennesker som bevist gør andre onde, - Dem bør vi tilgive i vores hjerter, for de trænger mest til det.
Ligesom jeg siger til andre:  Elsk mig mest når jeg fortjener det mindst, for da behøver jeg det mest.

Hilsen Shamanen 

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

"WhiteOwl":

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

Ja, og som Don Miguel Ruiz(tolteker - mexicansk sjaman) sa det så fint i boka si "de 4 leveregler":

Tilgivelse er den eneste måten å bli frisk på. Vi kan velge å tilgi fordi vi har medfølelse med oss selv. Vi kan gi slipp på bitterheten og erklære: "Det holder! Jeg vil ikke lenger være den store dommeren som går imot meg selv. Jeg vil ikke lenger banke meg opp og misbruke meg selv. Jeg vil ikke lenger være et offer.

Mennesker som ikke er bevisst på dette med dommeren og offeret i seg selv - vil ikke være helt fri. Og det gir også næring til dommeren og offeret i oss selv. Åndelig krigere er bevisste og vil ikke la disse tingene styre i oss selv!
Krigere som aldri gir opp og som fighter videre til the BITTER END! FREEEEEEEEEEEDOM......reneste krigshylet!!!

"WhiteOwl":

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

Takk for supert innlegg! Det er som om jeg selv skulle ha sagt det. Og så vil jeg trekke inn det Ailo skriver om å blokkere for kreativiteten. Da jeg var yngre likte jeg å skrive, jeg skrev dikt og noveller og var svært kreativ skriftlig. Men en norsk lærer på videregående ødela hele skrivegleden med å presse meg til å analysere dikt, noveller og romaner, og alt jeg skrev på "frihånd" ble slått hardt ned på. Kreativiteten min fikk ikke lov å utvikle seg, og alt skulle settes inn i faste rammer. Å som jeg hatet det da jeg var ung. Læreren satte ned karakterene mine fra 5 til stryk!  Jeg følte at jeg kjempet mot et uovervinnelig monster, hele veien. Uansett hva jeg gjorde så nyttet det ikke. På eksamen med andre sensorer fikk jeg alltid 5 i norsk, så jeg skjønte aldri logikken til denne læreren. Det gikk mange år før jeg prøvde meg på dikt igjen, og noveller har jeg ikke skrevet siden den gang. Det jeg skriver i dag blir mest artikler og fakta stoff, og selv om jeg liker det så føler jeg at jeg savner noe. Jeg har tenkt over at jeg burde tilgi denne læreren min, men i dag føler jeg ikke noe nag til henne. Synes egentlig mest synd på henne fordi hun som pedagog burde fremelske et talent fremfor å undergrave det. Uansett, jeg burde antagelig gjort noe for å få tilbake skrivegleden min, for den ble ødelagt en gang. Men jeg er kreativ på andre måter, og når jeg tegne, maler og leker med farger er jeg i min egen verden. Der får jeg ut alt jeg er lei meg for og glad for

Å tilgi med hjertet er det jeg kaller å tilgi. Man kan godt tenke og si "jeg tigir deg", men om man ikke klarer tilgi med hele sitt  hjerte, da har man heller ikke klart å tilgi hundre prosent heller. Man vil ikke kunne være i stand til å komme seg vidre for de negative følelsene er der fremdeles/de vil dukke opp igjen før eller siden. Men å tilgi med hjertet er det vanskeligste, men å så godt når man har klart å kunne gjøre det.

Ja, og som Don Miguel Ruiz(tolteker - mexicansk sjaman) sa det så fint i boka si "de 4 leveregler":

Tilgivelse er den eneste måten å bli frisk på. Vi kan velge å tilgi fordi vi har medfølelse med oss selv. Vi kan gi slipp på bitterheten og erklære: "Det holder! Jeg vil ikke lenger være den store dommeren som går imot meg selv. Jeg vil ikke lenger banke meg opp og misbruke meg selv. Jeg vil ikke lenger være et offer.

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

Så sant så sant! Flotte innlegg!

"WhiteOwl":

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

Hej White Owl 

Hvorfor SKAL man være så hård ved sig selv....???  Det forstår jeg ikke... Hvorfor kan du ikke være dig selv nådig??
Hvad har du gjort mod dig selv?? Der kræver den hårde straf og tilgivelse?? Er det igen OFFER-ROLLEN der kommer ind der, som jeg skrev om tidligere??

Hilsen Shamanen 

"Hege Elisabeth":

"WhiteOwl":

Hvem er det som rammes hardest om jeg ikke tilgir noen? Jeg selv! Om jeg går og bærer nag til noen og har det ondt, kan "synderen" gå lykkelig rundt og ikke plages i det hele tatt. Og kanskje vet ikke vedkommende en gang at han/hun har gjort meg ondt, for det var min personlige opplevelse som såret meg.
Men total tilgivelse er ikke enkelt, etter min erfaring. Mange ganger har jeg trodd at NÅ er jeg ferdig med en sak, NÅ har jeg tilgitt, - men så dukker samme saken opp igjen etter en stund, og det viste seg at det fremdeles satt noen tråder av røttende igjen, dypt nede et sted.
Men for meg er det hardeste å tilgi meg selv, for mot meg selv er jeg ikke nådig..

Takk for supert innlegg! Det er som om jeg selv skulle ha sagt det. Og så vil jeg trekke inn det Ailo skriver om å blokkere for kreativiteten. Da jeg var yngre likte jeg å skrive, jeg skrev dikt og noveller og var svært kreativ skriftlig. Men en norsk lærer på videregående ødela hele skrivegleden med å presse meg til å analysere dikt, noveller og romaner, og alt jeg skrev på "frihånd" ble slått hardt ned på. Kreativiteten min fikk ikke lov å utvikle seg, og alt skulle settes inn i faste rammer. Å som jeg hatet det da jeg var ung. Læreren satte ned karakterene mine fra 5 til stryk!  Jeg følte at jeg kjempet mot et uovervinnelig monster, hele veien. Uansett hva jeg gjorde så nyttet det ikke. På eksamen med andre sensorer fikk jeg alltid 5 i norsk, så jeg skjønte aldri logikken til denne læreren. Det gikk mange år før jeg prøvde meg på dikt igjen, og noveller har jeg ikke skrevet siden den gang. Det jeg skriver i dag blir mest artikler og fakta stoff, og selv om jeg liker det så føler jeg at jeg savner noe. Jeg har tenkt over at jeg burde tilgi denne læreren min, men i dag føler jeg ikke noe nag til henne. Synes egentlig mest synd på henne fordi hun som pedagog burde fremelske et talent fremfor å undergrave det. Uansett, jeg burde antagelig gjort noe for å få tilbake skrivegleden min, for den ble ødelagt en gang. Men jeg er kreativ på andre måter, og når jeg tegne, maler og leker med farger er jeg i min egen verden. Der får jeg ut alt jeg er lei meg for og glad for

Det er trist å se at lærere kan ha så dårlig og negativ innflytelse! Men så er jo å tilgi viktig og det har du gjort.Og også at en ikke skal fordømme han.  Veldig sterkt!

Hej alle 

Hvis vi har været ude for mobning, så er noget der gør os stærkere... Vi kommer til at lærer empati, - vi lærer også hvordan vi selv bør behandle andre... for det mobning gør MEGET ondt på en selv. Uanset hvem der gør det. Men vi bør huske på at mobning er en form for overlevelse for dem der mobber. De har selv så lavt et selvværd, at de bliver nødt til at hakke på dem der er stærkere end dem selv, for ikke at virke så underlegen.... De stakkels mennesker ved ikke, at de selv bliver meget ensome, for de skubber jo de mennesker væk, der kunne hjælpe dem.
Men jeg tilgiver dem gerne, og håber de en dag vil få øjnene op for hvad de gør.... Men ved at mobbe mennersker væk... står man tilsidst alene.
Jeg blev selv mobbet ud af en arbejdsplads, så jeg ved hvad jeg taler om.

Hilsen Shamanen 

Hej alle 

"For den der ikke kan tilgive, er livet en værre straf end døden."

Hilsen Shamanen 

Hej alle 

Errare humanum est, ignoscere divinum - at fejle er menneskeligt, at tilgive er guddommeligt

Hilsen Shamanen 

I den grad man blir skuffet over andre mennesker er det vel i forhold til sine egne forventninger  og normer. Disse trenger nødvendigvis ikke å være andres normer. Noen ganger er det muligens ens ego som blir mest såret. Å tilgi kan da være å se litt på sitt eget ego.  Å bli mobbet som barn er ikke godt. Det vet jeg  av erfaring men disse som mobbet har vært en lærdom og erfaring som har vært med og formet meg til der jeg er i dag.. Uten den erfaringen hadde jeg ikke fått den insikten jeg føler jeg har, så på en måte er jeg takknemmelig uten at jeg vil unne andre å gjennomleve det helvete det var da man var barn.
M.V.H.
Garvern

Hej Garvern 

Du skriver: Å bli mobbet som barn er ikke godt.   Mange Indianer stammer brugte i børneopdragelsen ALDRIG at slå et barn, men en straf der falder promte.. i form af SKAM eller LATTERLIGGØRELSE. er det en form for mobning? Eller er det en god ting som afstraffelse som vil gøre barnet stærkere?

Hilsen Shamanen 

Hei sjamanen Jeg har ingen fasit på barneopdragelse men mener at alle barn skal
ha det trygt og godt.  Personlig tror jeg ikke på "avstaffelser" av barn. Men dette er muligens
ett annet tema.
M.V.H
Garvern

Hej alle 

Mon ikke den største og sværeste tilgivelse vi kan give, er den til os selv?

Hilsen shamanen 

Æ bruk å si at d e ik min stil å be om forlatelse eller å selv tilgi. Man må tenke sæ om nøye før man handler, så slepp man å angre.
Æ gjør aldri ting æ vet æ kommer t å angre på senere, og hvis nån misbruke min tillitt e d vennskapet over.
Æ gir alle en sjanse t å vise kem dem e, høre aldri på slarv.
Æ e ik avhengig av å ha venna, så lenge æ har fam og slekta mi,for æ bruk å si t andre at: venner kan man velge,dem kommer og går, men familien blir man aldri kvitt,og dem e god å ha.
Æ e langsint,hvis nån leker m mæ,og glemmer ALDRI et svik,uansett om d e en type eller venninne...
Og d beste m d hele: Æ har d kjempegodt m mæ sjøl likevel ;o)

Meget flotte indlæg, som sætter tanker igang, og giver mig lyst til at komme med et lille bidrag,
også selvom tråden ikke er ny, men jeg håber i tilgiver mig 

Jeg skal være den første til at erkende, at det kan være en meget opslidende proces og tilgive et
andet menesker som har gjort én ondt, men jeg fornemmer også, at det ofte handler om at kunne
tilgive sig selv. Forstået på den måde, at jeg ofte har oplevet, at hele tilgivelsesprocessen kan handle
om bl.a. selvbebrejdelser for overhovedet at komme i situationen.

Personligt arbejder jeg med processen til jeg kan tilgive af et rent hjerte, og jeg mærker jeg oprigtigt
ønsker at tilgive og frigøre mig, jeg giver slip, gør mig fri, og tilgive sig selv, hvis der skulle være kommet
en snert af "offer" ind over mig.

For mit eget vedkommende skal erkendelsen også bearbejdes, ligesom forståelsen af, hvorfor jeg kom
i situationen, og hvad jeg skulle lære af den.

Hulekvinden :-)

"Hulekvinden":

Meget flotte indlæg, som sætter tanker igang, og giver mig lyst til at komme med et lille bidrag,
også selvom tråden ikke er ny, men jeg håber i tilgiver mig 

For mit eget vedkommende skal erkendelsen også bearbejdes, ligesom forståelsen af, hvorfor jeg kom
i situationen, og hvad jeg skulle lære af den.

Hulekvinden :-)

Hej Hulekvinde 

Det er dejligt at høre fra nye mennesker i en gammel tråd...
Ja, erfaringerne er, hvad vi skal lærer her på jorden, så det er et rigtig godt sted at starte 

Hilsen shamanen 

Å tilgi går det  muligens an, men det  er det med det å glemme,,ikke enkelt det, fordi hjernen har jo lagret det som har skjedd, ,,å viske det  bort er aldri så enkelt,fordi vi har jo hukommelsen.Med ord kan  en jo tilgi, men, hva med det som ligger der?

Hej sandra 

Du må ALDRIG glemme det der er sket, for så oplever du det samme igen. Men huske når der er en anledning, som minder meget om det vi husker, så er det fint, så vi ikke oplevet det samme igen og igen... 

Hilsen shamanen 

Jeg mener ikke, at man skal glemme.

Det er jo en del af de erfaringer man gør sig i livet og det uagtet om de er positive eller negative.
og vil således også præger os på hver sin måde. Men jeg tror, at processen kan blive nemmere, hvis
man forstår hvad man skal lære af situationen, og påtager sig sit medansvar, i de situationer, hvor
man ikke kan gøre sig helt fri for dette.

Hjernen lagrer erfaringerne, men det gør i sig selv ikke ondt. Det er følelserne der gør ondt
og således også dem man bør heale på en måde som er rigtig for en selv.

Mit personlige udgangspunkt og overbevisning er, at intet menneske vågner op om morgenen
og udtænker en snedig plan fo,r hvem de nu skal genere eller gøre fortræd i løbet af dagen,
men at vi alle agerer udfra den viden, erfaring og livsforståelse vi må have på et givent tidspunkt.

Hulekvinden

En del er jo riktig i det du sier, hulekvinden, men uansett dett som er skjedd er skjedd, og det krever enormt for å jobbe seg ut av det, tilgivelse,,ok,  vi tilgir, men det ligger der,og kommer frem  innimellom, men slik er jo det , vi må jo videre, og prøve å leve med det som har skjedd..fordi livet stopper ikke,,alt går videre

Sandra,

Som jeg kom ind på i et af indlæggene, så er det en svær proces, og det er hårdt arbejde
intet kommer let eller af ingenting.

Og jeg ønsker ikke på nogen måde at bagatalisere tingene, for det er ikke min hensigt overhovedet,
men det vil altid være op til hver enkelt, om vi vil fastholdes i en situation, eller om vi vil give slip,
det er den enkeltes frie valg, til hver en tid :-)

Hulekvinden

Noen ganger kan det å gå rundt som et bittert offer være en måte å manipulere/hevne seg på den som har gjort en vondt. Så da er det egentlig en gave til begge parter å tilgi.

Mange ganger tror man at man har tilgitt - og så kommer alt tilbake igjen. Men samtidig minner dette meg om noe en kinesiolog sa til meg en gang. Følelsene er som en løk, det samme går igjen lag på lag. Så når jeg tror jeg har tilgitt, kan det hende jeg har jobba meg gjennom et lag, og etter en tid kommer det neste laget fram for å bearbeides. Så selv om det føles like tungt, så har man kanskje allerede kommet et stykke på vei i tilgivelsesprosessen!