Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Våknet i natt

og bare visste

at noe var annerledes

men ikke helt hva

så kom ordene





Ord fra en svunnen tid

har rent som vann

gjennom hånden min

noen ganger som en stri foss

i åpent fall

andre ganger som en svak sildring

fra en bakevje full av kvist



Ordene har bare kommet

som fra en buldrende vårstor elv

eller som poplende bobler i et oppkomme

først opplevde jeg at de kom til meg

fra et sted utenfor meg selv

nå vet jeg at de kom fra ukjente steder i meg selv



Det var ord fra en forgangen tid

ord som aldri kunne bli uttrykt tidligere

ord som forble usagte i mange år

ord som jeg ikke visste jeg hadde inni meg



Nå tømmer de samme ordene seg for innhold

for følelsesinnhold

de blir bare helt vanlige ord

fra en tid som har vært

en tid som ikke eksisterer mer



for en lettelse

for en frihet

for en mulighet</t>

<t>Gratulerer med befrielsen :eusa_clap: :biggrin:</t>

<t>Gratulerer Crazy shri :respect:



nu er døren åpen til ordenes land :eusa_dance:</t>

<t>Vet ikke hva som skjer jeg.



Veksler mellom lettelse for at jeg er i forandring,

og merkelig nok en sorg, for det som er forbi.

Ordene er tømt, de er tomme.

Lengter ikke en gang etter å skrive mer.

Prøver bare å kjenne etter om det finns noe kjærlighet

der, inne i hjertet. Noen ganger må jeg virkelig kjenne

godt etter, for å finne den.</t>

selv tomheten inneholder noe ser du.



på hver vegg i ditt hjerterom finner du en farge

som kan formes til ord



kan selv mangle ord

men finner stadig ett lysglimt

inni mine NU

som får mæ te å smile

et glimt som gjør dagen lettere å gå



mens æ vente på en endring

Av og til er det også en tid for å være uten ord. Husker ikke hvem som sa det, men enellerannen sa

for en stund siden at "hjertet ikke trenger å si noe som helst".

Tomheten "eksisterer" innimellom (ordene). Den "er" (ikke). Mye intressant kan komme ut av å utforske tomheten.

<t>Takk, gode kvinner, for respons.



Jeg fant kjærligheten og gleden til slutt, denne gangen også.



Men det har vært uker med reise i tunge ting.

Gjennom egne svik og bitterhet, gikk ferden denne gang.

Lag for lag, dag etter dag, fikk jeg se dette mørke i meg selv.



Men det har også vært lysglimt innimellom.

En dag jeg så mot vintersolen, lyste den først som et stort hjerte,

etterpå ble den til en lysende engel. Det ga meg nytt mot til å

jobbe meg gjennom det vonde, og ikke legge lokk på det.







Og i går var jeg så heldig å få feire vintersolhverv i en lydsirkel.

Vi var i et rom kalt Dragerommet.

Vi satt i en sirkel rundt zodiaken med en drage i midten.

Og i sentrum var det plassert en bergkrystall som lyste i alle

regnbuens farger. Vi var tolv stykker, en for hvert stjernetegn.



Vi skulle sende hver vår tanke inn i bergkrystallen. For meg ble det

kjærlighet og medfølelse. Og så skulle vi se for oss, at opp fra bergkrystallen,

reiste det seg en lyssøyle, en axis mundi. Og fra den lyssøylen skulle vi

motta det vi trengte. Det ville komme til oss nå, eller senere. Jeg kan ikke

si jeg kjente noe spesielt da, annet enn at jeg var så glad for at bergkrystallen

sto i midten av sirkelen.



Da vi begynte med toning, greidde jeg nesten ikke å få fram en lyd. Bedre

ble det ikke, da vi skulle spille på instrumentene. Jeg var liksom helt tafatt,

mens jeg hørte at de andre chantet og spilte høyt. Jeg får vel bare sitte her,

helt musestille da, tenkte jeg. Og ikke før jeg hadde tenkt den tanken, så

jeg en søyle inni meg. Og så fikk jeg en lyd inni den søylen, som vibrerte

i en spiral oppover. Så begynte tårene å renne. Da de andre ble stille, satt

jeg bare å gråt. Det var godt.



Jeg har i ukene som har gått, tenkt mye tilbake på hva som har skjedd med

meg i de siste årene. Når det har vært som tyngst, har jeg følt at jeg ikke har

kommet noen vei, jeg har ikke lært hverken det ene eller andre, alt var bare

som før. Men mens jeg satt der, med tårene rennende, kom jeg på, at jeg for

ca. ett og et halvt år siden satt i et annet rom, lengre bort i gangen. Da fikk

jeg dragekraften sendt inn i øynene, så det ble helsvart. Og øynene svei i flere

dager etterpå. Derfor trodde jeg at jeg hadde fått ildkraften. Det tok en stund

før jeg forsto at det var vannets element jeg fikk da.



Nå opplever jeg at jeg nærmer meg et vendepunkt i en syklus, den våte veien.

"Når dragekraften når hjertet, renner mange tårer", skrev CooCoo Tara i en

kommentar til meg en gang. Hjertet har vært fullt av vann lenge nå, men det måtte

bare en tur opp i pannen først, og bli til en hvit perle. For noen uker siden rant

denne perlen ned som en vanndråpe i hjertet. Nå kjennes det ut som jeg har et helt

hav der inne.



Da vi nærmet oss slutten av lydsirkelen og jeg åpnet øynene, så jeg at jeg hadde

satt meg ovenfor stjernetegnet Krepsen. Det var i det tegnet jeg egentlig skulle

ha blitt født, hvis alt hadde forløpt som normalt. Men det passet jo godt nå, at

jeg hadde satt meg der, tenkte jeg. Krepsen er jo full av vann og månelys. Som

avslutning spilte lederen av lydsirkelen bare så vakkert på et fløyteinstrument.

Da kjente jeg virkelig at jeg hadde vært gjennom noe stort, en stor healing. Det var

en som sa en gang; av alle elementene liker jeg vannet best, det gjør hel/t.



Etter at vi var ferdige, sa en, som hadde sittet ved siden av meg i sirkelen, at hun

hadde "sett" at jeg satt der som en indianerhøvding, med stor kraft. Og så sa hun, at

opp av tårene mine steg Mor jord. Det var bare så sterkt å høre dette, at det ikke

var sant. Jeg sa til henne, at i de siste månedene har jeg nesten ikke hatt kontakt,

hverken med kraftdyr eller åndehjelpere. Det har for det meste vært tomt og mørkt.

Så kom jeg på, at en av mine åndehjelpere er jo nettopp en indianerhøvding. For

et par år siden, under en spontanreise, fikk jeg lov til å komme inn i denne høvdingen.

Det var så sterkt. Det var som å få være i total ro. Og jeg fikk kjenne på det store

motet som han hadde, midt oppi all ufred. Uten at jeg var klar over dette, kom altså

denne stolte åndehøvdingen tilbake, når jeg trengte det som mest. Jeg prøvde jo

først å holde tilbake tårene, fordi jeg mente at jeg hadde jobbet meg gjennom dette

før jeg dro ned til lydsirkelen. Jeg hadde våknet med tårer og ordene; du skal begråte

din smerte. Nå så jeg plutselig et bilde av en indianer foran meg, det bildet som er

på omslaget av boken; "Og jorden skal gråte". Får håpe denne lydsirkelen ble til en

healing for Mor jord også.</t>

<t>Takk for nydelig historie.</t>

<t>Kjærlighet og medfølelse,

ingen kraftdyr: tårer

faller; ny jord

fødes, liv

leves</t>

<t>av og til ønsker jeg at jeg kunne kjent din smerte,

slik at jeg kunne smake på visdommen du får ut av den.



av og til er du helt genial



takkb</t>

Takk Kristin, Dag og Hjortedanser.



Jeg trengte å lese ordene deres i går.

Jeg var sammen med mennesker med større

og nyere sorg enn min. Og jeg greidde å være

sammen med de, uten å frykte deres smerte.

Det var en stor gave for meg, bare å kunne

være et medmenneske, uten å si så mye.



Og Hjortedanser; vi har begge åpnet oss for denne

veien. Jeg kaller det for den crazy vei. Jeg opplever

at vi har begitt oss ut på en reise vi ikke helt forstår

rekkevidden av. Men av og til, helst lang tid etterpå,

"forstår" vi i korte glimt, en bitteliten flik av det. Da

oppleves det som en stor gave, å få være på denne

reisen, bli mer og mer bevisst på at vi har kastet oss

ut i livselven av egen fri vilje kanskje?



En tibetansk dzogchen-praktiserende skrev et sted, at

om han hadde visst hvor mye livet ville ha forandret seg

etterpå, at han hadde åpnet opp for dette, er det ikke sikkert

han hadde valgt det. Alt ble snudd opp ned, hele det tidligere

livet ble endevendt, og det nye som kom, var crazy, tilsynelatende

uforståelig, visdom. Livet ble sterkere på alle måter.

Livsgleden ble sterkere, men også smerten.



Og jeg har stunder hvor jeg tenker, at dette blir for sterkt for meg.

Heldigvis varer det bare et lite øyeblikk. Jeg skal bare

tenke på hvor jeg var, før jeg valgte denne veien; handlingslammet

og at livet var slutt på en måte. Da vet jeg igjen, at jeg valgte det

som er riktktig vei for meg. Og så må jeg si, jeg valgte jo ikke med

min vanlige bevissthet da. Det er mitt "høyere selv" som har valgt

hele veien, uten at jeg forsto det, da det skjedde. Og den delen av

meg, har ikke valgt, før jeg var klar for dette. Jeg måtte komme til

sjels år og alder før jeg var klar. Derfor har jeg så uendelig mye å

rydde opp i, i mitt eget sinn.



Heldige er de som finner veien i unge år, synes nå jeg av og til da

...helst når jeg strever med motstand.

Men før eller siden snur det, slik at også jeg, kan se hvor heldig jeg

er, og at alt har en mening, selv mitt levde liv

<t>Jo, på et eller annet tidspunkt så spiller det sikkert ingen rolle lengre, når man begynte, ihvertfall hinsides tiden. Eller i nuet som det også kan være.</t>

<t>Kanskje ikke tiden eksisterer

kanskje den bare er en illusjon

jeg føler jeg går i oppløsning i dag

jeg ønsker innimellom at jeg bare kunne

ha spist opp ordene mine

men jeg lar de stå

og ser hva som skjer</t>

<t>Ja tiden er en illusjon.</t>

<t>Hvordan, hvordan...

er tiden en illusjon???

hvordan er det å være, når tiden er en illusjon

hva med syklisk tid

hva med årstidene

hva med døgnets tider

hva med å kle seg etter vær og føreforhold

brrrrrr, det er kaldt ute

selv for en som bare stikker nesetippen så vidt utenfor døren

jeg er så forvirret nå

at jeg har iallefall behøvd at noe er fast

men, men

skal jeg gå i oppløsning

så må vel tiden falle fra

hverandre også</t>

sovnet med mysteriet tid

og våknet med et leende barn inni meg

er det så farlig da

om det er vinter eller vår

når jeg er glad

blomstrer trærne

og løvet spretter

og solen skinner

selv når det er mørkt



men jeg husker en tid

da både årstider og år

ble borte

og alt ble grått

da var jeg så sliten

at jeg ikke kunne holde fast på noe

selv om jeg gikk i skogen

var jeg usikker på om det var tidlig vår eller sen høst

og hvilket år jeg befant meg i

det måtte jeg tenke lenge og hardt på

før jeg var i nærheten av svaret



men i dag har jeg et indre leende barn på besøk

og det bryr seg ikke så mye om å feire nyttår i natt

kanskje jeg sover søtt da

for alt det jeg vet

men fullmånen skal barnet jakte på i kveld

det er visst delvis måneformørkelse også

et måneglad lite barn

skal titte opp på himmelen i kveld

og glede seg og lure på;

er månen en illusjon også

kanskje jeg kan reise bakenfor månen i kveld

og hu og hei hvor det går

når man har et leende barn inni seg





jeg har lenge levd uten klokke

og med en herpa mobil

nå har jeg fått en flunka ny mobil i julegave

men jeg glemmer å sette den den på

så da er familien min like langt

når de ønsker å spore meg opp

når jeg går omkring

på gjenngrodde stier

eller i fantasiland

og ikke vet hvilken tid det er

og døgnvill er jeg også

sover litt nå og da

og sengen venter på mitt besøk

når jeg sovner på sofaen

kanskje det er på tide å få litt

orden i kaos

komme ut av en unntakstilstand

kanskje jeg har behov

for tiden

tross alt

og kansje mest av alt:

nåtid









Fullmåne og måneformørkelse på årets siste dag,

blåmåne, rød måne og mørk måne samtidig:

http://www.aftenposten.no/viten/article3444410.ece









.

<t>Sitat:

Hundre blomster om våren

og månen om høsten,

en sval bris om sommeren

og snø om vinteren;

om ditt sinn ikke er

omtåket av tomme ting

er dette den beste årstid

for mennesket.</t>

<t>...nok en gåte

jeg må lure lengre enn langt på

men det lekende barn

bare elsker gåter

takk Dag

har du et lekende barn

inni deg

i dag også?</t>

<t>Ja, et lekende barn som putselig

forstod at det ikke finnes noen gåter,

bare liv som leves

blant annet liv som leves</t>

<t>...hva med undringen da

jeg kan jo undre meg over at alt

plutselig

bare ble vakkert

det er kanskje ikke en gåte

bare livet

som skifter

fokus

etter min sinnstemning

ikke evigvarende

men en del av livet

sorgen og smerten

hånd i hånd

med gleden

kanskje jeg har rom

for begge deler

samtidig

nå</t>

<t>et merkelig lys har vist seg på himmelen

et magisk lys gjennom et tynt slørdekke

av dis eller skyer

solen visket ut i sine konturer

laget en lyssøyle opp fra seg

med vinger på toppen



litt senere; solen rund og mild og vinterhvit

omkranset av to ørnevinger

og like før dagen er på hell

slipper solen taket på vingene

som flyr høyt

over solen

da kunne jeg skimte himmelrommet bak

på årets første dag

2010

tårer og smil

hånd i hånd

Godt Nytt År

til alle derute

:respect:</t>

<t>Kjære deg,

Det er så vakkert å lese det du skriver.

Du har sagt 'ja' til endringen, og er klar for forandringer i livet.

Du opplever tomhet og sorg og at mye skal renses ut.

Det er den gamle tids energi som du legger bak deg.

Dine erfaringer er ikke grums du skal kvitte deg med,

men skatter som vil gi deg de verktøy du trenger,

og berike ditt virke i den nye tids energi.

Du integrerer nå åndsenergien i din kropp.

Du forbereder deg på å leve din livsoppgave.

Den kommer til deg når du er klar.



Trenger du en balansering, så vet du hvor jeg er.

Klem



Apropos tidsbegrepet:



Når du nå beveger deg i den nye tids energi,

vil du erfare at tidsopplevelsen endrer seg

fra å være lineær til å bli mer holistisk.



Jeg opplever sterkt å være i en tidsboble,

der øyeblikket NÅ

fyller hele tilværelsen.

Det kan være litt hardt, krever litt tiltak,

å bevege seg ut av en tidsboble og over i en ny.

Fortiden,

selv det som nettopp skjedde,

oppleves som langt borte.



Det er ikke skremmende,

bare annerledes.</t>

Kjære Jorflaa



Nå skjer det ting her

i går inviterte jeg helt bevisst sinne

jeg visste at det ville komme før det kom

men heldigvis kom det noe samtidig;

smil og latter

men jeg trodde en stund at jeg ville gå helt i oppløsning

så formiddagen i dag gikk til å komme gjennom

og i kveld blir jeg bare helt ubeskrivelig trøtt

det kjentes ut som jeg kunne sove stående

så la jeg meg nedpå i sted

men ingen søvn

nei, det var bare heftige energier inne i meg

så ble det plutselig helt tomt fra hjertet og ned

og så kjentes det ut som jeg bare ble et tomt skall

med masse energier inni

og på innsiden av skallet brenner det nå

fra magen og ned

og opp gjennom ryggraden og nakken

og på innsiden av skallen og fram i pannen

i går var jeg redd

men nå er jeg ikke redd

selv om jeg gråter en skvett av og til

jeg greier det som kommer ennå

jeg føler meg i mindre oppløsning enn i går

for å si det slik

da lurte jeg virkelig på hvor mye kroppen tåler

så akkurat nå stoler jeg på at det som skjer

er til det gode



Takk til deg Jorflaa

vi sees vel snart

og ET GODT NYTT ÅR TIL DEG

Å, så forvirret jeg var

Å, så forvirret jeg er

kanskje jeg en gang kan godta å bare være forvirret



Min eldste sønn fikk meg til å se denne videoen i dag;

Robert Anton Wilson: Maybe Logic:

http://video.google.com/videoplay?docid=-1422743250837892881&hl=en#

<t>Pust.

Kjenn på følelsen,

og pust.

Pust deg gjennom.





Det blir et knakandes bra år :biggrin:</t>