Sjaman.com – Forumarkiv

Døden, jeg har sett den
jeg har vært der
kjent på den med silkehansker

tidligere ville jeg dø
Starte livet på nytt
det skremmet meg ikke

nå ser jeg åpning gjennom befrielse
fra låste tanker og handlinger
jeg arbeider fortsatt med kampen

om å leve

Min hjerne er ikke med meg. etter en uke med intenst arbide og en kraftig forkjølelse, sitter jeg her å betrakter hvert moment i arbeidet. De ligger strukturert i en notisbok.
Dette må bearbeides. med en treghet. For å formidle alle nye intrykk, visdom og det jeg har erkjent.

Hele tiden var preget av en treghet. en fantastisk følelse som gav trygghet. Det var ikke jeg som styrte hastigheten av innlæring og meditasjon. Derfor får tankene som vandrer langt foran selvet få litt ro, la prosessen roe seg ned og sakte smelte sammen. Da kommer fornyet angst, lidelse, kamp med de nye intrykkene. spesiellt der døden var en stor del av abeidet.

Ro i prosessen
legge ned
treghet
kroppen beveger seg
i takt med prosessen
intill hjernen starter prosessen
kjenner jeg trygghet
å la selvet arbeide på egenhånd

så kommer det

Beste hilsen
Espen

Beundringsverdig, Espen!

Ble fristet til å slenge på noen ord her:

Å leve er stundom
en skremmende plikt.
Selv døden kan være
en flukt og en svikt.
Når håpet er ute,
da kan det nok kreve
mot for å dø,
men langt mer
for å leve...

                  (NN)

bor vi i denne helligdommen?

I Guds Ark?

Er vi inkludert?

Kjenner du deg hjemme?

Jeg ser tilbake
til min barndom

Jeg reiser i en tunell fyldt med lys
har bedt om stopp av mine forfedre,

til et kritisk punkt.

Der sitter en far
omgitt av sorte fugler, fyldt med ondhet

Det finns ingen medfølelse men hat
det finns ingen godhet men håpløshet

håpløshet fordi jeg føler meg ensom
i en situasjon jeg ikke er formet til
å takle eller reagere over.

en tunghet og ydmykhet fyller meg

jeg ser opp og kan tilgi
det som er gjort

frigjøring

tilbakereisen støttes med forfedre på ferden
jeg er opplyst og jeg tilgav

Jeg ser

i bardoens tunell
det er flere paralelle
samt fler framover

mot nirvana

Jeg ser fremsteg og hinder
i bardo

mellomveien til dødsverden

hinderet er det viktigste å unngå
slik at man ikke blir låst  på veien

Min bror tok sitt liv for fire år siden.
Jeg var så takknemlig å få legge ned urnen

Vi var beste venner. Vi snakket hver dag sammen
enten sammen der vi satt på konditoriet med hver sin kopp kaffe og en napoleon
eller på telefonen.

Han var der alltid for meg, og jeg for han. Når jeg trengte hjelp, slapp han alt i hendene å kom,uansett.
en gang var jeg trist og fikk ikke sove. jeg ringte han om natten, men han satt seg i bilen og kjørte 12 mil for å snakke med meg.

Han dadde problemer.Økonomisk. Jeg stillte opp for han alltid.
Vi var svært nære

En dag kom en melding på telefonen: er i stoockholm, regn, kaldt. Det var hans siste melding og det siste jeg hørte fra han.

Det gikk noen dager. Han ble meldt savnet. To dager gikk og jeg var på jobben på sykehuset. Det var politiet som ringte.
De hadde funnet han på en skogsvei, med en slange teipet fra eksosrøret og inn i bilen.

Jeg vet, han valgte ikke selv å avslutte sitt liv. Han ble hjulpet til det. Han er tapt.

I kisten hans la jeg et brav og takket for tiden sammen. I tilegg forklarte jeg han veien gjennon bardoene. for hans sjel var igjen
Den ba om hjelp og veiledning. Jeg gav det.

Minnet er igjen.

sterkt

sorgen slipper aldri

Vil bare dele denne sangen med deg. En god venn, Jon, gikk bort for noen uker siden. Denne sangen, som du finner på  http://www.youtube.com/watch?v=QY2Hp6KhGf4 ,hadde han valgt til seg selv og til oss: "I believe I can fly".
Klem til deg.

Stillheten senker seg i rommet
der jeg sitter å betrakter intet
foran meg lyser en statue av buddha
jeg kjenner meg trygg
ved puten ligger min venn,trommen
den tegner bilder i mitt sinn
bønneflaggene synger med vinden
jeg glir inn i trance
det varmer
extace
stillhet og intet
fyller mitt sinn
bare åndene er tilstede
de synger for meg
jeg gir de kraft tilbake.
jeg er i ett med selvet
trygghet

Jeg blir så berørt av det du skriver
om disse nære tingene
føler meg så hjelpesløs
i lengselen etter å gi meg over

til døden
til livet

kjenner det kommer
sakte
åpenbarer
integrerer

vokser
innhenter
det fortapte

hjelpeløsheten
angsten
redselen

men det slipper
og jeg tar det med
til intet

da oppløses det
og splittres
tas tilbake til
der det hører hjemme

takker for innsikten

Jeg fører den beklemte tanke
over hodet

knuser den så den splittres til de minste partikler og materie
det utføres en høyintelektuell kamp
som lille jeg ikke har kontoll over

krefter som vil ta fra meg fragmenter av sjelen

men jeg lar meg ikke påvirke av ganning

hvorfor forsøker de dette når de vet det ikke nytter
lyspiler sendes tilbake
det er over

for denne gang

De tibetanske syngebollene er vakre
i farge og kraft

der de vibrerer i hver sin toneart og frekvens
som bølgene treffer fjellet
som vinden hviner i stormen

transporterer de healende krefter ubetinget
til hull som fylles med kjærlighet og trygghet

det er en ære å være spilleren for mottageren
jeg takker deres eksistens
de er levende

Treffsikkerheten er brutal
mine hjelpere kjemper for å rette opp

for personen som ligger der i dvale
og lider

trommen trekker ut fragmentene
som en ørn treffer sitt bytte med presisjon

igjen er det tomme hull som fylles med
gjenglemte spor

som er fra barndommen

sammen kjemper vi til målets ende

vi har nok engang lykkes

takk kjære forfedre, igjen

Empati srømmer i vannets spor av spørsmål
kjenner vi den egentlig
bør vi kjenne den
fullt ut

kanskje vi skal begrense den til dels?
for å åpne for andre aspekter
rundt empatiske teorier

jeg velger den veien
kjenne på den
se på mulighetene for
redefinisjon av emnet

det er for stort til
å konkludere
å velge en rett vei

jeg tenker

Hello Espen!
I have been following your adventures with interest. In reading around on this site I stumbled upon your contributions and have returned to them several times. The benifit of being privy to your experiences, insights and attitudes is appreciated.

I den paralelle verden finner jeg stenen
som skal smeltes inn i selvet

erkjenne dypets sjøer

i en følelse av empati

hva den betyr,vet jeg ikke

når jeg kjenner den

sier jeg ifra

Vakumet inneholder intet
samtidig som det åpner for innhold

jeg ser og betrakter på avstand

vil ikke bli dratt inn i dets natur

men er nysjerrig

og lar det vente

vakum

Små armer griper

det var meg, da.

etter det ugripelige

de mister det uforglemmelige

det må de ikke gjøre

jeg forsøker å holde ppå det

det er meg, nå.

Mye dyp-sindigt snadder du byr på.

Og for det, skal du ha takk og bukk.

Magiske bilder formes i mentalen

Når du er her i Odin salen,

Espen.               

Sakte flyger jeg inn i intet
det er en stopp
jeg klarer ikke mer

jeg betrakter meg selv på avstand
kjenner på følelsen ved å ta sitt liv
jeg forsøkte

men nå kjenner jeg livsgnisten og
sannheten

det er vanskelig å fortelle dette
men jeg velger å dele

jeg så tunnellen
lyset i det fjerne
alle bardoer

men jeg ble trukket tilbake

jeg er tilbake
til livet
erkjennelsen

følelsen

jeg kan, jeg vil

Det finns en treghet
som forener sinn og kropp

det er som et kors
der midten er balansen

og utspringene er ytterligheter

verdien av ytterlighetene må vi erfare

hva er glede når vi ikke har opplevd sorg
disse finns på det horisontale planet

det vertikale beskriver nuet i midten av korset
vi kan reise frem og tilbake i det vertikale plan
for å erfare dette

I dyp trance lokker disse erfaringer
jeg forøker å holde meg i midten
men det dras frem og tilbake og til sidene

men det er verdifullt å oppleve disse ytterligheter
og vibrere seg med treghet mot midten i meditasjon eller trance

jeg har funnet dette i en åpenbaring hos mine forfedre som sa at
dette var veien.en enkel symbolikk som kan benyttes.

hjernen forstår dette og anpasser seg og forener sjel og sinn i balanse

prøv! det fungerer eksemplariskt

Beste hilsen
Espen

Tenk

form

kjenn

læren

opplyshet

ta imot

kjenn igjen

vil du ha det

Patetiske tanker slår meg

sterke krefter slår meg

jeg føler

tar det imot

med glede

og hengivenhet

elsker du livet, vis det

"Espen":

Det finns en treghet
som forener sinn og kropp

det er som et kors
der midten er balansen

og utspringene er ytterligheter

verdien av ytterlighetene må vi erfare

hva er glede når vi ikke har opplevd sorg
disse finns på det horisontale planet

det vertikale beskriver nuet i midten av korset
vi kan reise frem og tilbake i det vertikale plan
for å erfare dette

I dyp trance lokker disse erfaringer
jeg forøker å holde meg i midten
men det dras frem og tilbake og til sidene

men det er verdifullt å oppleve disse ytterligheter
og vibrere seg med treghet mot midten i meditasjon eller trance

jeg har funnet dette i en åpenbaring hos mine forfedre som sa at
dette var veien.en enkel symbolikk som kan benyttes.

hjernen forstår dette og anpasser seg og forener sjel og sinn i balanse

prøv! det fungerer eksemplariskt

Beste hilsen
Espen

Dette var god lesning. Det føltes som om hjernen forentes på toppen av hodet. samling. harmoni.

Takk!