GjenopprettetMedlem
Nny: Du skjønte
akkurat kva jeg mente! Kanskje bedre enn meg selv..
Hvilken underlig historie du selv forteller.
Godt å høre din mening om min konkrete opplevelse også.
Hver dag passerer vi andre mennesker på et eller annet vis.Til og med i tankene.
Vi kan komme dem i møte med tillit,nøle,eller avvise dem.
Noen møter vi på ny og på ny.Det er
også rart.
Vi vil kanskje gå glipp av noe ,eller bli "merket" for all tid.
Det er et underlig dilemma......
Anonymous
En gåte, NNY?
En av de fine gåtene som uttrykker seg selv gjennom fortellingen.
"Brev til en ukjent" er forresten tittelen på mitt første litterære forsøk, skrevet for 27 år siden. Hvis jeg finner den gamle brune konvolutten i kjelleren, da kanhende brevet får et nytt liv her. Hvis jeg ikke har brent det. Jeg husker ikke. Kanskje jeg foretar en tidsreise og unnfanger brevet på nytt.
Omtrent like lenge siden er det også at jeg har gjort DET. Det du ikke gjorde, Final Tribe. Flere ganger ble jeg med fremmede menn. En av dem var gal. Jeg angrer ikke på det. Hva ville jeg gjort idag?
Den første gangen var i San Francisco. Ved Sausalito. Jeg slentret rundt i havneområdet en tidlig morgen. En mann holdt på å klargjøre seilbåten sin, og spurte om jeg ville være med ut på seilas. Kameraten hans var ikke dukket opp og han trengte hjelp til å håndtere den store båten. I årene forut hadde jeg selv vært en del på sjøen og lært litt om seiling, og jeg vurderte forslaget hans som reell. Båten var for stor til kun en person. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve Francisco Bay.
Idet vi liftet ankeret, hørte vi vink og rop. Kameraten kom og hadde tatt med seg en venn. De steg på. Nå var jeg alene med tre fremmede menn. Mens båten gled langs kaia, hilste vi på en jente som satt ved vannkanten. Hun kjente de andre og ble med. Det viste seg at hun var tysk, som meg. Vi snakket om at jeg kom rett fra Japan. Da spurte hun:" Kjenner du ikke Sarah "? Sarah var datteren til den eneste europeeren i Japan som var blitt stormester i Zen. Han var fransk, en fordums katolsk prest, og ble fortsatt kalt Pater Lassalle. Sammen med faren min hadde jeg deltatt i en meditasjonshelg ledet av Peter Lassalle - i et japansk Zen kloster langt ut på landet. Det var en veldig stille helg. Vi snakket ikke under måltidene. En gang, i halvmørke av den svære trebygningens lange ganger, møte jeg en annen europeisk jente. Hun skyndte seg stilltiende forbi meg, ikke uten å sende meg et yndig og mykt, helt uforglemmelig smil. Det var Sarah.
Den gale mannen møtte jeg i Paris. Ved å bli med hjem til ham lærte jeg hvordan leiligheter til hjelpetrengende mennesker kan se ut. Fullstendig kaos. Intuisjonen min sa at jeg hadde intet å frykte fra hans side. Møtet hjalp meg å komme meg unna turistenes Paris, til en nedslitt høyblokk der jeg hørte kvinner og menn snakke høylydt på arabisk bak hver eneste dør.
Etterpå traff jeg igjen en annen fremmed tysk kvinne på gaten som kjente til denne mannen - og bekreftet at han var snill - og gal.
Det merkeligste ved begge opplevelsene er i grunnen budbringerne i skikkelsen av tyske kvinner som dukker opp av intet og gir mening til situasjonen.
Litt senere, i Bombay, delte jeg forresten hotellrommet med en ukjent ung mann som jeg akkurat hadde møtt på flyet. Det var et rent praktisk, kameratslig arrangement. Det ble også en artig, men lang historie...
Det begynte med at vi lette etter hotell i en mørk gate full av eierløse hunder...
Når jeg nå ser tilbake til diktet ditt, ailo: FADER VÅR
- da kan jeg, på bakgrunn av mange lignende opplevelser, konstatere at jeg følte meg "bekymringsløst trygg sammen med andre mennesker" den gangen. Da jeg var 20 var denne følelsen så absolutt min venn. Selv om jeg var nærmest ateist den gangen. Det eneste som tydet på at det var noe uoppgjort mellom meg og FADEREN var følelsen av takknemlighet som transcenderte det som var "her og nå". I did not know who to bestow my gratitude upon.
Nå lever jeg muligens litt mer etter "som om" prinsippet: Pragmatisk.
Jeg lever som om tryggheten er der.
Jeg ønsker jo å kunne skape, projisere trygghet til de rundt meg som vokser opp. Slik at de kan være modig og trygg når de er 20.
Anonymous
Nny og Masha, jeg ble fascinert over å lese deres fortellinger
og en til
Sensis [Crawler]
Jeg hadde holdt en workshop i San Fransisco-området. Med i den sirkelen var en liten lys og nett kvinne, som lignet på en solskinnsdag. Da vi avsluttet den ettermiddagen kom hun bort til meg. Jeg kjente meg smigret og jeg kjente meg vaktsom. Vanlig for meg. Alle skal ha en bit av sjamanen. Noen vil ha sjamanmannen. Interessant utkikkspunkt, forresten.
Hun var glad for det hun hadde lært, hun hadde hatt mye igjen for de dagene, det var noe med stemningen i sirkelen... det minnet henne om noe annet. Det var et sted utenfor San Fransisco. Det hadde hun opplevd samme atmosfæren. Den lå liksom i lufta der. Hun lurte på om jeg hadde været der... hun nevnte et navn på et sted som jeg ikke hadde hørt om før.
Nei, der har jeg aldri vært, svarte jeg.
Ikke mange visste om det stedet, sa hun. Bare noen få. Det var et spesielt sted. Det hadde vært kraftstedet til ... så nevnte hun havnet på en indiansk kvinnelig sjaman, som jeg hadde hørt om. Essey het hun. Hun var berømt i sin tid. Jeg hadde til og med sett film om henne noe år tidligere. Nun hadde vært en av Michael Harners levende helter for lang tid siden.
Jeg tok til å kjenne at her griper tannhjul inn i hverandre. Spennende...spnnende, skjebnen tok til å veve.
Hun lurte så på hvor lenge jeg ble i byen.
Jeg vil hjem så fort som mulig, svarte jeg som sant var.
Men du drar ikke i ettermiddag?
Nei, i morgen.
Ja.....hun dro på det. Hun lignet som sagt på en solskinnsdag, akkurat slik jeg drømmer om den skal være...
Så fortalte hun at hun skulle dit den dagen...om jeg ville være med?
Kort tid etter satt vi i bilen hennes, på vei nordover fra den byen.
Veien gikk i brei og mangfoldig gjennom forsteder og småsteder. Etter hvert passerte vi Bodega Bay, der jeg sto ytterst på en klippe i en seremoni med 30 sjamaner akkurat da 89-jordkjelvet rammer området og hele klippen danset under føttene våre.
Etter hvert ble veien smalere, bebyggelsen glissen, naturen og det røffe landskapet tok over, kysten ble mer og mer forrevet.
Hun hadde med en matkurv. Vi stoppet et stecd og spiste. Der nede brøt Stillehavet mot kysten. Bølgene sang med drønn og dragsug, seler og sjøløver sang med fra skjærene. Dette var et solskinnseventyr.
Turen fortsatte, samtalen fortsatte.
Det viste seg at hun var født i Tyskland, av tyske foreldre, men hele familien hadde flyttet til Amerika da hun var 17 år gammel. Hun var fortsatt tysk. Mest tysk. Men mer og mer amerikansk.
Hvor langt er det igjen til det stedet? spurte jeg så.
Et stykke. Men vi kommer dit etter hvert.
For å gjøre historien kort så ble kjøreturen lang. Den ble lenger og lenger. For hver kilometer vi la bak oss, så vokste hjemveien. Jeg hadde et fly ganske tidlig neste dag, og en lang reise foran meg.
Etter en halv time til i bilen var det ennå et stykke igjen. Men ikke så veldig langt. Jeg spurte igjen et kvarter seinere fikk jeg samme svaret.
Solskinnsdagen i California var slutt, mørket la seg. Veien var ikke så lys og lokkende lenger, lokkene hennes var heller ikke så lokkende. Dere forstår jeg begynte å bli litt uvel. Kanskje snu nå, tenkte jeg.
Etter en tid sa jeg. Kanskje skal vi snu?
Snu? Nei, ikke det. Det er ikke langt igjen nå. Ikke tenk på å snu.
Jeg vil at vi snur, sa jeg litt seinere.
Nei, nei, sa hun. Glem det. Det er ikke så langt igjen nå.
Dere vet den følelsen som kommer når noe går galt, når motsetningene blir tydelige og ubehagelige og man kaver for å skjønne hva som foregår og prøver å manne seg opp, skjære gjennom og ta grepet. For dette var ikke en solskinnsdag lenger.
Snu, sa jeg. Nå.
Nei, svare hun. Nei.
En anne historie dukket opp inni meg...evakueringen fra Finnmark, den tyske armeen på retrett, den brente jorden taktikk, hele den befolkningen som ble fraktet vekk, mot sin vilje. Jeg var noen måneder gammel, den yngste fra Kautokeino som ble evakuert sørover... en seilas i rekvirerte fiskeskøyter sydover langs kysten. Jeg husker det. Frykten. Usikkerheten. Ensomheten. Farene. Jeg var noen måneder gammel i krigens siste krampetrekninger..
Fock it. Snu. Nå. Med en gang.
Nei. Nei. Nei. Du må se dette stedet. Hun hang over rattet med all sin besluttsomhet. Øynene naglet på veien, foten på gassen, og døv på det øret.
Stemningen som hadde vært ... den var vekk. Solskinndagen var vekk på alle måter. Verdens mest hellige stede ville neppe opprettet stemningen.
Var jeg kidnappet igjen? Hvor var vi på vei egentlig? I en bil med en crazy dame i villeste bushen, langst fra folk, midt på natta i mørket og mørket i California er mørkt, ville jeg når flyet, hvordan skulle dette ende...osv...osv...alarmklokkene ringte...
Fader vår, stor Bjørn, om så Faen sjøl, tenkte jeg, redd meg ut av dette...
Ailo
GjenopprettetMedlem
Blir spennende med en fortsettelse på denne historien.
Ja....hvorfor er vi så flinke til å ty til *Fader vår*, i situasjoner vi kanskje ikke takler?
Har en tante, som ikke finnes religiøs på noen måter, ei heller naturbarn. Like før en operasjon, satte sannelig dama seg ned å ba....til gud da.
Hvorfor? er det av frykt? Føler vi oss ensomme i en stakket situasjon? Eller tror vi plutselig på høyere makter?
SEO Crawler
uæææh, ailo!
det var twilightstemning....
Anonymous
venter spent på fortsettelsen...
Anonymous
Ja! Jeg venter også spent på en fortsettelse
GjenopprettetMedlem
"Masha":
Intuisjonen min sa at jeg hadde intet å frykte fra hans side.
Jeg tror/vet at intuisjonen kan veilede oss når vi lytter til den, og stoler på den. (Selvom andre små stemmer kanskje vil spille den et puss til tider, begjærets stemme for eksemel..)
En høstkveld jeg gikk langs Akers-elva med hundene, som jeg så ofte gjorde for 10-12 år siden, stoppet jeg brått. Jeg skulle over brua ved Cuba, men på andre siden av elva var det som et mørkt hull og jeg ble liv-redd. Gatelyktene skinte som vanlig, men jeg turte ikke gå den veien. Følte meg pysete og rar, men snudde, og tok raskt en annen vei hjem.
Dagen etter leste jeg i avisen at en kvinne hadde blitt voldtatt akkurat der like etter at jeg gikk forbi.
Jeg
tilliot meg ikke å bli redd for å gå ute etter mørkets frembrudd, som min kjære mor ønsket. Det ville innskrenket min frihet - MEN jeg fortsatte å følge intuisjonen.
Fader vår er en bønn som
virker når situasjonen, eller kanskje heller fantasien :-) blir skremmende. Den er god å ha!
Anonymous
Ballade om de tre som reiste ut
av PAUL CELAN
En rød sky fyker om vår hånd:
Vi flyktet alle fra samme land.
Tre like fiender plyndret på sin ferd
med usselt Nibelungensverd.
Da lo vi,
da lo vi og dro til andre daler.
Greit nok: Hver eneste hytte stakk vi i brann.
Kom, søstre, kom.
Og svert våre netter.
Jeg hadde et grublende hjerte.
Jeg hadde et vilt.
Jeg intet.
Kom, søstre kom.
Og svert våre netter.
Da kom de,
da kom de og ba oss: Ilden eter opp gårdene våre!
Da lo vi,
da lo vi og slukket ilden for dem.
(For hvem, for hvem blir vel nå skjenket vind?)
Da lo vi og slukket all deres ild.
Vi trekker oss inn i en tom evighet med ulmende fakler.
***************
SANDEN FRA URNENE
av Paul Celan
Glemselens hus er muggrønt.
Framfor de hvinende portene blåner din halshogde
spellemann.
Han trommer for deg på trommen av mose og bittert
skamhår;
med verketå maler han ditt øyenbryn i sanden.
Lengre enn brynet var tegner han den, rødfargen på
dine lepper.
Du fyller opp urnene her og bespiser ditt hjerte.
***************
Gjendiktning v. Øyvind Berg
***************
Jeg har en samling tyske dikt som vitner om ødeleggelsens og deportasjonens tid fra
andre verdenskrig. Paul Celan har skrevet store dikt om emnet som ikke slipper taket.
Kjenner noen "Dødsfugen"?
GjenopprettetMedlem
Jeg tror Fader Vår ,
eller alle slags bønner blir hørt
Jeg pleier å be om hjelp fra mine skytsengler,
eller om styrken fra et kraftdyr.
De sender alltid hjelp
Vi må bare trene oss selv i å høre etter...
Anonymous
Final Tribe og Ailo.
Jeg satte meg også inn i den bilen en gang. Kansje er det bare historier som krysser hverandre når alt kommer til alt.
O
Vårdag. En av de første. Jeg har sandaler på føttene og solen stryker huden min.
Det har vært en hard natt. Søvnløs. Så søvnløs at hele vinteren passerte meg forbi uten at jeg blunket en eneste gang.
I tanken sto jeg på grensen allerede. Inn til noe. Inn til noe jeg ikke ville entre.
Hver gang jeg kikket inn i øynene til menneskene så jeg den. Grensen. Linjen. Så tynn, så sårbar. Vibrerende. Rundt meg var verden på randen.
Det bør kanskje sies at natten og for den saks skyld hele vinteren hadde vært en flukt. Fra verden. Menneskene. Meg selv.
Men som alle vet. Til slutt biter man seg selv i baken.
Ettermiddagen sto solen lavt på himmelen. Du vet når bladene lukter litt ekstra, himmelen skifter til rosa og hårene på kroppen så smått begynner å reise seg. Du vet det når du krøller tærne sakte sammen, slår armene om deg selv og bestemmer deg for å forlate.
Han satte opp farten på bilen. Allerede etter 2 sekunder i bilen visste jeg det var noe. Galt. Jeg visste det før. Men det er en vesens forskjell på å vite og erkjenne.
”Jeg vil av”
Ingen svarer.
”Jeg vil av!!”
Kun motoren ruser raskere. Lukten av bensin blandet med olje sprer seg i bilen. Magen står i spenn. Hode våkner.
Klarner. Som den dagen du bare vet du må handle, som den dagen du vet at alt som skjer deg ligger i dine egen hender. Når frykten bukter seg gjennom systemet ditt.
SSSSSS-sier den .
SSSSSsss- -Ja, og hva gjør du nå?
Jeg snur hodet sakte. Kikker mot han. Øynene møter mine. De er sorte. Blåfargen som var der for 5 minutter siden er vekk. Kaldt. Kaldt .
Jeg trekker pusten hardt. Trekker inn spisse nåler og rustne kniver. Skjærer meg selv opp innvendig. Blødende. Jeg skal dø nå. På den første soldagen .Like før vårjevndøgn.
Utenfor vinduene suser skygger av trær forbi meg. Bilen ligger i svingene . Dekkene hviner. Øyene er store og sorte.
Jeg vil handle, men er lammet. Kroppen er allerede stiv og kald. Huden blek.
Livet starter sin reprise. Bildene flakker forbi netthinnen. Spoler i revers. Forsvinner inn i en spiral hvor jeg splittes opp, bit for bit, og føres inn i. Som om jeg henger fast og blir med på ferden. Ansikter flakker forbi meg, snakkende. Åpne sår og tanker jeg aldri tenkte.
Alt jeg kan er å forberede meg.
Kanskje er evigheten i vår tidsmåling 2 sekunder lang.
Øynene sperres opp, og over veien foran oss traver en stor høy skygge.
Større enn ett menneske. Mindre enn en elefant. Tynn og lang. Men sakte beveger den seg.
De sorte øynene skifter fokus. I automatikk treffer foten bremsene. Vekk er lammelsen.
Livet er tilbake i kroppen. Døren smelles opp og kroppen min kaster seg ut. Ruller bortover veien.
Men han er rask. Og gir seg ikke lett. Bråstopper og kommer seg ut av bilen. Hodet dunkes mot asfalten og spiralen dukker opp fra det sorte som sakte overtar synsfeltet. Mot meg kommer en skikkelse. Den samme som krysset veien. Med varme øyne og livets pust.
Og i løpet av et øyeblikk er kraften i foten min tilbake. De sorte øynene møter asfalten.
Jeg løper. Over åkeren. I bare føtter. Jeg flyr. Med vinger. Han er fortsatt bak meg, men jeg vet han vil forbli der.
Jeg har våknet og lever.
På trappen foran meg står en gammel mann. Han låser døren raskt bak meg og klemmer meg. Det er som om han bare vet, den gamle mannen.
I løpet av en 15 minutters lang biltur møtte jeg meg selv, frykten, evigheten og en gammel mann.
Om jeg igjen hadde entret bilen om jeg visste det jeg nå vet?
Tja.
AdsBot [Google]
"NNy":
I dag skrev jeg et brev til en ukjent mann…
Det er akkurat dette, at du akkurat da gjorde dette.. Det er så flott!!!
at du
vet når det er riktig.
...og Ailo, jeg regner med tyskerne har gjort opp for seg etterhvert
Sensis [Crawler]
De har ikke gjort opp for seg...ikke.
Det er mye mellom tyskerne og meg.
Det er de som skal kjøpe meg mitt ... oss vårt ... workshopsenter, men det har de ennå ikke forstått.
De vet det knapt, i alle fall er det ikke gått opp for dem, selv om jeg har fortalt dem det igjen og igjen når jeg har holdt grupper i Tyskland.
En dag må de gå opp for Det Tyske Høyere Selvet og for rike enkelttyskere at det er det er best for alle at de gjør opp for seg
og punger ut med 5 mill, så vi kan få kjøpt et senter mellom fjellene, som en erstatning for noe som er mellom dem og meg,
hvor blant annet brenningen av mine forefedres hus og hjem
og hele evakueringsopplegget der jeg var en liten del er en del.
De varter meg opp på alle gale måter, skjønner ikke at det er noaidigadze fra mytetiden nå som jager og plager dem til denne merkelige oppmerksomheten, selv om jeg forteller dem hva jeg vil.
Mvh. ailo
Sensis [Crawler]
De betaler, men ikke alltid med penger.
ailo
Anonymous
"Masha":
SANDEN FRA URNENE
av Paul Celan
Glemselens hus er muggrønt.
Framfor de hvinende portene blåner din halshogde
spellemann.
Han trommer for deg på trommen av mose og bittert
skamhår;
med verketå maler han ditt øyenbryn i sanden.
Lengre enn brynet var tegner han den, rødfargen på
dine lepper.
Du fyller opp urnene her og bespiser ditt hjerte.
***************
Gjendiktning v. Øyvind Berg
***************
GjenopprettetMedlem
....skje min vilje...
GjenopprettetMedlem
Jeg skulle likt å visst litt mer om hvordan tannhjulene egentlig grep inn i hverandre på den bilturen ,Ailo...
Dakini: Hei på deg! Du har en avatar jeg liker veldig godt!
Den historien du forteller,var veldig sterk.
Jeg er glad det gikk såpass godt for deg,tross alt.Hvordan ble livet ditt etterpå?
Ellers la jeg nøye merke til din beskrivelse av dagen og tiden før denne fatale dagen.
Jeg tror du berører noe viktig der,men jeg kan ikke uttrykke det.
Anonymous
Moder Vår
Du som alltid kommer tilbake
Du som kler trærne i den fineste skrud
Du som strør blomster over marken
Gi oss i dag vår fantasi og spiritualitet
Gi oss kjærlighet og liv
Fader Vår
Du som pløyer åkrer og eng
Du som smelter snøen
og lokker solen frem
Gi oss i dag vår gode forstand og ånd
Gi oss tanker som kan befrukte oss
Lær oss å forstå vår skyld
Og la fristelsen leve blant oss
la oss forstå hva det onde er
så vi kan skape forandring
For riket er vårt
Og makten og æren i evighet
Amen
Siv
GjenopprettetMedlem
Wow Siv......
du fikk meg til faktisk å LIKE Fader vår du nå......
Takk!
GjenopprettetMedlem
Den var bra!
Anonymous
Et flott alternativ til det forslitte, gamle...
Kjempebra, Siv!
