Sjaman.com – Forumarkiv

For riket er vårt
iall evighet

nydelig variant, Siv!

"ailo":

De har ikke gjort opp for seg...ikke.

Det er mye mellom tyskerne og meg.

Det er de som skal kjøpe meg mitt ... oss vårt ... workshopsenter, men det har de ennå ikke forstått.

De vet det knapt, i alle fall er det ikke gått opp for dem, selv om jeg har fortalt dem det igjen og igjen når jeg har holdt grupper i Tyskland.

En dag må de gå opp for Det Tyske Høyere Selvet og for rike enkelttyskere at det er det er best for alle at de gjør opp for seg
og punger ut med 5 mill, så vi kan få kjøpt et senter mellom fjellene, som en erstatning for noe som er mellom dem og meg,

hvor blant annet brenningen av mine forefedres hus og hjem
og hele evakueringsopplegget der jeg var en liten del er en del.

De varter meg opp på alle gale måter, skjønner ikke at det er noaidigadze fra mytetiden nå som jager og plager dem til denne merkelige oppmerksomheten, selv om jeg forteller dem hva jeg vil.

Mvh. ailo

Man kan ikke og skal ikke tilgi slike handlinger, men man kan og bør tilgi sjelen/sjelene. Det man sender ut får man tilbake.
Mvh kariw

"ailo":

De har ikke gjort opp for seg...ikke.

Det er mye mellom tyskerne og meg.

Det er de som skal kjøpe meg mitt ... oss vårt ... workshopsenter, men det har de ennå ikke forstått.

De vet det knapt, i alle fall er det ikke gått opp for dem, selv om jeg har fortalt dem det igjen og igjen når jeg har holdt grupper i Tyskland.

En dag må de gå opp for Det Tyske Høyere Selvet og for rike enkelttyskere at det er det er best for alle at de gjør opp for seg
og punger ut med 5 mill, så vi kan få kjøpt et senter mellom fjellene, som en erstatning for noe som er mellom dem og meg,

hvor blant annet brenningen av mine forefedres hus og hjem
og hele evakueringsopplegget der jeg var en liten del er en del.

De varter meg opp på alle gale måter, skjønner ikke at det er noaidigadze fra mytetiden nå som jager og plager dem til denne merkelige oppmerksomheten, selv om jeg forteller dem hva jeg vil.

Mvh. ailo

Er du seriøs nå ?

Mener du virkelig at du synes tyskerne i dag burde holdes ansvarlig for det som skjedde i Finnmark på en tid da de ikke hadde noen påvirkning selv?

Ansvarliggjøres for ting de ikke vet skjedde?

Ting de ikke kan sette seg inn i?

Ting som ikke diskuteres i samfunnet?

Betalte ikke det tyske folket nok etter krigen?

"Alaika":

- Er du seriøs nå ?
- Mener du virkelig at du synes tyskerne i dag burde holdes ansvarlig for det som skjedde i Finnmark på en tid da de ikke hadde noen påvirkning selv?
- Ansvarliggjøres for ting de ikke vet skjedde?
- Ting de ikke kan sette seg inn i?
- Ting som ikke diskuteres i samfunnet?

Flere gode og til dels rettmessige spørsmål, Alaika. Jeg er glad for at noen tar opp dette, uten at jeg er enig i alle spørsmålene dine. Samtidig forstår jeg Ailo meget godt, og kan være enig med ham, også. Jeg har i likhet med Ailo en alder og en bakgrunn som gjør at krigen er levende for meg hver dag. Jeg er født i "fredsåret" 1945, vokste opp med krigens og okkupasjonsmaktens etterlatenskaper synlige overalt i nærmiljøet. Og med foreldregenerasjonens historier. Men jeg oppdaget etterhvert at de som hadde lidd mest ofte var tause. De som hadde sittet i tysk konsentrasjonsleir hadde vanskelig for å snakke om sine forferdelige erfaringer. Men likevel har jeg dannet meg et bilde. Derfor reagerer jeg med forferdelse og avsky når jeg kommer borti nynazister og det fenomenet som har fått betegnelsen "holocaustfornektelse".

Så til et par av dine spørsmål som jeg finner merkelige:

- Ansvarliggjøres for ting de ikke vet skjedde?
- Ting de ikke kan sette seg inn i?

Mange tyskere vet utmerket godt hva som skjedde. Mange har i likhet med meg måttet anstrenge seg for å ta rede på Tysklands fortid. De har klart å sette seg inn i hva som skjedde. Vi har eksempler på det med personer som skriver her i S-sonen. Det tjener dem til ære. Så de to første spørsmålene dine som jeg siterer her skjønner jeg rett og slett ikke. Man kan velge å få vite og man kan faktisk sette seg inn i ting (historiske forhold).

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med:

- Ting som ikke diskuteres i samfunnet?

Hvilket samfunn tenker du på da? I Norge diskuteres disse ting faktisk i stadig større grad! Jeg gjennomgår hundrevis av lokalhistoriske årbøker år om annet. Jeg tror ikke jeg har sett en eneste årbok utgitt i Nord-Norge de siste 12 år som ikke har en eller flere artikler om krigen, fra lokalt ståsted. Videre kan jeg nevne den nå aktuelle debatten om jødedeportasjonene fra Norge, hvor en "alminnelig" norsk politimann ledet arrestasjon og deportasjon til den visse død (gasskamrene i Auschwitz) av i alt 771 jøder (de fleste norske statsborgere; bare 34 overlevde). Og han ble frikjent i rettsoppgjøret etter krigen. Dette kan jeg gi deg mange referanser på, det var bl.a. førstesideoppslag i avisen Morgenbladet for få uker siden. [Se: http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen ... joner/1628 samt http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/Presse/977]

- Betalte ikke det tyske folket nok etter krigen?

Et meget vanskelig spørsmål, som det er helt berettiget å stille. Men jeg kan ikke gi deg noe godt svar. Det jeg kan si er at det også i Norge ble begått uhyrlige krigsforbrytelser av tyske offiserer og soldater. Svært få av de ansvarlige ble stilt for retten og fikk sine forbrytelser belyst. Mange som ble tiltalt slapp med skrekken, de ble ikke dømt. Dette er det kommet mange omfattende og utførlige bøker om de senere år. Så jeg vil ihvertfall hevde at mange av de direkte ansvarlige slapp unna uten å "betale". Men "det tyske folk"?

Det er mye mellom meg og tyskerne...

I dette innlegget er det i hovesak sjamanen som fører ordet, sett fra sitt perspektiv, sin synsvinkel som befinner seg i meg, og som har delt mine erfaringer og som målbærer sine interesser.

Dette er ikke et politisk innlegg i den forstand at dette er et "seriøst" erstatningskrav til myndighetene i Tyskland eller noe slikt.

Det befinner seg i en annen form for rasjonalitet, som dog berører den vanlige rasjonaliteten.

Det er mye sjamansnakk jeg ikke har skrevet ned her.  Det kan komme mer en annen dag. Kanskje er det fantastisk, like fantastisk som drømmen om det lovede landet.

Men dette jeg skrev er altså sjamansnakk på en sjamansone mellom himmel og jord.

Jeg merker fortsatt en fortettet smerte i meg fra de erfaringene jeg som spebarn gjorde den gangen i 1944 da jeg som yngste person ble evakuert fra Kautokeino, og skilt fra mine foreldre.

Kanskje hjelper sjamanen meg med til å lete etter en forståelse og balanse og det formuler dette på denne måten?

Det er dette jeg har snakket om i grupper jeg har hatt i Tyskland. Jeg er en levende person jeg og, jeg har dette i meg.

Så har jeg den sjansen at jeg kan formidle dette til de som sitter der sammen med meg i sjamansonen vi har opprettet. Det er, tror jeg, helbredende for  begge parter.

Slik ser jeg på prosessen akkurat nå:

I sjamansammenhengen kan et sjamansenter kan stå for kroppen og sjelen min. Jeg hadde sjeletap den gangen. Jeg ønsker det tapte tilbake, det som ble tatt av hele krigsmaskinen og undergangsstemningen fra da,

Jeg ønsker altså helheten tilbake. Den arenaen jeg har for å skape helbredelsen er altså de sirklene jeg har.

Jeg ønsker ikke at noen skal tro at sirklene mine i Tyskland har dette som tema.

Det kommer ut som noen få, kanskje tre, fire, fem setninger i løpet av de dagene som workshopen varer.

Deres betaling kan bestå i å høre på hva jeg sier og å gi meg tilbake den reaksjonen som  skapes i dem.

Jeg merker at temaet som debatteres åpner mye mer for meg og at det betyr mye mer for min prosess enn hva jeg ante da jeg skrev det ned for noen dager siden.

Så jeg er glad for spørsmålene dine Alaika.

ailo

jeg ser hele den snutten fra ailo som en halvveis komikk, halvveis alvor, litt begge deler, litt trykke på knappene (kan være nyttig å få frem det som ulmer) og litt "jegvetikkehvaforno`-litt"..

slik har jeg oppfattet det, med min oppfattelse, slik jeg oppfatter oppfattelsen min, er det oppfatningsgyldig?

fly, hvit due, fly...

hm, hvit due..

er de spiselige?

  :badgrin:

        :razz: 


( :exclaim: :exclaim: :exclaim: )

  :w00t:  :innocent2: :innocent2:  :eusa_dance:   

"torstein":

er de spiselige?

...nei, heller: mulig å leve de...

Jeg har ikke merket dette selv på kropp og sjel. Men jeg har måttet ta en seremoni på det stedet der mine forfedre levde. Å forløse smerten på det stedet der de bodde. Jeg så avtrykk etter hus som har stått der tidligere, jeg så fjorden der tyskerene kom inn. Jeg sanset frykten til mine forfedre, der de rømte for å skjule seg i huler. Jeg kan forstå fortvilelsen da de kom tilbake til hus som var brent ned.
Det er mange slike steder, der det er behov for healing og kjærlighet.
Mange av de som var barn under krigen, sliter ennå med mareritt. Dette skal ikke skjules og forties.
Jeg selv er veldig glad i tyskere. Jeg har lyst til å lære meg tysk og har tatt et grunnkurs i det.
Det er viktig tror jeg at ting må komme frem i dagen, det må renses ut av systemet. Man kan forstå smerten til de som levde under krigen, men det er ikke slik for de fleste i dag at de klandrer tyskere.

Jeg fortsetter mitt svar til Alaika. Jeg svarte ikke på det vanskelige spørsmålet om dagens tyskere skal ansvarliggjøres for det som skjedde i perioden 1933-1945. Det jeg ser er at mange tyskere av min generasjon (født 1945) og yngre generasjoner føler et ansvar. Det synes jeg er bra, fordi ved ikke å glemme fortiden kan man bidra til at den ikke gjentar seg.

Så er det en sak som opptar meg, og hvor jeg føler ihvertfall skam og kanskje noe skyld, fordi også nordmenn deltok i forferdelige handlinger under krigen, uten at de ble holdt til ansvar eller måtte "betale". Det kan du lese mer om her:

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/Presse/977
http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen ... joner/1645
http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen ... joner/1628

De som leser tysk, kan se på dette:
http://www.hlsenteret.no/248/493/Folder ... side_s.pdf
(Norsk og engelsk tekst på side 2)

Alle har vi vel kjent det hemmelige og forbudtes knugende trykk. Min morfar og hans far igjen var nasister, medlemmer av NS, før krigen og under krigen. Og etter krigen ble de dømt til fengsel og erstatning. Gården måtte selges for å betale det hele. Det er vanskelig for meg å bedømme rettferdigheten i dette, men denne delen av vår rettshistorie går for å være et trist kapittel. Vi lærte mye om krigen da jeg var barn, gamle krigsveteraner og motstandsmenn fantes fortsatt i bygda. De hadde både spennende og grusomme ting å berette.

Det er en stund siden jeg har hørt det nå, den lett foraktelige meldingen: "de var nasister under krigen", akkompagnert av et nikk mot nabogården. Heldigvis, jeg har ikke kjent meldingen rettet mot meg. Det er vel ikke helt tilfeldig at min mor og hennes søsken søkte ut av den trange vesltlandsbygda. Det jeg kjenner på i denne sammenheng er skammen. Skammen over å ha forfedre som var nasister, som var kriminelle og som måtte gå fra gård og grund. De dypeste sårene har jeg nok arvet fra min mor, hun mistet mye av sitt egenverd etter krigen (det som var igjen etter at faren tok sin del?). Skolestyrerens forakt var vel vanskeligst å svelge, han hadde ikke noe til overs for barn av nasister. Naturligvis klarte han ikke vise denne forakten til hennes nasistike far. I motsetning til mange andre, med samme bakgrunn, forsøkte min mor aldri å forsvare sin far og farfar. Jeg tror det var bra. Jeg har hørt det før, i iveren etter å forsvare glipper sannheten, og bitterheten gis næring til å vokse. Det finnes en forening for NS-barn, de bedriver slikt.

Historiebøkene er fulle av heroiske beretninger. Norske historieforfattere har kanskje ikke vært like dyktige i løgn som de Sovjettiske, men de fikk det til. Kanskje vi burde bli flinkere til å fortelle de triste historiene, om da vi gjorde urett. På den måten kan kanskje vårt kollektive selvbilde bilde bli mindre plettfritt, og det blir lettere for oss å forstå andres dårskap. Var det egentlig Sverige som vant krigen, og freden? Uansett, om man tar for seg enkeltindivider så blir det vanskelig å finne vinnere.

Vel vel, hvor vil jeg med dette? Aner ikke, men ut kom det.

Gormii

PS! Dette er hverken ment som et forsvar for NS, nasismen, Norge eller Tyskland.

Jeg har en hyggelig,tysk kollega som heldigvis for han ,ikke har denne kollektive skammen hengende over seg,over det å vere tysker.Tvert i mot,er han veldig utysk i sin væremåte,syns nå jeg,og kanskje litt lite bevisst på historie og sånn.

For et år siden hadde jeg hos meg en gammel mann i rullestol.Jeg hadde møtt han før også,og han messet om det samme hver bidige gang;
Han var gammel krigsseiler.
Han hadde vert en del av Shetlands Larsen-folka.
Det var en jævlig krig.
Tyskerene var et jævlig folk.
Han hadde krigheltmedalje av ypperste klasse.+++
Det som slo meg,var at han ikke virket stolt/glad over å ha vunnet/stoppet krigen.
Det sterkeste hos han var hatet. Hatet til alle tyskere.
Det låg som et klamt teppe over han.
Så skulle han videre i vårt jobbmaskineri,og jeg greide ikke dy meg.
Om han så dør i morgen,så skal han få treffe en hyggelig og "skamløs "tysker,før det skjer. Tenkte jeg.
Og min kollega skal få lære noe mer om stedet han har slått seg ned på.
Hvordan det gikk med dem,vet jeg ikke,for jeg har ikke spurt.
Men mitt håp,var at denne gamle,bitre mannen skulle få hyggelig hjelp  av minst en tysker i sitt liv. En han måtte stole på.
Mulig jeg var stygg?

Jeg har en herlig crazy tysk sjamankollega, høyt kvalifisert og meget artikulert. Han har fått meg til å elske det tyske språket. Mannens navn er Christian Rätsch. Å høre ham fortelle om sjamanismen i det tyske språket er en opplevelse som er helbredende for mange, meg inkludert.

ag

Nå føler jeg at jeg har ertet på meg hele sonen...  Sone-selvmord!

Takk for svaret Ailo. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å poste innlegget, men følte at jeg ikke kunne la være. Du skrev at det var sjamanen som skrev, og som regel så er det sjamanen-Ailo jeg ser i innleggene dine. Men da jeg leste det så var det mennesket-Ailo jeg så. Jeg så en mørk skygge i øynene dine, og ble overrasket, paff. Tenkte som så at så var vel Ailo et menneske han og...

Jeg har lett for å ta ting bokstavelig. Og jeg kjenner deg ikke. Takk for at du tok deg tid til å forklare.


Men Passopp, jeg vet ikke helt om jeg tør å diskutere med deg...  Hehe, farlig...

Først og fremst, ja, min unge alder gjør det vanskelig for meg å forstå sårene som fortsatt er her etter krigen. Mine foreldre var ikke engang født da freden kom...
Min erfaring med tyskere kommer derfor også fra den yngre generasjonen. Jeg studerer i utlandet og omgås alle nasjonaliteter, også tyskere. Og andre verdenskrig har vi diskutert flere ganger.

Så la meg da prøve å forsvare meg og forklare spørsmålene mine.

- Ansvarliggjøres for ting de ikke vet skjedde?
- Ting de ikke kan sette seg inn i?

Veldig mange har desverre ikke fått så veldig god opplæring i skolen. Og om de da ikke er særdeles interessert i nyere historie, så vet de pent lite om spesifikke ting som skjedde under krigen. Og jeg tror desverre at Finnmarks historie er en av de tingene som ikke kommer frem i historietimene. Det skjedde så mye fælt under krigen. Men mannen i gata (i Tyskland) vil ikke ha muligheten til å sette seg inn i alt dette, og heller ikke forstå omfanget av det. Jeg snakker da selvfølgelig igjen om den yngre generasjonen. Og de kan selvfølgelig sette seg inn i det om de vil. Men det virker ikke på meg iallefall, som at mine tyske venner ønsker å vite mer detaljert om krigen. Det blir rett og slett for mye og for hard kost.

- Ting som ikke diskuteres i samfunnet?
Her tenkte jeg først og fremst på i Tyskland. Det virker som at det er vanskelig for tyskere (tysk ungdom) å diskutere dette, for det er et veldig hårsårt tema. Noen kommer fra familier som var aktive nasister, andre hadde mere fornuftige besteforelde... Jeg merker det veldig godt når vi snakker om ting, og krigen blir et tema, eller etterkrigstiden, og det er tyskere tilstede: stemningen blir veldig trykket og ukomfortabel. Jeg merket det senest i dag, da jeg spurte ei tysk jente jeg bor sammen med, om hun hadde noensomhelst anelse om hva som skjedde i Nord-Norge da krigen gikk mot slutten. Hun ble pinlig berørt, som vanlig. Som om hun kunne føle anklagene i luften, og fordi hun måtte beklage seg, og si at nei, hun viste ingen ting....

- Betalte ikke det tyske folket nok etter krigen?
Nettopp, de fleste av de som var direkte ansvarlige slapp jo unna! Bestefaren til en venn av meg fikk flykte til New-Zealand. Min venn vokste dermed opp uten bestefar, men med skammen. Men verre var det for hans bestemor, som ble boende alene i Øst-Tyskland, separert fra resten av familien sin. De hadde det ikke greit i Tyskland heller da krigen var over. Landet hadde jo også tatt skade av krigen, og de måtte også betalte krigs-skade erstatninger.


Jeg prøver ikke å forsvare tyskerne eller å bagatellisere noe, hvis det oppfattes slik. Men dette er basert på min oppfattelse og min forståelse.


Og tilslutt, når det gjelder ansvar... Så tror jeg vi er enige.
Takk for link til en interessant side.

Mvh
AH

Min far fortalte at i 1939 var det en mann i Narvik som ble sendt ut for å advare Nordtroms og Finnmark om hva som kom til å skje. Han hadde hatt et syn, og sa at han var utsendt fra Gud. De kalte han for Sekkefot, han hadde sannsynligvis surra føttene inn i striesekker pga fattigdom (er ikke sikker på detaljene her). Han gikk helt fra Narvik til Nordtroms, og begynte sin forkynnelse i Storfjord, der min far er fra. Min far hørte ham selv, han var da 13-14 år. Han gikk inn i husene og samla folk i grupper. Han fortalte at det kom til å bli krig i Norge, og at tyskerne kom til å komme helt nordover. Han sa at tyskerne kom til å okkupere hver en gård og flytte inn i hus og fjøs, og at de kom til å brenne ned hele finnmark. Han ble trodd av noen, og av andre ikke. Han kom ikke lengre enn til Lyngseidet før han ble arrestert av den lokale lensmannen og ekskortert hjem til narvik og fengsla. Og det endatil før krigen kom.
Tenk om han hadde fått vandre helt til Kirkenes og fortalt sitt budskap? Da hadde kanskje i hvertfall deler av historien vært en annen.

Mvh Stridshjelp

Vil bare si at jeg synes dette har vært en svært konstuktiv og givende utveksling av erfaringer og tanker.
Har fulgt med fra sidelinja med stor interesse.
Takk til dere flotte store mennesker.

fikk meg til å tenke på lebesbymannen, stridshjelp, men han var vel aktiv noen tiår før (og med base noen mil nord..)

ja, det har vel vært noen seere gjennom tidene. ofte nordpå. folk som har hatt evnen til å stige opp, til der hvor tid og rom stiller med åpnere skjortekraver (gudjesus for metaforikk, nå er det kveldings folkens  >:()

Det har jo vært mye snakk om at jorden skal igjennom en renselse, gi slipp på det gamle, for å kunne gå inn i dette nye.
Jeg lurer på om det ikke kan være viktig å forløse smerten til ens forfedre? Til de som opplevde krigens dager?
Det ligger mye smerte (energier som henger igjen) i finnmark. Jeg tror det er behov for renselse og heale de gamle sår.

Det var veldig interessant å høre om den mannen stridshjelp.

Alaika du må ikke være redd for å diskutere med passopp. Nå har han jo gjemt seg bak bokstabelen. Men  tidligere hadde han et bilde av seg selv her, og han så igrunnen snill ut bak brilleglassan 

Alaika: takk for innleggene dine.

Hvem skulle du ha ertet på deg? Ved opptakten til et tema som oppleves så kontroversielt finnes "mange knagger å henge seg på", mange fremgangsmåter, og jeg er i hvert fall glad for at du viste din reaksjon. For jeg er ikke ferdig med reaksjonene som ble satt igang av tannhjulenes langsame bevegelse som ble utløst også av andres innlegg her på sonen.

Diktet "Sanden fra urnene" var en av mine umiddelbare reaksjoner, det henviser til en mørk sjamanistisk kontekst : "din halshogde spellemann... Han trommer for deg på trommen av mose og bittert skamhår, med verketå maler han ditt øyenbrun i sanden.... og bespiser ditt hjerte". Jeg lurer på om diktet kan ha vært en påminnelse av den brente jordens taktikk.
Dikteren Paul Celan var forøvrig av jødisk opprinnelse og har skrevet et av de mest kjente diktene om jødeutryddelsen, titelen er "Dødsfuge".
Jeg reagerte på flere plan.

En ting er å påpeke sjamanistiske sammenhenger, en annen ting er selve ordvalget. I all sin flertydighet taler innlegget til ailo med en utfordrende stemme, for en tekst har alltid sin egen livskraft også hinsides forfatterens intensjoner. Selve begrepet sjamanisme løser jo ikke flokene, but now we're talking.
Jeg ser det slik at sjamanens vei kunne åpne for en helbredende kulturutveksling mellom begge parter. Men hva skal sjamanen gjøre?
En ting er at den tyske etterkrigslitteraturen, til tross for gode intensjoner, tallrike forsøk og gode unntak á la Celan, Brecht, Borchert, Weiss m.m. lider under manglende evne til å levere modeller for adekvat bearbeidelse, etter min mening. Det forblir veldig cerebralt. Gode politiske analyser finnes det massevis. Det er i litteraturen at jeg mener det mangler en avgjørende dimension for å komme videre.
Det rimer helt med min tankegang at nettopp Günter Grass avslørte først ifjor at han hadde en nazi-fortid som ung mann.
Jeg tror at en forsoning/sammenkomst, eller et oppgjør mellom kulturene og for den enkelte må også til på det mytiske nivå. 

For en tid tilbake leste jeg i det psykoanalytiske tidsskrift Psyche at man har gjort følgende observasjoner hos etterfølgere av mennesker som har lidd under opphold i konsentrasjonsleir: det berettes nemlig at barn og barnebarn som var oppvokst i etterkrigstiden plutselig viste merkelige adferdssymptomer som kopierte nøyaktig
de reaksjonene som de eldre generasjonene hadde hatt under fangenskapet:
Barna satt skremt eller apatisk i et hjørne, viste redsel for fremmede, hadde en krampaktig kroppsholdning etc.
Arven lever videre, og det på mange flere måter enn vi er bevisst på..
Jeg lurer også på den tilsvarende "arven" hos etterkommere av nazifamilier,
og det er vel kommet igang forskning på dette området også, i Nederland.
Ofrene og forbryterne finnes på tvers av landegrensene, derfor synes jeg også at gormiis innlegg var så viktig.

Nå til dagens tyskere og deres kommunikasjon rundt krigen:
Alaika og antje, dere forteller begge at man ofte eller, hvis jeg forstår dere riktig,
at man stortsett møter forlegenhet, taushet eller unnvikenhet når navnet "Hitler"
dukker opp. Da ønsker jeg bare å si at mine erfaringer på akkurat dette feltet er
annerledes, jeg har møtt mye åpenhet og vilje til å ta opp ting, snakke ut etc.
Det andre elementet har jeg selvsagt også møtt, den manglende evnen til indre og ytre dialog, og nynasister har prøvd å verve meg - men det var faktisk i Norge -
avslutningsvis ønsker jeg rett og slett å fastslå at det finnes et grunnlag til håp for en individuell og kollektiv modningprosess. Dertil trengs det våkenhet og beredskap til handling, samhandling inkludert. Gjerne på sjamanvis, også i andre hjørner av virkeligheten.
Generasjonsspørsmål spiller så klart inn, jeg er 46, eldre enn dere, og kommer kanskje fra en generasjon der mange er snakkesalig på dette området.

Fortsettelse følger - har dere forresten sett sivs innlegg til temaet under "Healing"?

En god natt med veivisende drømmer til dere alle,

Sonja

Takk Masha, for mye interessant stoff. Spesielt om hva vi arver og bringer med oss inn i livet. Fortiden lever videre igjennom oss. Er det dette som er arvesynden, egentlig?
Det positive er at kunnskapen øker og bevisstheten våkner etterhvert, slik at det blir mulig å gjøre noe med det.

"ailo":


Det er, tror jeg, helbredende for  begge parter.

YES.

"When the fire of your/my soul..."