Sjaman.com – Forumarkiv

Hvordan vet du at du eksisterer?


Mvh Ailo

Må en vite?

Kan en ikke bare være?

Godt spørsmål.
Nokon gonger lurer eg på om eg ikkje berre er ein fantasi i ein gal lirekassemann sitt hovud.
Trøsten er at det er fleire med i fantasien.

Er eksistens den viktigste faktoren da?

hva betyr det "å eksistere" ? 
og hva er "viten"? 
Siv

Tankevekker!

Begynte å tenke,
jeg vet ikke om jeg eksisterer
har ikke akkurat den følelsen

men jeg har følelsen
jeg kjenner
at du
og alle andre rundt meg
eksisterer

så det er nok trolig at jeg og eksisterer

Fordi jeg ER!

Jeg håper egentlig at jeg ikke bare eksisterer,
men at jeg derimot LEVER

Når man ER,så lever man,men det er opp til en selv Hvordan.

For å vere litt meir seriøs,så føler eg meg mest "trygg" på min eksistens ute  i naturen.
I samspel med elementa observerer eg meg bedre i en større sammenheng.
Næringskjeda er eit nådelaust eksempel.
Uansett er eg en del av "ursuppa" som putrer og kokar uten sparebluss.
Nokon bobler brest,andre stig opp frå botnen...

For å kjenne min eksistens har jeg til tider måtte se gjennom andres øyne. JEG er, fordi DU ser meg og responderer på meg. Jeg kan også ha vært sammen med mange andre, og i øyeblikk følt at jeg en en ånd - ikke-eksisterende i verden - bare i mitt hode. Fordi jeg ikke klarer å forstå hva de snakker om, alt blir uvirkelig og jeg er helt usynlig.

Jeg kan gå på mose, se at sporene mine er der, et kort øyeblikk. Inntil de forsvinner igjen. Kjenne at vinden pisker meg i ansiktet eller at solen stikker kroppen min når jeg ligger på en strand. Kjenne strålene som varmer helt inn i hjertet. Da er jeg til.

Jeg kjenner livet puste i meg. Jeg har hittil bare eksistert ved at jeg vet jeg puster.

Ved å se at naturen (vakker som den er) og alt annet er en drøm, inkludert ens kropp og ens "historie" (som er kroppens historie, lagd av persepsjon og tankemønster) - da vet man at dette, det som ser dette, eksisterer.

Alt det andre er en hildring, en forgjengelig drøm. Gjennomskinnelig. Et vakkert og intrikat system av koder og signaler som "roper" om sin egen uvirkelighet og synger om skjønnheten "bak og i alt",  den eneste virkeligheten

Det/den som ser drømmen - og skjønnhetens virke i drømmen, eksisterer, og er ett med virkeligheten bak.

(Nei - det er ikke en beskrivelse av min hverdag  )

Hvorfor er det viktig å stadfeste at vi eksisterer?
At vi er noe?
At vi betyr noe?
At vi setter våre spor?
At vi graver våre røtter dypt fast?
Hvorfor må jeg være NOE, for meg selv, for andre?
Hvorfor må vi på død og liv befeste vår verdi, vårt alibi for at vi får lov til å delta i det store spillet.
Jeg vet ikke om jeg eksisterer.
Spillet, karusellen, og leken med å bygge korthus har jeg hoppet av. (iallefall prøver)
Jeg vet ikke at jeg eksisterer,
men jeg TROR jeg er del av noe større en meg selv.

Varme tanker

Hva er "å eksistere"? (Samme spørsmålet kommer til meg før jeg har lest innlegget ditt, Siv.   )

-----

å leve?
å være?
å er synlig? - eller usynlig?
å virke? - å påvirke? - fra hvor og hvorhen?
å våkne?
å føle?
å drømme?
å oppleve?
å skrive?
å svømme, fly, gå...
å speile seg  
i felleskap med mennesker, dyrer, planter, elementer?
å gå ut
fra skjemaet og inn i individualitet?
å svaie
mellom de to poler, på deres midten er balanse?

"Liljee":


Jeg kan gå på mose, se at sporene mine er der, et kort øyeblikk. Inntil de forsvinner igjen.

Sukk for et vakkert bilde jeg fikk inn nå. Jeg hadde helt glemt hvordan det er å gå i myrvåt mose. Takk.

hvis  en begynner å filosofere over ordet eksistere så ender man bare med  masse spørsmål... vi lever, vi er men  et tre  er også?  og en stein? hmmm...  spørsmåltegn igjen... lurer på om det beste er bare å være( nytt ord igjen) , nyte våren og denne dagen, imorgen vet man ikke...så eksister, lev vær...NÅ

Når jeg oppdager at det jeg gjør skaper forandringer synes jeg at jeg ekstisterer.
(en del av skaperguden?)
Gåååja

"ailo":

Hvordan vet du at du eksisterer?

Jeg liker spørsmålet kjenner jeg.

Og i samme stund tenker jeg: hvem eller hva i meg er det som liker dette spørsmålet?

Spørsmålet leder ikke umiddelbart til noe svar, snarere fler spørsmål:

Jeg tenker: Hvor går grensen mellom meg og altet?

Om jeg ser til kroppen: Hva er mitt i denne konstruksjonen av lånte atomer og molekyler?

Om disse molekylene ikke er mine, hvem eier de da?

Marcellos ord kommer tilbake til meg:

sitat: "Ego, eller Jeg, er kun en bevissthetsgrad,
en tittel vi mennesker gir til et dagsbevisst sentrum i vår innbilning,
og som kun er et resultat av vår stedsans" sitat slutt.

Hm, stedsansen sier at det er jeg som er her. Det som er her er jeg. Slik opplever jeg det NÅ: jeg er her.

Marcellos definisjon er den mest presise jeg kjenner. Og i den betydning: jeg vet at jeg eksisterer, når jeg vet det.

Men jeg vet at jeg kan bevege meg bortenfor denne bevistheten.

Jeg mister meg selv om natten; eksisterer jeg da?

Gormii

Eg veit at eg

eksisterer


fordi eg lager spor....




På så mange måter.

Først så tenkte jeg på denne: Jeg tenker, altså er jeg.

Så tenkte jeg: fordi jeg VET (at jeg eksisterer) eksisterer jeg.

Men hva med en stein. Den vet antakelig ikke at den eksisterer. Eksisterer den da?

Vanskelig, dette her! 

"Stridshjelp":

Først så tenkte jeg på denne: Jeg tenker, altså er jeg.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/c ... cartes.jpg[/img]      http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/42/Descartesweb.jpg[/img]

Denne tanken er oftest tillagt den franske filosofen René Descartes (som døde så forsmedelig i Stockholm):

René Descartes died on February 11, 1650 in Stockholm, Sweden, where he had been invited as a teacher for Queen Christina of Sweden. The cause of death was said to be pneumonia - accustomed to working in bed until noon, he may have suffered a detrimental effect on his health due to Christina's demands for early morning study (the lack of sleep could have severely compromised his immune system). Others believe that Descartes may have contracted pneumonia as result of nursing a French ambassador, Dejion A. Nopeleen, ill with aforementioned disease, back to health. However, letters to and from the doctor Eike Pies have recently been discovered which indicate that Descartes may have been poisoned using arsenic.

http://en.wikipedia.org/wiki/Descartes
http://en.wikipedia.org/wiki/Cogito_ergo_sum

Cogito, ergo sum (ca. 640.000 treff på Internett). Jeg tenker, altså er jeg.

Opprinnelig skal det hele og fullle sitatet ha vært:

Dubito ergo cogito, cogito ergo sum (ca. 1000 treff). Jeg tviler, altså tenker jeg; jeg tenker, altså er jeg.

En annen variant er:
Dubito, ergo cogito, ergo sum (ca. 400 treff). Jeg tviler, altså tenker jeg, altså er jeg.

Jeg liker best denne:
Dubito, ergo sum (ca. 11.400 treff). Jeg tviler, altså er jeg.

Ordet eksistere er for meg så livløst. Å leve derimot forbinder jeg med puls. Pulserende liv er skaperkraft, kreativitet, kjærlighet, frigivende glede, sanseløst begjær. Særlig ute i naturen føler jeg at jeg virkelig LEVER, i ekte tilhørighet som taler til meg uten det sagte ord. Gjennom dyr, trær, planter, stener, jord og ild sanser jeg med hele meg, i  følelser, bilder, aha-opplevelser og et samspill med alt som er.
Naturen gjør meg levende og vekker min sjel.

  *  Jeg føler , altså er jeg  *

Jeg vet ikke om jeg eksisterer ,

men kroppen min vet det
- når jeg går ut døra og ut i skogen .

   

Når bevisstheten er samlet i ett her og nå.
Tanker, følelser, alle kroppens celler vibrerer i samklang
med altet, og jeg føler meg liten og stor alt og intet
og jeg blir var denne eksistensen: Jeg er.

I små glimt har jeg fattet det
ved konsentrert fokus kan jeg ane det.

Til vanlig lever jeg som i en ikke-eksisterende drøm
og later som om jeg vet noe om livet.

Helt fantastisk, Perle. Du rørte meg helt inn i sjela med din beskrivelse.