Sjaman.com – Forumarkiv

Hei folkens!

Dette er mitt første innlegg her på sjamansonen. Jeg har aldri sett på meg selv som noen "sjaman", eller hatt noe tro på at det er mulig å bli det heller. Dog, jeg har alltid vært interessert i det "overnaturlige", UFO, ghosts, telepati, synskhet og slike ting. Noen opplevelser av ymse slag har jeg hatt opp igjennom årene, men ikke mer enn folk flest har tenker jeg...

Men nylig skjedde det noen "rare" ting som får meg til å undres....

Jeg har alltid vært veldig fascinert og interessert i nord-amerikanske indianere og dere kultur og levesett. Hver gang jeg ser f.eks. en film med indianere i, eller hører indiansk musikk, så er det som om noen går over min grav, for å si det slik. Det kjennes i hele kroppen, langt inn i sjela, og det er veldig sterkt, så jeg føler en spesiell tilknytning til dem på ett eller annet slags vis.

Nå har det seg slik at min søster har vært gravid og for kun få dager siden fødde hun en sønn. Problemet var at gutten hadde 3 alvorlige hjertefeil, og i tillegg var han diagnostisert med Downs syndrom. Legene fortalte at hvis han ikke ble operert, ville han dø innen 14 dager, og til og med MED operasjon, hadde han bare 10% sjanse for å overleve. Ingen andre tilfeller (på verdensbasis) er registrert, der barn med Downs har overlevd en slik hjerteoperasjon. Med andre ord, SVÆRT dårlige prognoser.

Jeg dro ned til Rikshopsitalet tirsdag i denne uka, og siden jeg som sagt har sterk interesse for indianere, så har jeg investert i en rekke indianerfigurer i forskjellige str. og utseende, og jeg tok derfor med meg en slik indianerfigur, som gave til den lille gutten. Jeg tenkte han trengte et "kraft-symbol", så jeg valgte ut en indianerfigur som fremstår som en slags beskytter, eller vokter, i sin holdning, satte meg ned i et kvarters tid, og "fyllte" figuren med energi.

Jeg avleverte så figuren til min søster, og fortalte at dette var en vokter, og han hadde som oppgave å beskytte gutten, og gi han energi til å klare hjerteoperasjonen han skulle igjennom på onsdag. Hun ble glad, og var takknemlig for det. Deretter tok jeg en del bilder av gutten, og filmet også en del. I tilfelle det var siste gang jeg så han i live, samt med tanke på foreldrene. Det ville jo være av stor interesse for dem å ha noen filmopptak av sin sønn hvis det skulle gå så galt at han skulle dø under operasjonen.

På tur hjem igjen satt jeg på bussen og hørte på musikk (Tribal Voices....), og da slo meg plutselig at den indianerfiguren jeg hadde gitt dem, den måtte være med inn på operasjonsstua når de skulle utføre hjerteoperasjonen. Jeg sendte avgårde en melding til min søster om dette, men fikk egentlig ikke noe klart svar på det akkurat der og da.

Når jeg kom hjem tenkte jeg at jeg må forsøke å gjøre noe mer, noe mer som kan hjelpe. Og i den situasjonen gutten var da, så var det vel igrunn kun bønn til høyere makter, som kunne hjelpe han.

Jeg satte meg så ned, og kjørte igang med noen av de indianer-cd`ene jeg har. En del av sangene der er veldig kraftfulle og sterke, og går rett i sjela på en med en gang, og jeg tenkte at de bruker jeg. Kanskje jeg kan nå frem til noen gamle, vise "indianer-ånder", og be om hjelp slik at gutten får styrke til overleve operasjonen.

Som sagt, så gjort. Jeg satte meg ned, og levde meg helt inn i musikken, ble nærmest en del av den. Etterhvert som jeg kjente at jeg kom i den rette stemningen, så kjente jeg også at jeg ble kald på ryggen, og fikk en følelse av at mange personer trådde frem bak meg. I mitt indre så jeg for meg en rekke indianere som stod rundt meg. Så fikk jeg også en følelse av at min avdøde bestemor var der, fordi jeg kjente hennes kulde foran på leggene, beina mine (akkurat som ved en anledning tidligere, når hun kom på besøk, kvelden før begravelsen sin).

Så fikk jeg en følelse av at alle indianerne, inkludert meg sjøl, plasserte seg rundt senga til den syke gutten. Kraftfull sang fra indianerne ga enorm energi, og jeg kjente jeg ble nærmest helt overveldet der jeg satt og var en del av dette. Jeg satt sikkert i minst 90 minutter i denne sessionen, og var en del av gruppen som ga gutten energi, selv om det ikke er noen tvil om at åndene stod for mesteparten av jobben, for å si det slik.

Etter en stund føler jeg at de har full kontroll på situasjonen, og jeg får en slags visshet inni meg om at de blir hos gutten så lenge det er nødvendig, og at de vil jobbe hele natta og spesielt under operasjonen for å gi han den styrken han trenger for å overleve. Deretter trekker jeg meg rolig tilbake og tusler så frem til varmeovnen for å få igjen litt varme i kroppen (man blir veldig kald av denne åndeenergien...). En stund etterpå går jeg til sengs.

kl 09.30 neste morgen våkner jeg av at min søster ringer meg. Hun forteller at de akkurat har trillet gutten inn på operasjonsstua, men at det skjedde noe rart når de gjorde det... Jeg lurte på hva det var, og hun forteller videre at det var en sykepleier med henne og sykepleieren var i ferd med å fjerne indianerfiguren fra senga til gutten, idet han skulle trilles inn på operasjonsstua. Da griper min søster inn og sier at indianeren skal være med inn, fordi han er en beskytter, en vokter for gutten, og han har en jobb å gjøre der. Sykepleieren godtar dette og i samme øyeblikk som dette skjer, så snur de seg rundt, og der se en kar som står like ved dem. Det er en helt vanlig person, men det besynderlige er hvordan han er kledd.

Han er iført en svart trøye med et stort bilde av en indianer på....... DA ble både min søster og sykepleieren ganske å sjokkerte, og sykepleieren sa at "slike ting trodde hun egentlig ikke på, men nå tror hun nok litt allikevel....".

Når min søster fortalte meg dette, så ble jeg veldig glad, fordi jeg var sikker på at dette var et tegn på at jeg hadde nådd fram med min bønn til åndene forrige natt. Noe klarere tegn kan man vel nesten heller ikke få, med mindre åndene materialiserer seg rett foran øynene på en, og det er vel litt for mye å satse på...

Jeg følte meg dermed sikker på at nå har gutten en MYE større sjanse til å overleve operasjonen, enn de usle 10% han hadde fått av legene først.

4-5 timer senere ringer min søster igjen, og forteller at operasjonen har gått bra. Gutten lever og det var ingen komplikasjoner.

SÅ skulle man tro historien er over, men det er den ikke. Litt utpå eftan samme dag ringer min søster igjen, og forteller at en venninne av henne også er på sykehuset nå med SIN sønn på 6 mndr. Denne gutten har svulst i hjernen, og han skal opereres dagen etterpå. Min søster lurte på om jeg kunne be litt for han også, kanskje indianer-åndene kunne gi han ekstra kraft og styrke også...

Jeg hadde litt vanskelig for å motivere meg, fordi jeg var veldig sliten og trøtt, og ikke hadde jeg sett gutten før heller. Heldigvis fikk jeg et bilde av han og når jeg satt meg ned for å starte bønnen/meditasjonen, så forsøkte jeg først mentalt å få en slags kontakt meg gutten via bildet. Plutselig følte jeg at han smilte til meg, og DA kjente jeg meg oppløftet, og kunne kjøre igang med å forsøke å få kontakt med indianerne igjen. Etter en stund følte jeg at de trådde frem igjen, men det var ikke de samme folka som sist. Nå følte jeg at det var spesielt 2 sterke karer, høyreiste og stolte, 2 høvdinger eller medisinmenn som var "lederne". Jeg fikk et bilde av dem idet de står bak senga til den syke gutten og legger 1 hånd hver, ned på hodet til gutten. Rundt hele senga kommer det så frem en rekke ånder, både kvinner, menn, og også flere barn. Jeg ble litt overrasket da jeg følte at det var barn der, men jeg tenkte at det er vel en mening med det også.

Igjen, sang og dans ga enorm energi og jeg følte at de visste hva de drev med. Jeg følte en enormt sterk energi, som også påvirket meg sterkt emosjonelt. Plutselig kommer det så en stor hund inn i bildet, og den legger seg ved siden av senga til gutten. Litt etterpå gir en av ånde-barna en leke eller en bamse til den syke gutten. Ånden legger bamsen/leka i nedre del av senga. Litt etterpå gjør en av de andre ånde-barna på andre siden av senga akkurat det samme. Og kort tid etter det igjen overveldes jeg av en voldsom gledesfølelse, og jeg "ser" at indianerne ler og smiler og har full kontroll på situasjonen. DA er jeg sikker på at operasjonen gutten skal igjennom dagen etterpå vil gå bra.

Jeg sender så en melding til min søster om det jeg har "sett", og forteller henne samtidig at det antagelig vil komme et tegn her også, og det tegnet vil sannsynligvis komme fra en hund. Jeg er veldig sliten og trøtt, og kryper til køys kort tid etterpå.

Ved 10-tida dagen etter så ringer min søster meg igjen, og forteller at igjen så har det skjedd noe sprøtt. Hun og henne samboer skulle ut en tur for å lufte seg (de er fortsatt på Rikshopitalet), og plutselig ser hun IGJEN en kar (ikke den samme som hun så dagen før, dette er en annen person) med indianer-trøye. Denne karen har 2 indianere på trøya, 2 høvdinger, 1 foran og 1 på ryggen. (2 høvdinger, det var det jeg også "så"). Rett etterpå kommer det hunde-valp løpende frem til dem, og er veldig leken og ivrig, og nærmest hopper opp på dem fordi den vil leke. Min søster tok et bilde av hunden, og i form/fasong, så er det samme som jeg så natta før.

Altså, igjen - flere tegn på at noe rart er i ferd med å skje. Eller er det bare rendyrkede tilfeldigheter altsammen?

Ihvertfall, gutten overlever operasjonen han også. De fjerner svulsten, men får ikke tatt bort alt. Det ser uansett ut til at svulsten er godartet og ikke ondartet, og DET er jo bra!

SÅ er mine spørsmål til dere som er drevne i disse tingene. Hva var det egentlig som skjedde her? Fikk jeg faktisk kontakt med indianer-ånder og ga de tegn på at de faktisk var der og utførte "jobben"? Eller var det bare tilfeldigheter alt sammen?

Jeg vet hva jeg tror, men det kan være interessant å høre hva andre tror.

Forøvrig tar jeg gjerne imot tips og råd mht. dette, og også gjerne hvordan man videre forholder seg, tar sikkerhetsregler etc. når man hår ånder og energier i nærheten.

Jeg har forøvrig godt og lenge takket åndene for det de har gjort og har symbolsk ofret litt mat og drikke til dem, igjen som takk for innsatsen. Forøvrig virker det som om hver gang noen barn i min omgangskrets kommer i alvorlige, livstruende situasjoner, så blir jeg involvert på ett eller annet vis. Det har skjedd ihvertfall 4 ganger nå de siste 3-4 årene, og muligens er det en mening med det også...?

Jeg blir glad av å høre at du har god kontakt med forfedrene dine Mrlee.
Denne opplevelsen og erfaringen din har havnet på rett sted.
godt å høre at det finns sånne som deg,når nøden er stor.
velkommen til sonen.
Ugh!

Kankskje er det noe vi har å lære av deg, og ikke omvendt!

Dette var en fantastisk histore, du er gitt en stor gave, som kan gjøre dette!


Mvh Stridshjelp

En stor glede å ta del i denne historien.

Jeg slutter meg til det de andre har sagt her. Fantastisk. Du må ha en misjon med dette.

Wow! Dette er noe av det mektigste mirakler jeg har lest her inne!
Det finnes ingen tilfeldigheter... Hårene reiste seg på hele kroppen, når jeg leste dette!
Du er gitt en gave, ja, som du vet å bruke!

Hjertelig velkommen til sonen!

Hvilken fantastisk opplevelse! Fint at du deler den med oss. 

Takker for positiv respons! Det eneste jeg vet er at jeg føler en veldig sterk connection med de nord-amerikanske indianerne og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Husker jeg så en western-serie som 5-6 åring, og allerede da følte jeg det samme. Og som en av de gamle "vise menn" sier i en av de sangene jeg har på cd, "we`ll talk to the grandfathers through our songs", så var det litt det jeg tenkte jeg kanskje også skulle prøve på....

Jeg har ingen erfaring i sjamanisme eller healing el.l., annet enn at jeg har drevet med Chi Gung i en del år, samt mye trening innen kampkunst/kampsport (godt for både kropp og sjel), og i tillegg har jeg lest mye bøker og forsøkt å innhente informasjon om forskjellige emner opp igjennom årene.

Jeg føler meg veldig ydmyk i forhold til det som skjer, og hvis det er slik at jeg på en eller annen måte, kan få en slags kontakt med mine "grandfathers", og de kan bistå og hjelpe til når det er behov (dvs. ved sykdom, operasjoner og andre ubehagelige ting), så er jeg takknemlig for det. Det er uansett åndene som gjør "Jobben", ikke jeg, annet enn det at jeg evt. klarer å få til en slags forbindelse med dem.

Siden jeg aldri har gjort noe slikt før, så jobbet jeg stort sett bare utifra intuisjonen min. Jeg gjorde det første som falt meg inn, og har siden fulgt det, da jeg har erfart gjennom årenes løp, at det ofte er det som er det mest riktige å gjøre. Men jeg må involvere meg emosjonelt, hvis jeg ikke klarer det, da får jeg heller ingen kontakt, så det virker som om det er viktig...

Den første saken, med min søsters sønn, der var det ikke så vanskelig å involvere seg emosjonelt, siden jeg jo tross alt var der og så han, men den andre saken, med min søsters venninnes sønn, der var det verre, for jeg hadde ingenting å forholde meg til. Men når jeg fikk et bilde av han, da ble enklere, og jeg klarte å etablere en slags "kontakt", og da gikk forsåvidt resten av seg selv. Dog følte jeg meg ganske utmattet etterpå, og veldig frossen, men det er vel kanskje slik det skal være?

En kjempe fin historie 

Wow sier jeg bare.....her sto hønepysjen på høykant. dette var sterke saker. Bare fortsett du, med det du driver på med....WOW.....

En svært sterk fortelling. Måtte alt gå deg vel slik at du kan hjelpe flere 

Jeg slutter meg til de andre i rekken. En sterk historie som viser at du har kontakt med dine forfedre. Fortsett med det gode arbeid. 

Takk 

RITA

Hei igjen mrlee,du sa du opplevde å bli frossen,gjennomkald av kontakten med åndene,det er vel sånn det fungerer,en mister kraft av å gi mye kraft fra seg på denne måten.
Jeg opplever selv å bli skjelven,og kald,etter å ha konsentrert meg om den åndelige dimensjonen spesielt under skrive-transe.

Men litt gymnastikk  og mat å drikke    etterpå pleier å styrke meg igjen,etterpå.

Godt spørsmål fra deg.
ha en fin kveld da.
   

Hei teleterkji!

Joda, stemmer det, kjenner en gjennomtrengende kulde når de er i nærheten. Første gangen jeg kjente dette var når min bestemor døde, og hun besøkte oss (meg og min familie) kvelden før begravelsen. Det er igrunn den samme type kulde jeg kjenner nå, men jeg gjorde litt som deg, rister litt løs etterpå, og legger innpå litt mat og drikke.

jeg syns det var en rørende historie du fortalte om din søsters sønn. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han har fått indianere som hjelpere. Barn som har downs syndrom er hellige community- barn. De tvinger sine omgivelser til å leve mer i fellesskapet. På denne måten tilfører de et sosialt element til et samfunn som er nesten helt ødelagt av atomisering og individualisering. Derfor tror jeg ikke det er tilfeldig at indianer- åndene har valgt seg denne gutten. Jeg tror også at barnet kommer til å bringe din søster og hennes familie nærmere et fellesskap.

"brukernavn":

Barn som har downs syndrom er hellige community- barn. De tvinger sine omgivelser til å leve mer i fellesskapet. På denne måten tilfører de et sosialt element til et samfunn som er nesten helt ødelagt av atomisering og individualisering.

Det synes jeg var vakre og kloke ord. Ord som berører innsikter som truer med å gå tapt i plastikksamfunnet...
Takk brukernavn.

Et spennende innlegg mrlee, velkommen!

det er slik det skal  være, du har fått en gave som du er valgt til å bruke i gitte situasjoner, bruk det
livet er fullt av merkelige hendelser...lykke til med veien videre
det har nettopp begynt

mvh marihøna

En fantastisk historie 
Takk for at du deler den med oss , og minner oss på all hjelp vi kan få , om vi ber om det 

Jeg skjønner at du  har mange spørsmål ang. dette....hvis det er ganske nytt for deg.
Jeg ville bare si at du gjør rett i å følge intuisjonen din . Dette er din måte å jobbe på , og du vil føle
deg mer og mer sikker , etterhvert som du gjør slike healinger . Når du har en slik fantastisk kontakt, er det bare å jobbe fra hjertet. Du kan også kontakte disse hjelperne , hvis du har spørsmål . De vil være der for deg like mye som for de du ber for.


God trening, er å meditere ...der kan du møte dine egne hjelpere, kraftdyr osv...
Disse vil gi deg mer råd og veiledning. De vil så gjerne at du spør dem...

Takk for at du sender lys  og for at du er   

Velkommen til sonen 


Klem fra Malaika

En nydelig, vakker og sterk fortelling om hva slags hjelp vi kan få , fra andre virkelighetsplan enn de vi vanligvis refererer til. Jeg kjenner til mennesker med lignende opplevelser som også får hjelp fra åndeverdenen, men ikke fra indianere. Ble rørt over å få høre om hvordan barn med Downs syndrom blir sett på som hellige. I min ringe erfaring med åndeverdenen er det slik at jeg får hjelp og budskap iblant, og også vet litt om hvordan jeg åpner opp for besøk. Men: Det som hjalp meg endel var å lese litt i følgende bok: HANDS OF LIGHT, A guide to healing through the human energy field, av Barbara Ann Brennan. Hun beskriver blant annet hvordan åndene hjelper henne under healingseanser. På en måte som, i alle fall for meg, åpner opp og ikke tilslører, hun setter ord på opplevelser ikke så mange har hatt. I boken står det også endel om hvordan du kan beskytte deg og jorde deg. Høres ut som du intuitivt vet å ta vare på deg selv og gaven du har fått. Tusen takk for at du har delt dine erfaringer her på sonen.

Takker for alle positive innspill, tips og råd! Det varmer i hjertet å se at folk deler mine antagelser, nemlig at dette ikke er noen tilfeldighet, men at det er en mening med det.

Når det gjelder situasjonen til den lille gutten, så har han ligget med åpen brystkasse i 2 døgn nå etter hjerteoperasjonen. Dette er (antar jeg) i tilfelle komplikasjoner og hvis de da må gjøre nye inngrep igjen, så kan de gjøre det raskt.

De lukket brystkassa hans tidligere i dag, og da fikk han komplikasjoner (pga. at hjertet får mindre plass å jobbe på, og da må kompensere med å jobbe hardere). Gutten fikk kraftig blodtrykksfall og han klarte heller ikke å urinere. Min søster kontaktet meg da og ba meg kjøre en bønn for han igjen.

Jeg gjorde det, og da kom det frem en gammel indianer med bøffelhorn på hodepynten sin, og han malte den lille gutten i ansiktet, 1 røde stripe på skrå nedover hvert kinn. Jeg vet ikke hva slags betydning det har, men jeg mener å ha lest en gang før at når indianerene dro ut i strid, da malte de seg, og de gjorde det bl.a. for å beskytte seg mot "kuler og krutt". Kanskje var denne malingen av gutten jeg så i min "visjon", ment som en beskyttelse av gutten? Det var flere ånder der også, og de både sang og spilte. Spesielt trommene nærmest "vibrerte" gjennom hele meg.

Etterpå ventet jeg spent på beskjed fra min søster. Hun sa at hvis han ble dårligere måtte de åpne brystet hans en gang til.... og DET høres ikke særlig bra ut, så jeg håpet de unngikk det. Det første jeg hørte var at hvis han ikke ble bedre, måtte de åpne brystet hans innen en halv time. Nå har det gått rundt 8 timer siden han hadde denne kritiske episoden med blodtrykksfall, men det har stabilisert seg, han har blitt bedre og det ser ut til at de ikke trenger å åpne brystet hans igjen, så kanskje den gamle mannen med bøffelhornene ga såpass med styrke til den lille gutten at han kom seg igjen, og unngikk ytterligere problemer og komplikasjoner?

Det virker til å gå bra med han nå, min søster hadde vært inne hos han nå sent i kveld, og da hadde han smilt til henne 3 ganger, så jeg tolker det som et godt tegn!

Du har en vanvittig god kontakt med disse åndene.... ....håper av hele mitt hjerte at gutten klarer seg.

En takk til deg kjære onkel......

Det virker til å gå bra med han nå, min søster hadde vært inne hos han nå sent i kveld, og da hadde han smilt til henne 3 ganger, så jeg tolker det som et godt tegn!

Dette var gledelig, må jo være et godt tegn!

kanskje du var en av dem i tilligger live og resten av stammen din har gått for og vokte jorda og hjelpe mennesker.. finnes jo mange av dem og indianer har mange folk der ass

lols når jeg leste dette fikk jeg masse rare syner ... blant annet 1 indianer som dreper en bison men han blir truffet av bison og kasta høyt opp i lufta med i lufta står høvdingen eller medisin mannen og ta han i imot lander han på baken og så løper han ut for og ta bison mens høvdingen medisin mannen står der og tenker.. med et smil.. pluss ås masse rar bilder av indianer som var gamle med fjær osv...

vet ikek hvorfår jeg nevnte det pleier  ikke og gidde og nevne det.men men følte jeg må

for ta en titt i kula mi og see hva den seir men men indianer er kanskje dine åndelig veiledere og hunden er ditt kraft dyr.. jeg torr forresten ørn er ditt andre

mvh tony

...takk for en fantastisk historie mrlee...velkommen til sonen og til den uforklarlige sjamanistiske verden...forklaringen på det meste er vel egentlig at alt er energi- inkl. tankene våre...det gleder meg alltid når jeg hører om medmennesker, og spesielt om de som er skeptiske i utgangspunktet, får kjenne de åndelige kreftene og den styrken som ligger i det åndelige samt nye bevis på at vi som lever i det fysiske kan samarbeide med krefter som "er på den andre siden". Ettervert som man lever og jobber med det åndelige ser man helt enkelt at det er mye mellom himmel og jord som ikke kan bevises vitenskapelig.
Det er samtidig godt å høre og se at ikke alt må bevises av vitenskapsmenn som kun har utviklet den venstre hjernehalvdelen...nei-takke meg til en god balanse mellom hjernehalvdelene og slike (såkalte) merkelige opplevelser som du beskriver mrlee 

Takker igjen for interessante innspill. Jo, ser ikke bort i fra at jeg kan ha vært indianer i et tidligere liv. Det er ihvertfall en veldig sterk connection der.

Forøvrig går det fortsatt bra med Robin. De har nå for et par dager siden koblet han av respiratoren, og nå puster han helt selv, og har litt mindre slanger og tuber som går inn i kroppen, og DET er jo bra! Dog, det har oppstått en lekkasje i hjerteklaffene, så han må opereres igjen på nytt, men det blir ikke riktig enda, tidligst om 2-3 mndr., fordi legene vil han skal bli sterkere først. En slik lekkasje var visstnok relativt vanlig mht. operasjon på så små barn, et barnehjerte er jo veldig lite, og det blir nærmest mikroskopikirurgi når man opererer der. Men gutten virker såpass tøff, så jeg tror nok det skal gå bra også.

Ellers har det også skjedd en del andre "rare" episoder i etterkant av dette. Bl.a. var foreldrene til den lille gutten, Robin, i kontakt med et annet par fra Nord-Norge. De hadde en liten jente på rundt 1 år, som også lå på Rikshospitalet, og hun var også nylig hjerteoperert, og der var det også kritisk skjønte jeg. Min søster spurte meg om jeg kunne "rådslo" meg med åndene igjen, og se om det var noe de kunne gjøre.

Jeg gjorde på samme viset som jeg har gjort før, satte meg ned, satte på musikk, gikk "inn" i musikken, og forsøkte deretter å få kontakt, først med jenta selv, deretter med åndene. Det skal legges til at jeg gjorde 3 slike "session`er", for denne jenta. Jeg synes hun var litt vanskelig å få "tak" på, (har aldri sett henne i levende live noen gang, men fikk et bilde av henne pr. MMS). I den første "session", så fikk jeg et inntrykk av vinter, kulde, og så kom det også en kar kledd i samiske klær frem. Jeg vet ikke hvem han var, mulig han var en slektning av henne tilbake i tid? I den andre session så fikk jeg frem en hauk, som jeg da antar er hennes kraftdyr, men de klareste "visjonene" kom i den tredje session.

Da hadde jeg fått beskjed om at det var kritisk med henne, og jeg forsøkte igjen å kontakte åndene. Jeg hadde egentlig ikke fått noen tilbakemelding på hvordan det ville gå med jenta tidligere, men nå fikk jeg forsåvidt det, selv om det ikke var helt som jeg håpet. Igjen hadde jeg inntrykk av vinter, og en leirplass med en god del mennesker, både unge og gamle, de var nysgjerrige og kom frem til meg, og jeg forsøkte å forklare hva det gjaldt. Helt plutselig kommer en gammel dame frem fra mengden, men om hun var indianer eller ikke, det klarer jeg ikke å si. Det jeg kan si er at hun er veldig gammel, veldig skrukkete, og en veldig bestemt og myndig dame. Her var det HUN skulle "ordne opp" og definitivt hun som tok kommandoen.

Ingen av de andre "åndene" turde å komme frem når den gamle dama gjorde sine saker, ikke før hun var ferdig. Jeg fikk bl.a. inntrykk av at hun tegnet opp en sirkel rundt senga til den lille jenta, så fikk jeg også inntrykk av at hun var en slags healer, fordi hun hold hendene oppe på brystet til jenta, snudde henne på siden og hold en hånd på brystet og en hånd på ryggen hennes, i et forsøk på heale henne. Imidlertid fikk jeg et inntrykk av at jenta var slapp, nærmest livløs, og ikke ga tegn til å våkne, selv når den gamle dama prøvde å hjelpe henne. Etterhvert kom de andre indianeråndene frem (når de fikk lov av den gamle dama...) og alle holdt hendene sine over jenta, mens de sang og forsøkte å overføre energi. Det siste jeg så var at den gamle, bestemte dama kom frem igjen, og så skjedde noe merkelig. Plutselig løftet hun den lille jenta opp og tok henne i armene sine og gikk rundt med henne, mens hun hold henne inntil seg. Det første jeg tenkte da var at "ja, nå tar hun den lille jenta til seg....", og først etterpå gikk det opp for meg at det kunne faktisk også bety at hun tok henne til seg bokstavelig talt, dvs. over til åndeverdenen...

Jeg kunne ikke si hverken det ene eller det andre til min søster, men sa bare at det var vanskelig å si noe konkret om utfallet, men ihvertfall så hadde åndene gjort det de kunne gjøre, og noe mer kan man ikke forlange.

Jeg håpet dog det skulle gå bra med den lille jenta, men dagen etter fikk jeg beskjeden om at hun hadde gått over til åndenes verden.....

Jeg snakket så med min søster og fortalte detaljene i det jeg hadde sett, og spesielt om den myndige og bestemte gamle dama jeg hadde sett. Litt senere ringer min søster meg opp igjen, og sier hun har snakket med foreldrene. De forteller at de i familien (mora eller tanta til mannen), nettopp har hatt en slik dame. Hun var gammel, veldig skrukkete, og meget bestemt og myndig dame. Hun kunne være ganske skarp innimellom, men var snill som et lam mot familien og de hun likte. Akkurat som den gamle dama jeg så i "visjonen". I tillegg viste det seg at den den gamle dama hadde hatt en sønn som også hadde dødd av hjertefeil. Kanskje det var derfor hun var så interessert og "frampå" når det gjaldt den lille jenta nå? Jeg har ihvertfall en mistanke om det.

Uansett, jeg vet ihvertfall at den gamle dama tok imot den lille jenta i åndeverden, og "tok henne til seg" på en god måte.

Jeg hadde selvfølgelig håpet at den lille jenta skulle klare seg, men ingen av de visjonene jeg hadde, ga noe klart svar på det. Og når jeg så den siste scenen med at den gamle dama løftet henne opp og "tok henne til seg", da hadde jeg en sterk mistanke om at dette kunne gå "gæli", og dessverre gjorde det det...

Imidlertid var det interessant å høre at den gamla dama jeg så, samsvarer veldig sterkt i gemytt, oppførsel, temperament osv., med den dama som faktisk hadde vært i familien deres helt opp til først på 90-tallet (tror jeg), og når jeg hørte at hun også hadde hatt en sønn som hadde dødd av hjertefeil, DA skjønte jeg hvorfor hun var så interessert og så "med" i situasjonen nå. Hun forsøkte nok å hjelpe som best hun kan, men det er ikke alt åndene rår over heller....

Da har gutten til min søster vandret videre til åndeverden....

Han fikk en infeksjon for noen dager siden. I tillegg var det såpass alvorlig lekkasje fra en av hjerteklaffene (denne lekkasjen oppstod i ettertid av den første operasjonen, og for å fikse dette måtte han eventuelt opereres på nytt), og dette gjorde han fikk mye vann i kroppen, lungene osv. Legene mente at det denne gangen ikke var mulig å operere, og han ble da koblet fra respiratoren i går kveld, og døde en liten stund senere.

Takker for alle varme tanker, både på vegne av meg selv og foreldrene. Det ble gjort det som kunne gjøres, men man kan ikke styre over liv og død... ikke en gang åndene kan det..

Han lider ihvertfall ikke nå mer, og har det nok bedre der han er nå.

Det er alltid en mening i det meningsløse også, og selv iløpet av sitt korte liv har den lille gutten påvirket og forandret mange.... kanskje det var DET som var meningen?