Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Anonymous
Hva er diktkunst for deg? Hvilke egenskaper skiller kunst fra brukskunst? Finnes klare kriterier? Trenger vi dem?
Når og hvordan blir kreativ selvutvikling til en gnist for andre?
Har du blitt healet gjennom andres dikt?
Skriver du for andre eller deg selv? Om andre eller om deg selv?
Hvordan fortoner alt dette seg i forhold til lengre tekster, romanprosjekter, fortellinger etc.?
Spørsmål som susy har fundert en del på igjen i det siste.
Så den fine artikkelen på forsiden om "Poesiens trylle(bok)staver" kom mitt i blinken!
Skal svare på mine egne spørsmål siden ...
kanskje noen andre har lyst å begynne i mellomtiden.
Kunne bli en lengre samtale ...
Anonymous
Heller en samtale med meg selv ... okidoki.
Her kommer den første lille utflukten, tankeflukten, jeg følger nesa gjennom erindringer, målsetninger, muligheter:
Jean Paul Sartre skrev i sin autobiografiske skrift "Les mots" at han våknet forholdsvis sent til erkjennelsen at det å skrive FOR ANDRE kunne være et utslagsgivende motiv. Slik begynte skrivingen altså ikke for ham. Under hele oppveksten skrev han mye, men ikke for å bli lest ...
Nietzsche derimot hadde et tidlig publikum: den yngre søsteren sugde til seg alt han produserte og samlet notatene hans i en boks alt som barn, har jeg lest. Hvorvidt hennnes iver motiverte ham, vites ikke.
Jeg hørte Kjartan Fløgstad uttale seg dithen at han skriver for seg selv. Hvilket kan forundre hos en forfatter med slik utpreget venstrepolitisk standpunkt.
Snakket han om sin motivasjon, drivkraften i det daglige arbeid? Seg selv som "auteur", den som setter sine egne standarder og kriterier?
Dette skjønner jeg, hvis jeg forstår ham slik han mener det.
For meg er et "du", andre, alltid med i bildet.
Diktene skriver jeg utfra en personalisert subjektiv horisont, men det lyriske jeg er ikke meg. Ofte tenker jeg gjennom en holdning, erfaring, opplevelse, la bildene følge sin egen konsekvens. Det jeg skriver om har jeg kanskje unnfanget ved å lese et annet dikt, jeg dikter videre som et slags svar, ønsker å vise forståelse, vil gi resonans. Mine egne erfaringer er klangbunnen, mitt språklige horisont er drivstoffet, ja, men jeg skriver ikke bekjennelser. Det som står er alltid resultatet av en forvandling.
Det er med hensikt at jeg ikke utformulerer alt. Åpenheten er viktig, skaper pustehull, slik at en annen vind kan blåse gjennom versene og gi de nytt liv fra et annet individs hold.
Flertydighet er et mål, eller kanskje flerstemthet, men ikke ubegrenset. Grensegangen mellom det frie, flytende, bevegelig åndende og meningsløshet på den ene siden eller overtydelighet på den andre: det er utfordringen, kort sagt. Når det e r s a g t: jeg ser ikke på meg som lyrikerspire (romanforfatterspire, ja), jeg leker, reagerer på deres dikt og vil vise tilbakemeldinger, trøste noen ganger, peke kanskje på andre måter å se på. Tenke gjennom en subjektiv vinkling til sin konsekvens. Eller snu brått når jeg er kommet halvveis.
Det var nå det for nå.
Den franske naturalisten Zola sa en gang at kunsten er virkelighten sett gjennom et temperament. Lysets stråler brytes mens de reiser gjennom glasset som reflekterer dem. Hvis vi leker at kunstneren er glasset, så spørs det hvor gjenkjennelig glassets refleksjon utad gjenspeiler alle elementene fra regnbuens spektrum. Og helst også brytningen. Den kan godt formidles, hvordan lyset ble spaltet og hvordan puslebitene finner sammen igjen. Gjerne i et kaleidoskopaktig bilde som kan ristes og snus, men alltid ender opp som et meningsfylt bilde...for andre og for kunstneren.
Nå er det på tide å lese Goethes "Farbenlehre", det har jeg bare gjort stykkevis og delt. Verket er forresten esoterisk, ikke naturvitenskapelig å forstå.
- s -
Kanskje litt ugjennomtrengelig, dette. Ja, her følger leseren min egen jungels tanke, der jeg kjenner svingene. Må kanskje bruke litt bushknife og kutte vekk noen kvister og blader som henger seg foran øynene som formørkende gardiner ... Pardon me.
Motivene, innholdet har jeg ikke sagt mye om. Stoffet kan være alt ... Mer neste gang.
Også om terapi.
GjenopprettetMedlem
Nei,nei! Kast bush-kniven langt vekk,stay where you are og skriv litt meir om Goethes farbenlehre.Det er kjekkt.
På førehand takk!;-)
Sensis [Crawler]
Jeg leter etter det rette ordet. Bak ordet er bildet. Ordet er i bildet, kommer ut av det. Og ordet er også i kroppen og i halsen og magen. Ordet kan sitte fast i kroppen, så en blir som en mørk fange i kroppen. Da kan skriving være terapi.
Depresjon betyr under havoverflaten, nedsunket. Er man bare nedsunket så er man fanget i et nedadvant perspektiv. Et nedslått blikk. I hvilken posisjon holder du øynene når du møter en hindring? Er man nedsynket griper man til ord som kork i håp om å flyte opp til overflaten.
Bildet rommer mer enn det som er i ordet kroppen. Gjennom bildet skifter synsvinkelen. I bildet kan man se bak det som er sin egen rygg. Over sitt eget hode.
Dikterkunsten er for meg ferdige bøker, publiserte bøker, forbilder og priste klassikere, det utgjør litteraturhistorien.
Å skrive er å ta sjanser og å fyre løs og kjenne seg varm og kald mens det foregår. Alle må finne sin stemme og få uttrykk for sitt eget temperemang.
Ved siden av dette finnes mange skapende triks og strukturelle grep som er godt å kunne. Jeg tror stoffet har sin form og formen har sitt stoff.
Et godt råd i skrivefasen kan være å la kritikeren stå på gangen. Og si: Jeg elsker deg til deg selv så ofte som mulig. Jeg elsker deg og digger deg og syns du er faen så flott og flink, for det kommer nok av uflinkhet. Men det uflinke kan være særs godt.
Jeg er healet av mange dikt. Det skal ikke så mye til før jeg føler meg helere, blir beveget og kjenner en lunk.
For å kunne skape liv må du kunne bli berørt og beveget.
Jeg skriver for meg selv og andre. I første sirkel er det for meg. Så i neste sirkel kan de andre dukke opp, de jeg henvender meg blir som en tredje part i prosessen. De har også et bidrag å komme med: et utvidet perspektiv.
For å lage en lengre tekst trenger jeg et samlende bilde, et fokus å se handlingen gjennom, og så blir stien til mens jeg vandrer på den.
Jeg tror dette i utgangspunktet er en samtale blant spesielt interesserte. Etter hvert er vi også blitt noen skrivende her.
ailo gaup.
Anonymous
"Wär nicht das Auge sonnenhaft,
Wie könnten wir das Licht erblicken?
Lebt' nicht in uns des Gottes eigne Kraft,
Wie könnt Göttliches uns entzücken?"
Fra Goethes innledning til Fargelæren ...
http://www.ehms-treff.de/carmen/farbenl ... lehre.html
Om ikke øyet var solaktig,
Hvordan kunne vi da se lyset?
Om ikke Gudens egen kraft levde i oss,
Hvordan kunne det guddommelige henrykke oss?
(behjelpsmessig spontant oversatt av undertegnede)
Ja, jeg leser, Final Tribe, og det var en liten smaksprøve.
Mannen jobbet med Fargelæren i over 40 år ...
Anonymous
"susy guts":
Den franske naturalisten Zola sa en gang at kunsten er virkelighten sett gjennom et temperament.
Ja så ser nog jag det också.
Verkligheten upplevs olika av oss, i en och samma sekund... Processen i att tala, skriva eller på annat sätt uttrycka sig, t.ex. genom musik eller måleriet/maling är det filter i var person, som verkligheten ska passera. Mitt temperament och min slipning på iakttagelsens brille, formar vad som kommer ut från mig, när jag uttrycker känslan.
Skriver du for andre eller deg selv? Om andre eller om deg selv?
Mest skriver jag för mig själv, men ibland skriver jag också for andra. Jag kan använda dikten som ett sätt att närma mig en person, om jag vet att poesin slår an strängen bättre, än vardagligt tal. Det är ändå JAG som skriver och det som skrivs formas ur mig och mina vurderingar.
Jag skriver också mest OM mig själv - om mina känslor och upplevelser - men rätt ofta skriver jag också om andra... om andras upplevelser, precis som jag ibland maler andras beskrivning av en upplevelse... men naturligtvis passerar det mitt filter... och blir på något sätt en del av mig, innan det har tagit form; En annan persons upplevelse via mig.
När jag skriver för att beskriva en känsla, så skriver jag om mina upplevelser när jag kommit UR dem.
Jag skriver inte när jag är mitt i. Därför har oftast det jag skriver, redan en bearbetning.
Däremot kan jag male när jag är mitt i... men jag maler gärna igen när jag kommit UR... och det som males när jag är mitt i, kommer inte till någon annans öga... for det är för privat...
Om jag maler for någon annan, kan jag medvetet/bevisst använda/benytte mig av färdiga symboler och farger (färgläran) för att betona mitt budskap, men när jag maler direkt... så är det obevisst och budskapet kommer djupt, någonstans annanstans ifrån. (det kollektivt omedvetna a la Jung?)
Anonymous
"Lie":
När jag skriver för att beskriva en känsla, så skriver jag om mina upplevelser när jag kommit UR dem.
Jag skriver inte när jag är mitt i. Därför har oftast det jag skriver, redan en bearbetning.
Däremot kan jag male när jag är mitt i... men jag maler gärna igen när jag kommit UR... och det som males när jag är mitt i, kommer inte till någon annans öga... for det är för privat...
Det er interessant hvordan du beskriver prosessene i forhold til forskjellige kunstneriske uttrykksformer.
Der finnes også forskjeller hos meg. NÅr jeg er midt oppi, danser jeg gjerne, snakker også eller lager andre lyder, og "sang". Det er en flyktig form for "kunst" som tilfeldigvis kan ha sine glansfulle øyeblikk, det er ikke nødvendigvis kun privat, men det kan ikke gjentas.
Det som sies når jeg er "midt i" utformuleres også ofte kun for midt indre øre og ingen andre hører det. Men det kan være tenningen som setter resten i sving, og uten denne begynnelsen ville ikke de skrevne ordene se dagens lys ...
"ailo":
Å skrive er å ta sjanser og å fyre løs og kjenne seg varm og kald mens det foregår. Alle må finne sin stemme og få uttrykk for sitt eget temperemang.
...
Jeg tror stoffet har sin form og formen har sitt stoff.
Ja, å ta sjanser er så absolutt en del av det hele ... å lære sitt temperament å kjenne,
og å kunne bli oppslukt av prosessen.
- så kan en alltids redigere ;-)
Stoffet har sin form og formen har sin stoff: disse ordene beskriver godt gjensidigheten av forholdene, hvordan begge "begriper" eller omfavner hverandre.
Som virkelig bra husker jeg leseopplevelser der forskjellen blir utvisket eller umerkelig.
Kun den levende fortellingen skrider frem.
GjenopprettetMedlem
Når jeg skaper noe
kobles tanken bort
og sansene tar over
Tid og sted forsvinner
Jeg er i en annen verden
som kalles nuet...
Hvor kommer det ifra
Hvem styrer min fantasi
når timer kjennes som minutter...
Jeg tror jeg skaper
men er det meg...?
GjenopprettetMedlem
For meg handler det om å uttrykk noe. Vise noe, dele noe, skape noe.
Det er terapi, bearbeidelse og skaperkraft i en og samme prosess.
Form og kriterier er hindrere for meg, samtidig som jeg trenger en viss form, en rytme for å få uttrykkt noe skriftlig.
Jeg leter formen frem mens jeg skriver.
Vanligvis blir det haltende, og jeg velger å gi blaffen. Lar bare ordene få finne seg en vei, for de har stablet seg opp inni hodet på forhånd, og må få komme ut på et vis. Dette skjer av og til når jeg opplever sterke svingninger i meg av en eller annen sort. Følelser, bevegelser, bilder, idéer. Ordene kommer av seg selv og prøver å forme et dikt. Men selve utformingen etterpå er ofte ekstremt vanskelig. Det er mitt dilemma. Når jeg finner en viss flyt, føler jeg meg i balanse etterpå.
Så jeg skriver mest for meg selv. Men etter at jeg begynte å skrive på sonen, har interessen for å skrive kun for skuffen forsvunnet helt. Det er elementet av formidling som gir teksten og skriveprosessen liv. Jeg blir en del av et større univers på den måten, hvor ordene våre skaper bilder av mening og innhold som danser sammen i en felles vev.
Annerledes er det med malingen. Der vil jeg jobbe helt alene, og kanskje dele det senere, når og om jeg er fornøyd med produktet. Det virker som en helt annen skaperprosess, hvor kravene til form er mye sterkere, så jeg sliter mer og leker mindre. Foreløpig iallefall, for det er noe jeg ønsker å forandre.
GjenopprettetMedlem
Kunst er for meg et uttrykk som jeg ikke klarer uttrykke.
Skrivingen er blitt sjamanerfaringer. Jeg skriver på impuls, og beskriver øyeblikk, tanker og følelser, noe jeg ikke
kan si med bare ord. For dikt er ikke bare ord, for meg , men et uttrykk .
Jeg er på en måte utenfor meg selv ( som Aventura beskriver ), og jeg er på en måte på det mest sårbare.
Terapien kommer naturlig når man åpner sansene på denne måten.
Også når jeg ser andres kunst/dikt ...for man senser kunstnerens sinnsteming på en måte, og det er noe overjordisk
med det kreative, som en annen frekvens på en måte.
Det berører noe dypt i oss.
Anonymous
"susy guts":
Når og hvordan blir kreativ selvutvikling til en gnist for andre?
Har du blitt healet gjennom andres dikt?
Igenkännandet... man känner igen sig själv, uttryckt från någon annan, skapar felleskap.
Någon annans bearbetning, slår an en ton i mitt eget psyke och mina tankar får en skyss framover.
Om jag också väljer att bearbeta någon annans dikt, genom att - i diktform - skriva ett svar här på zonen, så blir ringarna på vannet oräkneliga. En dikt kan skrivas som en egenterapi ja, men när det sedan blir till gruppterapi, är möjligheterna till självutveckling, genom andra, oändliga.
Den person som uttrycker sig, så att det ofta slår an en ton i en själv... den personens dikter söker man efter och väntar på. Det kan vara en känd poet, eller någon som skriver här på Sjamansonen. Den dikten som jag känner, ropar till ens inre, den dikten helar mig.
GjenopprettetMedlem
hva er et temperanment, og hvorfor skal dette bestemme kunste, blir ikke dette motsatt til den guddommelige kunst?
Kunst er det som ikke kan holdes inne
Kunst er det som sprenger ut
av kropp hender tunger
med kniv og øks
med føtter og hender
med penn og tastatur
med pensler og lerret
for hva er kunst hvis man ikke har en visjon, hvis man ikke formidler.
Kunst er det som skaper pasjonerte mennesker
mennesker som brenner etter å gjøre
som må danse, som må starte motorsagen
og nå skal jeg tale Goethe midt imot: HVEM TRENGER Å STRUKTURERE KUNST
struktur dreper kunst mener jeg
kunstneren må være fri i sitt virke til å bryte alle linjer og frogjøre, bygge opp under og snøre vekk og hente inn og hvis du har så lyst til det selge kroppen sin innsmurt med maling på en holme til TV2 mens du brenner hele skiten i kontinuerlig champagnerus.....
uten at det å være konstant dritings er så veldig banebrytende for en kunstner... heller ikke det å brenne sine værk
for hvem har ikke gjort det?
HAHAHAHa
jeg skal danse på asken av min egen kunst, og dermed skape kunst
hva er forenelig og uforenelig
gult og grønt?
Kunstnere har ikke tid til å leses goethes fargelære
de er for opptatt med å slippe ut sin visjon slik at man ikke skal forgå av smerte
og kun det å skape stopper smerten
skaperkraft er mitt dop
GjenopprettetMedlem
Når eg ein sjelden gong får til å"
skape",er det i grunn noko som berre kjem til overflata,ganske lett.
Eg er heller ikkje sikker på om det er for meg sjølv,for andre, eller rett og slett noko som kjem fordi det kan?
(Noko liknar mest på heslege hagegnomar som eg aldri har bestilt.)
Her er eg enig med Aventura om at det ikkje alltid følest som signaturen er min..
Dette har eg egentleg ikkje vore heilt bevisst på før siste dagane,så takk for den! :wub:
Kvifor blir ein eigentleg i balanse av å skape det ein anser som "vellukka" "kunst"??
Personleg vil eg gjerne avvikle ordet
kunst.
"Kunst" er ingen kunst.
Tryllekunstar,kanskje..?
Men den er heller ikkje nødvendigvis
heiderleg,men gjerne likevel
ærleg nok i sitt uttrykk og formål??(jmf. rumpemaling og champagnesøl.Det liknar enkelte sjamanistiske rituelle uttrykk,igrunn)
Ellers ser eg tydeleg at me har ulike uttrykk,temperament og personleg mytologi her inne.
Nokon beskriv det å vere nedsokken under havoverflata utan å augne lyset der oppe som kjenslemessig stagnasjon,for andre kan det vere nettopp der,i djupet,at inspirasjonen eller tilslaget er å finne.
Men denne vesle korken kjem alltid inn under badedrakta når sikten er best... >:( :eusa_pray:
GjenopprettetMedlem
Kva seier en vel når så mykje godt allerede er sagt?
Ein legg seg ner på sia,og kviler femten minutt tre gonger.
Eller skriv som terapi for sola i hjartet og sjela så sarte.
Det indre kommer ut når eg, jeg,og vi, skriver,eller tegner.og
bildene som Ailo sier, lever og skifter bak ordene,konstant.
Skapelsen er et forsøk på å fange en bit av himmelriket inni oss
Og vise til verden hvor skjønnt eller hvor fælt vi har det inni oss.
Og kanskje dele det med sine nærmeste,under festlige sammenkomster,
men mest av alt fordi det er en fornøyelse og vei til ekstase til tider.
Å skrive sine ord ut på et live forum som dette
gjør at de får sitt eget liv gjennom å ta bolig i andres sinn
der de blir til tanker,som igjen er med å forandre verden.
Før skrev jeg tankene mine ner i rolige bøker med sindig papir,og ønsket at noen ville lese litt av å til.
nå skriver jeg inn i hjernen på vakkre mennesker av kjøtt sener muskler og blod,rennende varmt menneskeblod.
Sanneleg!,Skriving har fått heilt ny dimensjonar å velte seg på,før sat dei og messa og sendte telepatiske budskap til kvarandre,
nå kan ein ta det telepatiske budskapet,og pakka det inn i fine velvalgte ord som går rett heim hjå bivånaren.
Eller dei prellar av,det viktige er sendinga,aktiviteten i eteren,entusiasmen,gleda,som oppstår,stoltheten over å få være med å skape verden.
Og dermed føle seg mere inni og tilstede i verden.(viktig!,som jording er det)
Vi skapar kunst frå vår indre verden,som ikkje er eit privat avlukke alldeles.
Denne og denne indre verden kan også romma sterke element frå andre menneskers indre verden til tider
sånn at enkelte kan føla seg manipulerte av kunstnaren som i sin reine form var inspirert av det ubevisste
(og dermed blir det så vedlig galt å henrette kunstnere med treffende male kunst og kanskje poesi.)
Det var ikkje så lenge sian røyken frå kjettar båla lyste opp kalde stjernelause netter
fordi nokon hadde sagt kva dei verkeleg meinte om kirka og monopolet.
Nei,spøkelser til siden, og bak den gamle stolen,skriving har gjort meg bevisst på lyset og mørket i meg
jeg har bøker med mørkt materiell,men i samme bøkene finnes lyspunkt og gode tanker
og de dagene er skriften forskjønnet,og ikke helt å kjenne til i vanlig modus.
Men de mørke sidene,har skrift som er nærmest hugget inn,eller risset,som var det fjellveggen de sto på.
Når jeg blar i bøkene,ser jeg det samme som alltid har pågått,et kontinuerlig og åndelig skifte
mellom den lave og høye energier,og min takling av disse,gjennom uendelig formulering i ord og tegninger.
Nå i dag bruker EG å se på kalenderen og legger merke til de samme energi-skiftene mellom nymåne og fullmåne.
Kjenner vi er på vei opp igjen i energi-nivået,og det er godt.
Fotsatt alt godt Susy Quatro!
GjenopprettetMedlem
"teleterkji":
Skapelsen er et forsøk på å fange en bit av himmelriket inni oss
Og vise til verden hvor skjønnt eller hvor fælt vi har det inni oss.
alt annet er overflødig
GjenopprettetMedlem
Kan kunst vere manipulasjon? Eller er den i sin reine form ærleg?
Kan kunst lure oss like mykje som å hele eller speigle oss?
GjenopprettetMedlem
jeg bare skriver, vet nå ikke om det er kunst eller ikke, ordene bare kommer, i nattens mørke og dagens lys, jeg "studerer" mennesker, og får inpirasjon av en "liten, stor ting,"en hendelse eller opplevelse eller bare av mine egne tanker der inne i et sted...noen ganger føles det befriende, noen ganger bare pyton når ordene er synlige på "papir"...Jeg tror jeg er "født" som en evig tenker, og penneholder...må, bare må skrive...noen ganger får andre lese det jeg har skrevet, men det finnes en del tekster jeg ikke har vist frem til noen...kanskje en dag, når dagen er der... men å skrive er som å male bilder, det er slik det føles for meg( kan ikke male)...
ordene kommer og går, noen på arkene står, men en dag, vet ikke når,alt samlet til ,i et sted jeg får...( nå er alt spredd over alt i min pc, lagrer bare her og der
men skriv folkens, skriv, mal, bruk penselen uansett om den er en penn eller malerkost...
( jo noen gang kan skrivingen være terapi, vet det av erfaring, for jeg har skrevet dagbok i en av i mitt livets tøffeste faser, og takket være skrivingen, klarte jeg holde meg oppegående)
Anonymous
En spennende samtale ... som samstundes er terapi
og det er ikke siste ordet ...
ha en god dag alle sammen!
Final Tribe: Det kan være troll i ord, en kan danse med djevelen eller male fanden på veggen. Det finnes noe som heter forførelseskunst.
Gjøgleren og taskenspilleren er også en kunstner.
Ja, vi har hele spekteret. Kunst og etikk er også noe som opptar meg.
Den etiske bevisste kunsten fortryller uten å fiksere. Den peker alltid mot friheten og selve forvandlingens prosess.
Anonymous
"Final Tribe":
Kan kunst vere manipulasjon? Eller er den i sin reine form ærleg?
Kan kunst lure oss like mykje som å hele eller speigle oss?
Selvfölgelig! säger jag.
Jag läser många fina utopiska tankar om att kunst bara kommer från det omedvetna och det är fint när det kommer obevisst skapande från oss... men människan bruker kunsten for sina egne hensikter. Precis som människan kan missbruke allt hon läger sina händer på, kan hon bruke/missbruke kunsten och göra precis vad hon vill med den. För inte så länge sedan hade vi en sonemedlem som prövde med det - manipulera via det skrivna ordet + kunst. Minnet är kort... Reklamen är ju ett exempel på det. Mycket kreativitet och ofta väldigt vackra bilder, enkom i syftet att manipulera oss. Politiska texter, sånger och bilder. Ack så vackert och inspirerande for mig inom vänsterrörelsen, men naturligtvis manipulation.
Jag kan (och har) säkert kanalisera en bild eller text, om att vi är alla lika mycket värda.
Sedan kan jag bruke den i socialistisk propaganda.
Var kom det bildet ifra? Mina vurderinger eller från himmelriket?
"Bjørnedanser":
Kunstnere har ikke tid til å leses goethes fargelære
de er for opptatt med å slippe ut sin visjon slik at man ikke skal forgå av smerte
Hehe här får jag himla lust att citera Passopp:
For noe vrøvl! Generalisering!!!
Det finns säkert slike konstnärer, men en konstnär är inte stöpt i någon allenarådande form.
Varje individ är unik, så ock konstnären och grunden till hans/hennes skapande. Många har lämnat sin smärta och skapar i glädje.
struktur dreper kunst mener jeg
Då har alla som satt sin fot i skolan fått sin skaparglädje dräpt...
Och så tror jag i och för sig, att det är!
Men det skadar inte att veta saker, på något område om man sedan får skapa i frihet. Man blir inte mindre kanaliserande för att man vet att det finns punktum, spörsmålstegn och ny rad... eller att det finns en fysiologisk upplevelse av att grundfärgerna möter varandra på duken. Du kan ändå vara fri att göra vad du vill, men bara inom den ramme som du tillåter begränsa dig (uppfostran, tvang, forventninger etc.)
Oj oj vad mycket det finns att skriva om detta
men det räcker for denna morgon.
GjenopprettetMedlem
yihaaa!
psbot [Picsearch]
æ skriver for meg
og for deg
for alt som e mitt
og alt som e ditt
for å bli kjent med meg sjøl
og for å bli kjent med deg
for terapiens skyld
og forhåpentligvis kunstens skyld
æ skriver for å lære
om alt det
som finnes inni meg
som æ gjærne vil si deg æ skriver for gråten og gledens skyld æ skriver for sorgen og savnets skyld
æ skriver for jorda og himmelens skyld æ skriver for kjælighet og forelskelsens skyld æ skriver uten skyld
GjenopprettetMedlem
hoho...
jeg ser jeg ikke blir forstått
og hvem blir egentlig forstått
hvis man kjenner til teatermannen Artaud så prater han om at kunstneren/skuespilleren drives av en pest...
En pest som lindres gjennom skapning, dermed direkte den helbredende kunstneren
Sensis [Crawler]
"Final Tribe":
Kan kunst vere manipulasjon? Eller er den i sin reine form ærleg?
Kan kunst lure oss like mykje som å hele eller speigle oss?
Hva er mest pirrende
for den som skriver
og den som leser?
Løgnen eller Sannheten?
Kan løgnen skape
sannhet i kunsten
og sannheten være
en stor løgnhals?
Det er kjekt å ha
noen løgner på lur.
Sannheten kan bli
for sann-synlig.
Slik er kunsten
livets sanne speil.
ag
SEO Crawler
"ailo":
"Final Tribe":
Kan kunst vere manipulasjon? Eller er den i sin reine form ærleg?
Kan kunst lure oss like mykje som å hele eller speigle oss?
Hva er mest pirrende
for den som skriver
og den som leser?
Løgnen eller Sannheten?
Kan løgnen skape
sannhet i kunsten
og sannheten være
en stor løgnhals?
Det er kjekt å ha
noen løgner på lur.
Sannheten kan bli
for sann-synlig.
Slik er kunsten
livets sanne speil.
ag
"
"
Good one!
