Sjaman.com – Forumarkiv

Siste figur manifisterte seg raskt ut av skya som liksom stod og vibrerte med eit underleg lys inni.....
....og fram steig sjølvaste Anubis! med sjakalfjeset, i dag elegant og maskulin i svart fotsid frakk frå Armani og med ein bærbar PC i lær-etui under armen.
Han stoppa opp,såg seg forundra rundt på alle  dei nakne,jamrande trollfolka og den forvirra ormen i gryta ,og sette i ein djup,smittsam latter,nesten som Elvis midt i "Are you lonesome tonight".......
http://www.youtube.com/watch?v=frXuvPGW9QU&mode=related&search=

Sjakalfjeset stoppa brått å le sin smittande Elvis-latter,men så begynte han igjen,fliret i hundefjeset gjekk frå øyra til hale,og tilbake igjen,

Så dei herda trollfolka blei glade,og byrja synga salmar baklengs,og blaute trollkyss gjekk frå snurpemunn til snurpemunn.

Gryta gløymde dei heilt av,så den skolda gutt-ormen såg sitt snitt til.........

sno seg ut av den dampende gryta. Akkurat i det han snodde seg over grytekanten ble luften fyllt av en ny lyd, en stor og rungende lyd og et sus og et gufs og isnende kulde for inn i rommet, den  fyllte ormegutten med en skrekk så stor at han

..sleppte den gamle ormehammen sin med et hikst,og den vart liggande att som ei grønflekkut krullekake på botnen av kakeboksen 11 mnd. etter jol.... 
gutt-ormen kjende seg naken og forsvarslaus.....han fraus og skaka og det kom fram ei tåre på haka....

tåren kom rennende fra noe stort og nytt og ufattelig som hadde skjedd i det den gamle ormehammen sprakk: Det hadde åpnet seg et tredje øye i ormeguttens nå nyglatte panne; klarsynthetens palass har åpnet seg, halleluja bror velkommen velkommen og ut av alle kriker og kroker åmet grønne gule røde lilla skjønne rare klarsynte ormer fram og alle hadde de et tredje øye i panna. Åpent! Se! ropte de, en ny bror  er kommet til oss i dag, vi lovpriser deg, du

...skal være vår veg over det som hindrer oss!
Så la oss alle ta konsekvenser og ...

..handle ut i fra hjertet i denne tiden av magisk oppdrift...

Noen av de radikale slangene ble så begistret for talen, at de reiste seg og begynte å klappe i hendene, mens de ropte "bravo!" på italiensk, og trampet med føttene mens de taktfast ropte " Mere! mere"!
Det var ikke før noen av de konservative slangene begynte å kaste misbilligende blikk, at det gikk opp for dem at klappingen var nokså absurd, ettersom de hadde verken armer eller bein. Straks de ble oppmerksom på det, oppholdt klappingen...

i denne øredøvende stillheten kunne de igjen se tårene som sildret i strie strømmer fra deres nye bror. Først gråt han  av glede, må vite, over å bli så godt tatt imot nå når han var steget ut av sin gamle ham og inn i den nye, gleden over å bli sett av andre som også hadde åpnet alle sine øyne, gleden over å møte noen som ham, som kunne se. Så av sorg strømmet tårene fra han stredje øye da han forsto at også her hadde salamandergiften sildret inn i ormesjelene. Misbilligende blikk fra to øyne var ille nok. Men fra tre ! De vennlige stimlet om ham. strålte mot ham for å trøste, mens de treøyde misbilligende salamandergiftinfiserte ormene samlet seg i en kvalmende klump ved ovnen.

Bålet flammet opp litt,
mere som en hvisken enn et pust,
noen gnister ble til ildfluer, og for så opp.
Dyrene flyttet litt på seg.
Lagde lyder. Så ble det stille.

Da de kom inn under stjernevrimmelen var det blitt sånn,
at de inne når de var ute,
og stjernene hang lavt på himmelen den kvelden,
ja man kunne saktens strekke seg¨og ta på dem?

Trommene hadde forlengst begynt å rulle....
og de folkene som var malt på trommen,
hadde kommet løs,
og danset nå rundt oppå den,
trommet, sang og

Trommeskinnet ble slakkt og stramt på samme tid,
og folket jublet av glede når spretten i skinnet ble spenstig som på en trampoline.

De hoppet opp og ned mens de plukket stjerner ned fra himmelen...

"lilyane":

De hoppet opp og ned mens de plukket stjerner ned fra himmelen...

Den setningen var så god at alt stoppet opp.

Det ble helt stille, som om verden holdt pusten...Hva kan man si etter noe sånt? 

Er det ikke nettopp det som skjer, i både store og små sammenhenger, som  reiser og inkarnasjoner?
Kanskje det er derfor det er så gjenkjennelig, og vekker dyp og høy filosofisk gjenklang?
Fordi det gjenspeiler noe som er sant, på mange plan, og fordi det er vakkert som et eventyr.

Det er vakkert som et eventyr og jeg vil gjerne beholde bildene av disse skapninger som hopper opp og ned plukker stjerner fra himmelen på min indre netthinne. Det var bare det at den dagen kom da det bare var en stjerne igjen. Den stjernen hadde en vokter, og i det de ville plukke den siste stjerne steg vokteren frem og ropte ut hva skjer med verden når alle stjerner er plukket ned ?

menneskene trodde de kunne plukke stjerner, men egentlig var det stjernene som plukket dem.......... 
Siv

siden den gangen har menneskene alltid søkt seg mot stjernene for å finne svar på sjelens gåter.

Vi er alle fylt av stjerner, men det hender desverre at vi mister stjerner underveis.
Derfor er det viktig å bruke tromme-trampolinen for å hente hjem stjernene i øynene, i hjertet, i sjelen....

Det blir ikke fritt for stjerner så lenge det fins sjeler...

vakre sjeler. lengtende sjeler som reiser i tid og rom.

...og møtes....

Men fortsatt hang ei stjerne alene igjen, klar for plukking. Og tilbake sto èn stjernefanger - dvergen som på grunn av liten vekt og korte bein ennå ikke hadde greid å utnytte spensten i trommeskinnets trampoline. I et siste fortvilt forsøk mobiliserte han all sin tyngde, falt ned, spratt opp og strakte seg alt det han kunne. Åpnet handa, klargjorde et grep. Men hadde ingen sjanse. Han pladasket ned - og det som kommer nå er det rare - han falt nemlig rett ned på min bærbare pc, som var åpnet på sjamansiden, og forsvante kavene mellom tastaturet, kilte seg fast mellom Delete- og Endknappen. Jeg grep etter de krøllete hårtjafsene, men for sent.
I morges fikk jeg en mail fra dvergen. Han har bosatt seg i den lille lavvoen midt mellom låven og bekken på jordet hos Wolf. Han skriver at han han er litt sjenert men vil at dere stikker innom. Ps skrap på duken og kremt to ganger før dere kommer inn.

Men fortsatt hang ei stjerne alene igjen, klar for plukking. Og tilbake sto èn stjernefanger - dvergen som på grunn av liten vekt og korte bein ennå ikke hadde greid å utnytte spensten i trommeskinnets trampoline. I et siste fortvilt forsøk mobiliserte han all sin tyngde, falt ned, spratt opp og strakte seg alt det han kunne. Åpnet handa, klargjorde et grep. Men hadde ingen sjanse. Han pladasket ned - og det som kommer nå er det rare - han falt nemlig rett ned på min bærbare pc, som var åpnet på sjamansiden, og forsvante kavene mellom tastaturet, kilte seg fast mellom Delete- og Endknappen. Jeg grep etter de krøllete hårtjafsene, men for sent.
I morges fikk jeg en mail fra dvergen. Han har bosatt seg i den lille lavvoen midt mellom låven og bekken på jordet hos Wolf. Han skriver at han han er litt sjenert men vil at dere stikker innom. Ps skrap på duken og kremt to ganger før dere kommer inn.

 
Hehe... Den var søt!

Sitat:
menneskene trodde de kunne plukke stjerner, men egentlig var det stjernene som plukket dem........

siden den gangen har menneskene alltid søkt seg mot stjernene for å finne svar på sjelens gåter.

Vi er alle fylt av stjerner, men det hender desverre at vi mister stjerner underveis.
Derfor er det viktig å bruke tromme-trampolinen for å hente hjem stjernene i øynene, i hjertet, i sjelen....

Det blir ikke fritt for stjerner så lenge det fins sjeler...



En sann fryd å lese denne vidunderlige magiske konklusjon eller visdom i denne absurde historie.

Som i tillegg fikk en herlig avslutning av Vinge. Bravo! 

Men historien var ikke slutt...
Etter mange uker i denne kårslige lavvuen, ble dvergen tvunget til å oppsøke sivilisasjonens harde virkelighet for å tilegne seg nødvendig næring.
Gjennom tett granskog og ulendt terreng måtte han streve, før han omsider kom over noe som kunne fungere som vomfyll for den sultne dvergen. En fabrikk av ukjent herkomst hadde sluppet ut avfall av tvilsom sort. Men det luktet godt og den lille mannen forsynte seg grovt av godsakene, sulten som han var. Han ble god og mett og la seg til og sove i visshet om at alt var såre vel.
Vel og vel, fru Blom!
Kjemikalienes verden er full av overaskelser og da den, i utgangspunktet, lille mannen våknet, Var ikke verden helt den samme for ham som da han sovnet, for...

Da han slo øynene opp,befant han seg inne i et blendende opplyst rom,og han hørte merkelige stemmer kommunisere,litt skurrende som en dårlig innstilt radio.
Snart dukket det opp  grå insekt lignende ansikter ut av det sterke lyset,kroppene halvt skjult av...en tåke.. store .øyne stirrende,målende,spørrende blikk.
Nærmere og nærmere kommer de,og plutselig hører mannen en stemme i hodet som ligner på hans far:Du må legge deg til å sove nå,sier stemmen mildt men med tydelig kommando.
Straks blir mannen svært søvnig og kjenner gummi handske kledde hender begynne å klå på kroppen,han prøver å vri seg unna,men da bare klår de enda mer,så slipper han taket,og ser hva som skjer,hendene glipper,men nå er det øynene hans de vil se på.
Uten pust, ser han inn i ansiktet på en merkelig skapning,denne skapningen ser ut til å puste for begge,men med øynene,utvidene og sammentrekkende,
men uten å slippe fokus på noe inni ham,sjelen,livsgnisten.
Han hører seg selv tenke:hvem er du? Og mens han stirrer inn i de svarte linsedekkede øynene,hører han kvekkende støtende latter
og han ser skapningen foretrekke en grimase,et imitert smil fra en forgangen politiker.
En handske kledd fing tar på nesen hans og tapper opp å ned,mens skapningen rister på hodet,skuffet over hans uvitenhet og naive spørrelyst.
Så hører han en stemme i hodet igjen,en tanke gitt lyd fra et minne,hans mor denne gang:Du er min sønn,jeg er din mor din far din søster din bror
jeg er alle du gikk i klassen med på skolen,jeg var den gamle damen på toget i dag som smilte lurt din vei.
Jeg har alltid vært der å holdt øye med deg,og forberedt deg,nå er tiden inne.
Nå skal du få se innsiden av jorden,vårt tilholdsted,du skal få leve der så lenge du orker,men husk,om du velger å gå tilbake og fortelle dette til noen,så må også de bli med,og det blir fort mange,men her er plass.
Den lille mannen tar på skapningen,og så blir de ett,det sterkt opplyste rommet forsvinner,og det samme gjør mannen og skapningene.
I en annen tid,i på et annet sted,dypt inne i frodige skoger omgitt av stolte tronende berg,våkner en leopard med et gjesp og strekker seg i morgensola,langt unna høres en plystrende sang,og det svære  kattedyret stopper opp å lytter...