GjenopprettetMedlem
Det er kaos i min kreativitet
Venstre hjernehalvdel aksepterer IKKE noen form for kreativitet
Den sier: "det er ikke tid" "det blir ikke penger i kassen av slikt tull" "du som er så opptatt av egoet ditt, slutt med å tenke på hva DU vil",,,,,,,,,,,,,,
"andre vil se på deg som en taper"...........
"tror du at du ER noe?"
Nå røsker jeg snart ut hele venstre hjernehalvdel
"arkadia":
Når jeg holder på med kreative aktiviteter (fotografering,maling,søm+++) så går jeg ofte over i en "annen verden". Det blir en slags meditasjon, og plutselig har det gått flere timer.
Fascinerende 
I en annen verden skriver jeg dette
vet ikke hva det er ennå for jeg skriver det nå, akkurat i dette sekund, i en annen verden
der ble det sopp.......
Jeg prøver igjen....
Tankene flyter nå, tiden står stille, det føles godt.......
Nå skriver jeg i en flyt uten stopp, dette er godt men der sa det stopp igjen.....
Prøver igjen...
Alle her på Jorden er fantastiske mennesker, Moder Jord er et fantastisk sted å være på, alt er fantastisk......., en liten stund...
Prøver igjen....
To dager til neste avsluttning. Jeg gruer meg, jeg gruer meg skikkelig for jeg vet at ingen kommer til å ønske meg der. Ikke etter hva jeg sa under det siste møtet. Jeg har ikke lyst til å gå men jeg må, jeg vet det nå, for hvis jeg ikke går så utsletter jeg meg selv. Jeg kan ikke gjøre det, jeg kan "drite" meg ut så det holder, det kan jeg men jeg kan IKKE la være å gå på den avsluttningen....
Dagen er her, endelig. Nå skal det skje. Jeg skal kaste mitt eget ego men jeg skal ikke utslette meg selv. For en selvtillitt jeg pluttselig har fått. Svetter gjør jeg, kald på henderne også men hjertet danser og trommer som i en indiansk sermoni rundt et bål.........
Det ble jo noe...
noe
noe
noe
(har alltid syntes noe er et mekverdig ord...)
GjenopprettetMedlem
WOW! Det der illustrerte jo både fortvilelsen ved ikke å få til noe OG så ble det et dikt av det. Utrolig
GjenopprettetMedlem
Hver dag er uforutsigbar. Nye mennesker, nye møter, nye muligheter. Det
samme gjelder for lerreter. Nye flekker, nye former, nye farger. Hva
gjør vi med dem?
Jeg bringer fram det iboende motivet i kaotiske overflater når jeg
maler. I komposisjonsprosessen kommer figurer fram som er kjent for meg
fra meditasjoner og drømmer, men også slikt som er helt nytt for meg. Å
male er som å bli fortalt en historie om meg selv, av meg selv.
Komponentene åpner mitt sinn for forståelse, jeg ser sammenhenger og får
aha-opplevelser som påvirker livet mitt, tankegangen min. Slik har det
alltid vært. Arbeidet beveger seg mellom en dyp tilstand der penselen
liksom ledes av noe utenfor eller innenfor meg selv, noe som jeg ikke
har kontroll over, - og mer eller mindre dekorative strøkbevegelser som
gir meg en type meditativ holdning og bejaker motivet som lever på
lerretet. Når jeg slapper av, slutter å prøve og bare gjør det jeg skal,
det som skjer av seg selv, kommer de beste resultatene.
Mitt opphold i skogen i Värmland, omringet av naturen og avhengig av
årstider og vær i helt annen grad enn hva jeg tildligere har opplevd som
byboer, har påvirket meg positivt. Jeg har fått et helt annet forhold
til det naturlige miljøet; planter, trær, insekter og dyr, og også
mennesker. Til liv og til død. Miss Tree viser treet med sjel, eller
kvinnen med røtter i jorden hun lever på, og fruktbærende grener.
Edderkoppkvinnen, Spinderella, kom til meg i en trommereise jeg gjorde
til oververdenen i begynnelsen av millenniet. Hun er stadig med. og er
sterkt knyttet til symbolet som vises i noen av maleriene. Symbolet
viste seg for meg i en kraftig opplevelse jeg havnet i under en
meditasjon rundt den samme tiden. Det handler om det å se seg selv, det
som driver en, det som gjør valgene, det som forholder seg til andre -
bak masken, det som er i stadig utvikling, og allikevel er konstant,
essensen av en selv. Jeg utforsker symbolet billedlig i ulike
størrelser, materialer og farger.
Idéen om transformasjon er et tema som går igjen i alle mine bilder.
Forandringen fra en tilstand til en annen kan være smertefull eller
behagelig, men når jeg møter den med åpent blikk, åpent sinn, åpent
hjerte lærer jeg noe hver gang. Malingen hjelper meg å holde øynene
åpne, både innover og utover. Jeg ønsker å dele opplevelsene mine, og
kommuniserer i bilder. Jeg vil påminne om muligheten til å åpne dører
som er stengt, rive ned mentale hinder og løse opp blokkerte følelser,
bli ett med seg selv, bli ett med alt. Selvutvikling og selverkjennelse
er den viktigste frukten av mitt arbeide.
Bildene mine er så heldige å få henge på Zen Bok og Musikk i
Sporveisgt 29, 0354 Oslo fra 1. august -15.oktober 2007. Velkommen :-)
GjenopprettetMedlem
Det skal jeg huske neste gang jeg skal til Oslo
Det å få vist fram offentlig noe en har laget gjør at det blir enda en dimensjon i prosessen. Jeg hadde min første fotoutstilling nå i sommer, og fikk
så mange flotte og utrolige tilbakemeldinger i gjesteboken jeg la ut. En blir ganske ydmyk da
GjenopprettetMedlem
Inspirerende debat her, tak for det! Det giver mig lyst til at dele nogle ord med jer, som har betydet meget for mig i mit kunstneriske arbejde gennem flere år. – Endnu før jeg erkendte at min søgen efter skønhed og kraft til et ydre udtryk, i sin grund også er en religiøs/spirituel søgen for mig.
Det er Edgar Allan Poe, som har ramt mig:
»Hvis der er et ambitiøst menneske, der føler trang til med et slag at revolutionere den universelle verden af menneskelige tanker, meninger og følelser, så står det ham frit for – vejen til udødeligt ry ligger åben og uden hindringer for ham. Det eneste han skal gøre er at skrive og udgive en lille tynd bog. Den skal have en meget enkel titel, bare nogle få ord: „Mit nøgne hjerte“.
… denne lille bog må svare til sin titel.«
Så bliver udfordringen næsten ikke større
. Og sammen med hans digt »<a href="http://www.kalliope.org/digt.pl?longdid=larsent2001070315">
Ravnen</a>« kan jeg ikke lade være med at tænke på, om ikke også Poe har fat i noget shamansk.
God nat fra tjørn (eller natteravn)
GjenopprettetMedlem
"arkadia":
Det som er et paradoks i forhold til kreativitet, er at mange av de beste kunstnerne var "gale" (hva nå det er?) men vanligvis så er jo kreativiteten noe av det første som forsvinner om man sliter i livet. 
Når jeg holder på med kreative aktiviteter (fotografering,maling,søm+++) så går jeg ofte over i en "annen verden". Det blir en slags meditasjon, og plutselig har det gått flere timer.
Fascinerende
I mine øyne har alltid disse "gale" kunstnerne dukket opp i gale samfunn, uten kontakt med det levende. Følsomme mennesker reagerer jo på sine omgivelser. Er ikke det et sunnhetstegn?
Når jeg arbeider kreativt føler også jeg at sjela befries. Kjempe deilig!
GjenopprettetMedlem
"cenobit":
Jeg blir både trist og glad når jeg igjen leser i denne tråden...
Trist fordi jeg ser meg selv og mange ressurssterke mennesker som til tider knebles og bare eksisterer (overlever), glad fordi jeg ser at det virkelig er mulig å leve ut drømmer.
Stadig vekk tar mine tankerekker meg tilbake til en bok jeg har lest mange ganger, og jeg siterer fra denne boken;
Det syntetiske og det skapende
Evnen til å bruke fantasien fungerer på to måter. Den ene kalles "syntetisk fantasi" og den andre "skapende fantasi".
Syntetisk fantasi: Ved hjelp av denne evnen kan man arrangere oppfatninger, ideer eller planer i nye kombinasjoner. Denne evnen skaper ingenting. Den arbeider bare med det materiale av erfaring, utdannelse og observasjon som den fores med. Det er den evnen de fleste oppfinnere bruker, bortsett fra "geniene" som bruker skapende fantasi der de ikke kan løse problemet ved syntetisk fantasi.
Skapende fantasi: Gjennom sin skapende fantasi har menneskets begrensede sinn direkte kommunikasjon med den uendelige intelligens. Dette er den evnen som vi får våre "innskytelser" og "inspirasjoner" gjennom. Det er ved denne evnen alle grunnleggende eller nye tanker gis til mennesket. Det er denne evnen som gjør det mulig for et menneske å "komme på bølgelengde med" eller å kommunisere med andre menneskers underbevisste sinn.
Den skapende fantasi arbeider automatisk, evnen fungerer bare når det bevisste sinn arbeider ekstra hurtig, som for eksempel når det bevisste sinn blir stimulert av følelsen av et sterkt begjær.
Den kreative evnen blir mer årvåken når den brukes.
Think and grow rich av Napoleon Hill
Her er noen betraktninger fra en annen person som også har lest boken.. http://home.no.net/kundan/Kundan/side4b.html
Nemastè
GjenopprettetMedlem
Takk du kvinne av ingenting
(nada = ingenting på spansk)
& takk Ceno
Namastè
Hexedoktor'n
GjenopprettetMedlem
Haha! Jeg følte meg truffet i beskrivelsen av en sosialt mistilpasset taper av en deprimert eksentriker! Altså er jeg en stor kunstner, et geni! Takk for den!
Jeg tror at kunsten kan være en måte å rømme vekk fra ”virkeligheten” på. Derfor blir lidende mennesker kunstnere. Et såkalt velstandssamfunn er derfor fattig på åndelighet. En kunstner vet å koble seg opp mot den kreative kraften som har skapt hele universet og alt liv, og finner sin måte å uttrykke den på. På den måten blir kunstneren selv en Skaper, i ett med Skaperen. Kan dette kalles nirvana? Kunst er kjærligheten, visdommen og livet selv.
GjenopprettetMedlem
Du sier noe vesentlig der ja, Ofelia.
GjenopprettetMedlem
Jeg mener kunst ikke er noen flukt
kunst er å leve i virkeligheten
å skape er å leve
GjenopprettetMedlem
Jeg opplever det samme, Hjortedanser.... Ofela hadde satt "virkeligheten " i klammer; Den virkeligheten som dominerer ellers i samfunnet.
Kanskje jeg oppfattet deg feil...Ofela ?
Å SKAPE ER Å LEVE! GjenopprettetMedlem
No veit ikkje eg akkurat om
Frida Kahlo rømde vekk frå lidelsane sine,
men fantastisk dame og fantastisk kunst vart det av det!
Eit godt eksempel på det Ofela seier,er det i allfall.
http://en.wikipedia.org/wiki/Frida_Kahlo
Biografien om henne kan anbefalast i så måte!
(anser ho som ein stor sjaman av si tid/vår tid..)
http://www.pluto.no/Kulturspeilet/faste/Frida_Kahlo_art.html
Å kunne vandre
i livssmerten med så mykje skjønnhet,åpne auge og rak rygg som ho,er ein inspirasjon..i allfall har det vore det for meg.
"I paint my own reality. The only thing I know is that I paint because I need to, and I paint whatever passes through my head without any other consideration."
“I tried to drown my sorrows, but the bastards learned how to swim, and now I am overwhelmed by this decent and good feeling.”
“I paint self-portraits because I am so often alone, because I am the person I know best.”GjenopprettetMedlem
Ja... Frida Kahlo... hennes målningar är både vackra och fulla av smärta.
Det är en konst, att göra smärtsam konst, på den måten att publicum orkar se.
'Jeg maler fordi jeg må'
Jag hörde en annan konstnnär uttrycka just det - att så länge han bar smärtan var han
tvungen att måla... men när han gjort sig av med sin smärta och sin inre demon... då målade han för att det var så förbaskat
roligt. Neeeeeej jag menar
KULT 
Två olika sätt att arbeta konstnärligt - erfaret i en och samma person.
GjenopprettetMedlem
"Sjelevenn":
Jeg opplever det samme, Hjortedanser.... Ofela hadde satt "virkeligheten " i klammer; Den virkeligheten som dominerer ellers i samfunnet.
Kanskje jeg oppfattet deg feil...Ofela ?
Å SKAPE ER Å LEVE! :eusa_dance:
Du oppfatter meg riktig. Er livet fullt av lidelse og smerte, er kunst en utvei. Det er en måte å bearbeide sanseinntrykkene på, og skape dem om til noe vakkert.
GjenopprettetMedlem
Er livet fullt av lidelse og smerte, er kunst en utvei. Det er en måte å bearbeide sanseinntrykkene på, og skape dem om til noe vakkert.
Ja så KAN det vara... men inte nödvändigtvis.
Precis som konstnären jag citerade här ovan, BEHÖVER man inte bära smärta för att skapa. Det är en fördom... men det KAN vara ett sätt att kanalisera och bearbeta smärtan... Annars kan det också bara vara, så förbaskat KULT
GjenopprettetMedlem
"Orre":
Er livet fullt av lidelse og smerte, er kunst en utvei. Det er en måte å bearbeide sanseinntrykkene på, og skape dem om til noe vakkert.
Ja så KAN det vara... men inte nödvändigtvis.
Nei, selvfølgelig ikke. Kunsten forener oss med livet, men de fleste trenger et spark bak for å finne tilbake til seg selv. Det begynner ofte med "hvorfor lider jeg?", så kommer "hva er meningen med min eksistens?", og så får man svaret "skjønnhet, kjærlighet og skaperkraft"
GjenopprettetMedlem
Veldig fint skrevet. Reagerte bare på en ting og det er: "Selvfølgelig finnes det talenter, stjerner og kreative mennesker som er sunne og frisk. Men snarere er det likevel slik at jo mer kreativ man er i kunstnerisk forstand slik vi definerer det i den vestlige verden, desto dårligere står det til med kunstnerens helse og mentale balanse".
Hadde vært fint hvis du kunne utdype dette litt nærmere. Mvh Vidda
GjenopprettetMedlem
kunstnerisk lidelse
oppfatter jeg som sutring
en påtatt skapelsesgrunn
hvem trenger grunn når man har livet og naturen
skap fra hjertet
kunst skal være vondt å skilles fra, og en glede å lage
en glede over skapelse og glede over bearbeidelse, men man kan da for fanden skape uten å bearbeide så forbaska mykje....
GjenopprettetMedlem
Tänk vad mycket du skriver
Hjortedanser, som är precis vad jag själv tänker.
I flera trådar här och där
Jag gillar din inställning till livet!
GjenopprettetMedlem
Kunst skapt av lidelser kan vel ikke selge så godt som kunst skapt av glede...
For hvem vil kjøpe lidelse...?
GjenopprettetMedlem
Jeg ser på kunst som en uttrykksform. Dermed skal alle følelser kunne uttrykkes. På den måten kan kunsten treffe noe i betrakteren som de har til felles. Det vil si at betrakteren kan få kontakt med egen smerte, og å uttrykke egen smerte gjennom kunsten og dermed oppstår det healing, mening og glede. Man kan altså få bearbeidet noe gjennom andres "negative" kunst. (Og på samme måte kan man selvsagt kjenne seg igjen i glad kunst, men hvis man selv er deppa kan til og med glad kunst virke for rosenrød og mot sin hensikt.)
Ta bare for eksempel Beethovens 9. symfoni, eller Dance Macabre som handler om skjelettenes dans.
Mvh Stridshjelp
GjenopprettetMedlem
"Hjortedanser":
kunstnerisk lidelse
oppfatter jeg som sutring
en påtatt skapelsesgrunn
hvem trenger grunn når man har livet og naturen
skap fra hjertet
kunst skal være vondt å skilles fra, og en glede å lage
en glede over skapelse og glede over bearbeidelse, men man kan da for fanden skape uten å bearbeide så forbaska mykje....
He he, ja nettopp
GjenopprettetMedlem
PÅ NRK 2
NÅ:
Finnes det oftere manisk-depressive lidelser blant kreative personer?
Dokumentar med Stephen Fry,
som fikk diagnosen bipolar lidelse
og ville vite mer om sammenhenger
og om han var blitt riktig diagnostisert.
Anonymous
Enig med stridshjelp her!
Kunsten er en uttrykksform. Om man får ned sinne, angst, sorg eller/og smerte på et lerret, kan det gi utrolig vakre bilder.
Og folk er jo ute etter å dekorere hjemmene sine med vakre ting. La dem få gjøre det, uten at vi nødvendigvis trenger å henge oss opp i hvilken sinnstilstand kunstneren var i da bildet ble skapt.
Å få ut sine følelser i kunsten, er en kunst i seg selv og når vi makter å gjøre det, er vi kommet langt i vår selvutvikling.
Å skape ting/bilder i glede gjelder selvfølgelig også. Eller i kjærlighetsrus...eller o.s.v.
Det er dette kunst-terapi handler om...uttrykke følelser, skape seg selv i kreativitetens lys!