Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg maler på et nytt maleri. I dag er ikke motivet viktig. Det jeg heller vil er å dele historien
om et egenkomponert innvielsesritual med dere.

Jeg begynte å male i høst. Hittil har jeg malt to malerier (som noen av dere har sett en glimt av). Et om en drøm og et om en intens, intens sorg. Sistnevnte er jeg mest glad i. Det var denne sorgen og en underlig drøm som fikk meg til å begynne å male. Følelsene ville uttrykkes.

Innimellom - når egoet ønsker å bli bisk eller selvmedlidende - ser jeg på Sorgen og endrer ønske. Bare et blikk på dette maleriet minner meg på at jeg er heldig som har fått opplevd en så gjennomgripende sorg som ga inspirasjon til å skape noe fint. For jeg synes det er fint. Det føles som en stor gave (Særlig fordi jeg visste ikke at jeg verken kunne tegne eller male).

Som selvlært har jeg friheten til å gjøre alt på min måte. En av mine måter har vært å skape et innvielsesritual. Utgangspunktet er en overbevisning om at sinnsstemningen man befinner seg i når man maler overføres til lerretet. Jeg tenner røkelse og stearinlys, mediterer og nynner dem inn. Jeg har også brukt lerret som en slags tromme. Lerretet dedikeres deretter til en følelse eller et tema. Når jeg malte på sorgmaleriet var jeg for eksempel helt fokusert på å være i sorgen. Jeg gikk inn i og druknet meg i følelsen av avvisning og savn og malte det helt ut.
Det gjorde grusomt vondt og maleriet er gjennomtrukket og innviet med både snørr og naturlig saltvann a egen kilde.

Nå maler jeg altså på et nytt maleri. Denne gangen bestemte jeg meg for å male en hyllest til Kjærligheten. Jeg vil strekke meg ut og oppover for å fange en bit av den fullkomne ekstatiske lykke og legge det inn i lerretet.

Og slik går denne historien:
Maleriet skulle ha topas/turkis bakgrunnsfarge. Det var bestemt.
Da jeg blandet topasfargen fikk jeg ideen om å male inn navnene til alle jeg noensinne har elsket som bakgrunn. Det var ikke så mange. Det føltes litt stusselig og jeg utvidet dedikasjonen til å omfatte dem jeg ”bare” var glad i også. Jeg begynte å male inn disse navnene. Det ble flere. Først nærmeste venner og familie. Fremdeles litt puslete.

Etter hvert begynte nick-navnene til dem jeg synes jeg ”kjenner” best på Sonen som å dukke opp.  Liljee, Ædni, Gormii, Inger-Lise, Fønix, David, Kira, Wolf og Passopp med flere. Navnene begynte å strømme mot penselen. Dette var en god følelse fordi jeg ikke trodde jeg var glad i så veldig mange. Deretter fortsatte jeg med andre mer perifere navn fra Sonen, jobb og andre steder. Og se: Lerretet var helt fylt opp av navn.

Men så skjedde en vending. Den kom som en snikende hviskende stemme som sådde tvil om min kjærlighetshyllest: Hvis maleriet skal være en hyllest til kjærligheten per se holder det vel ikke å bare konsentrere seg om dem man elsker og liker? For er ikke den form for kjærlighet som jeg ønsker å hylle altomfattende? En kjærlighet a là Rumi?  Kan jeg dedikere noe som helst til kjærligheten hvis jeg unngår å inkludere besværlige slektninger, brysomme kollegaer, uvenner eller sure naboer? Etter ganske mye indre motstand begynte jeg å male inn navnene til dem jeg ikke likte, hatet eller bar nag til. Først litt forsiktig fordi jeg var litt redd for at den vakre fortryllende stemningen skulle brytes bare ved å tenke på dem jeg ikke likte…
Men så bestemte jeg meg og begynte å male inn disse navnene. Denne kategorien viste seg dessverre å bestå av langt flere enn jeg noensinne hadde elsket. Ganske mange. Jeg gransket min fortid etter gamle glemte hatforhold og personer som jeg mislikte. Etter hvert gikk det raskere. Og etter en halvtimes tid var jeg helt tom og kunne ikke finne på et eneste navn til.

Maleriet var nå dekket av lag på lag av navn. Det var uleselig, men bakgrunnen var ganske stilig. Det føltes også som jeg hadde gjennomført et slags erkjennelses- renselses- og tilgivelsesritual bare gjennom å legge bakgrunnsfarge på et maleri.

Jeg forsøkte i noen dager å male på denne bakgrunnen, men det gikk ikke. Tiden var tydeligvis ikke inne for ekstatisk topaslykke. Til slutt bestemte jeg meg for å starte på nytt igjen. Alt ble dekket med brunt og sort. Som en begravelse i jord. Jeg malte først et portrett med en sjamantromme i bakgrunnen. Alt i jordfarger. Heller ikke dette var riktig til dette lerretet. Jeg strøyk det bort og vendte tilbake til topasfargen igjen. Da ble det en utrolig vakker bakgrunnsfarge.

Jeg tenkte litt på dette når jeg leste Liljees innlegg om begravelsen av hennes Stallo og ser noen likhetstrekk, tror jeg. 

Det var først - etter ”begravelsen” – at kunne jeg begynne å male igjen på min hyllest til kjærligheten.

Jeg maler fremdeles på dette maleriet og mye rart har skjedd og skjer underveis. Men den historien vil jeg kanskje dele når maleriet er ferdig. Kanskje legger jeg også inn det ferdige maleriet etter hvert, hvis det føles riktig.

Dette var vakkert å lese. Takk for at du deler, NNy.

Du NNy....er en stooooor inspirasjonskilde for oss her på sonen.....

Jeg håper du vil dele maleriet med oss.  :idea:

Dette kaller jeg et kunstverk med stor K! 
Det å kunne legge så mye følelse og sjel i et bilde oser det respekt av, noe som jeg er sikker på at selv noen av de store navn innen kunsten vil finne misunnelsesverdig.
Fortsett i denne gaten, NNy og du kan nå langt.

"Kira":

Dette kaller jeg et kunstverk med stor K! 
Det å kunne legge så mye følelse og sjel i et bilde oser det respekt av, noe som jeg er sikker på at selv noen av de store navn innen kunsten vil finne misunnelsesverdig.
Fortsett i denne gaten, NNy og du kan nå langt.

Hoho og ojojo for en kommentar Kira. Tror jeg går og avslutter meg med engang for stort nærmere en genierklæring tror jeg ikke at jeg kommer i dette livet. Og man skal som kjent slutte mens maleriet er godt.

Men nok er nok. Nå synes jeg det er på tide å avsløre for utenforstående mekanikken bak hvorfor jeg mottar slike ovasjoner. (til dem som - med rette- ikke forstår hvorfor jeg har blitt overrislet med så mye godord de siste par dagene).

Slik er saken eller oppskriften på hvordan motta rosende omtale:

Ædni er programforpliktet til å mene alt jeg gjør er overveldende fordi jeg har adoptert henne som min lærer.

Passopp har blitt sjarmert med noen litteraturhenvisninger og fakatastoff på bakrommet.

Ailo er en crazy sjaman og sier og gjør alltid det motsatte av det han mener.

Inger-Lise er bestukket med en CD av Rumi (ja, Inger-Lise den ble sendt i posten på lørdags kveld).

Gormii har jeg invitert til dans og t.o.m. oppkalt et dikt etter.

I tillegg driver jeg og slenger rundt meg med rosende omtale av nick-navn (som i dette innlegget) slik at jeg er sikker på at folk føler seg forpliktet til å gi noe tilbake. Kira er altså en av disse som ble nevnt her. Ville bare nevne dette i barmhjertighetes navn.

Vel, burde jo føle meg smigret. Men du begravde meg jo, for farsken, ilag med de andre!!! Massegrav!
Forpliktet...? Nei, har ikke noe med det å gjøre. For slik du beskriver at du går frem i arbeidet med dette maleriet, må det jo bare bli bra.
De beste dikt, fortellinger, maleri/bilder blir gjort med følelse. Sånn er det bare!

Føle seg forpliktet til å gi noe tilbake, du e ei bra tøvskjur  :o

Jeg var innom en snartur før i dag, hadde ikke tid egentlig til å sitte her og lese. Så takket være deg Nny, var jeg bare pent nødt til det. Jeg satt lenge og vel, og virkelig leste grundig, mens tiden gikk. Snart var tiden over alle hauger, for tiden hadde ikke tid til å vente på meg, mens jeg satt her og brukte tiden på å lese ditt innlegg.
Da jeg oppdaget at fønix var slengt inn her i innlegget, følte jeg meg forpliktet til å lese igjennom dette flere ganger.
Derfor føler jeg meg altså forpliktet til å si at det du skriver her, er veldig spennende å lese. Det er spennende å lese, for du har en fantastisk måte å skrive på som gjør at en er nødt til å kaste bort tiden sin.

You scratch my back, I scratch yours ...du fikk da en cd fra meg NNy 


Neida. Her er det ikke følelsen av plikt som driver orda fram, men tårer i øyekroken framkalt av følelser som inspirasjon, beundring, undring, fasinasjon, og stolthet over deg 

Åhh 

Slik vil æ male i min hverdag 

"Kira":

Vel, burde jo føle meg smigret. Men du begravde meg jo, for farsken, ilag med de andre!!! Massegrav!

Begrave deg?! Nei og atter nei! - Kunne aldri falt meg inn, men jeg ser jo at den tolkningen faktisk er mulig. Men dette var faktisk ALDRI i mitt hode engang. Huff og huff. Tilgi meg Kira, og alle dere andre søte vesener her inne. Jeg skal male dere alle fram til en overjordisk vakker oppstandelse og smigre dere til evig tid.. Bare jeg nå klarer å opparbeide nok disiplin til å gjøre ferdig noe skrivearbeid jeg bare MÅ gjøre først.

Jeg husker en gang jeg var på trommekveld med Sorte-sol. Vi skulle dele oss selv i to, og grave et stort hull i jorda, og begrave den ene delen. Den begravde delen reiste opp til oververden for å motta et budskap.
Dette er vel et symbol på egodød, og kanskje de navnene som ble malt over ble en healing?

Jeg syns det var en flott ting du gjorde!

Mvh Stridshjelp

Ja hun NNy er ganske så dreven
Med topaslykke og pensler
maler hun følelser med neven
Fargerike sonemedlemmer
ble med i streven
Og i NY og ne
danser hun med reven...

Næmmen!
Næmmen!!
Næmmen!!!

Tenk å få være med i ditt nydelige maleri både det skriftlige og det billedlige

"Fønix":

...mens tiden gikk. Snart var tiden over alle hauger, for tiden hadde ikke tid til å vente på meg, mens jeg satt her og brukte tiden...

Dette synes jeg var veldig fint. Kanskje du burde bruke dissse ordene og tankene i et dikt.

Høres ut til å ha vært en fantastisk maleprosess,
som andre har nevnt før meg,
vi gleder oss til å se resultatet

"NNy":

"Fønix":

...mens tiden gikk. Snart var tiden over alle hauger, for tiden hadde ikke tid til å vente på meg, mens jeg satt her og brukte tiden...

Dette synes jeg var veldig fint. Kanskje du burde bruke dissse ordene og tankene i et dikt.

tja, jeg er egentlig ikke så god til å dikte. Jeg skriver hvis det skulle ramle ned et dikt i hodet, det skjer hvert femte år eller så.

Hei NNy,
jeg må si jeg har sansen for de underlige tankerekkene dine. NNydelig vil jeg si. Det er svært hyggelig at jeg tidvis flettes inn i blandt din tankeverdens mange tråder

Jeg liker godt denne øvelsen med navnene, den får meg til å tenke på en øvelse vi gjør i sanggruppe jeg er med i. Vi synger vårt eget eller en av de andre i gruppa sitt navn med improvisasjon og patos. Det kan være en sterk opplevelse at noen sitter rett framfor deg og synger ditt navn av full hals.

Gormii

PS! Er du fortsatt klar for en dans, eller står du allerede med det ene beinet i en snøhule på Svalbard?

"Fønix":

"NNy":

"Fønix":

...mens tiden gikk. Snart var tiden over alle hauger, for tiden hadde ikke tid til å vente på meg, mens jeg satt her og brukte tiden...

Dette synes jeg var veldig fint. Kanskje du burde bruke dissse ordene og tankene i et dikt.

tja, jeg er egentlig ikke så god til å dikte. Jeg skriver hvis det skulle ramle ned et dikt i hodet, det skjer hvert femte år eller så.

Er av en helt annen formening jeg da...Du er go Føniks...De du har skrevet...

Jeg er nyskjerrig på hvordan det vil gå med maleriet ditt,NNy!
Jeg skulle gjerne gjort det selv,men det er så vanskelig her om dagen.(les siste 10 årene)
Jeg har prøvd å male pene malerier,men det går ikke.
Jeg har prøvd å male glade malerier,men det stopper opp,det også.
Vemodige motiv vil ikke engang penselen i nærheten av.
Det er i det hele tatt et problem å komme i gang.

Derfor inspirerer det meg å kikke på andre her,lese om uttrykkene og tankene rundt kunst.
Kunst er også FLYT.
Jeg er ikke i FLYT.     -Men jeg beveger meg da...

Kjempeinspirerende lesning om å male sine følelser!
Gleder meg til å se resultatet.
Jeg har også malt - følelsene- det er ganske jobbig, men også tilfredsstillende.
Men altså nå sier jeg som Final tribe, jeg er ikke i flyten..men beveger meg da..
Maleri er noe veldig fascinerende, som et slags sjelens uttrykk.

Hei NNy.

Jeg er ny i sjamansonen, og ser frem imot å bli eldre her  

Ditt innlegg må jeg bare svare på, det prikket i kroppen da jeg følte med din intense opplevelse med maleriet. Det ferdige lerretet som er interessant her er jo du, alltid klart og samtidig i konstant utvikling. Ingenting får vel kjærligheten til å lyse kraftigere enn det å ha kjent savnet av den? 

"AinA":

Hei NNy.

Jeg er ny i sjamansonen, og ser frem imot å bli eldre her  
...Det ferdige lerretet som er interessant her er jo du, alltid klart og samtidig i konstant utvikling.Ingenting får vel kjærligheten til å lyse kraftigere enn det å ha kjent savnet av den?

Så klokt tenkt og skrevet. Gleder meg absolutt til å høre mer fra Aina!

"NNy":

Så klokt tenkt og skrevet. Gleder meg absolutt til å høre mer fra Aina!

Du skrev: "Innimellom - når egoet ønsker å bli bisk eller selvmedlidende - ser jeg på Sorgen og endrer ønske. Bare et blikk på dette maleriet minner meg på at jeg er heldig som har fått opplevd en så gjennomgripende sorg som ga inspirasjon til å skape noe fint."

Jeg satt meg ved datamaskinen i kveld for å forsøke rømme fra en stor sorg. Den har satt seg i nakken og skuldrene nå. Jeg burde heller ha gjordt som deg og hentet frem ett lerret. DET ville vært klokt. Du minner meg på at det fortsatt er mulig å våge og føle på sorgen, vise den, heller enn å frykte at uttrykket som oppstår skal opprøre de rundt meg og skape distanse mellom oss.

Der det er kjærlighet finnes det både frigjørelse og sammenbinding, det kan ikke være noe å frykte, minner jeg meg selv om. Og med det er det på tide å forlate datamaskinen for nå. Jeg kommer tilbake, og ser frem imot å dele flere opplevelser.

Takk.

Velkommen til sonen,AinA!