Hjelp til psykisk sykdom.

GjenopprettetMedlem

Jeg er dessverre blitt en av mange som sliter psykisk...
Jeg ble alvorlig deprimert første gang i 2001 og fikk diagnosen Bipolar lidelse etter en innleggelse i 2003. Jeg hadde da allerede to selvmordsforsøk bak meg. Jeg fikk en type medisin som nesten fungerte. Dvs jeg hadde fortsatt depresjoner, bare ikke så alvorlig. Min daværende samboer og mor til mine tre barn fikk nok våren 2004 og jeg ble "kastet" ut. Etter dette hadde jeg faktisk en ganske fin periode og jeg nøt den sommeren til fulle. Så begynte det å gå nedover igjen... Jeg følte meg elendig og ble samboer med en ny jente mer eller mindre på impuls. Jeg hadde vel et slags ønske om at det kunne "redde" meg og at om jeg fikk andre ting å tenke på så ble alt bedre. Det stemte forsåvidt i en stund, men så kan vel forholdet ses på som en katastrofe... Jeg levde som en blodigle på henne og følte meg samtidig kvalt av henne. Hadde det ikke vært for at hun også har barn ville nok krangelen vært nokså høylytt. Jeg raste nedover mot depresjonen og klarte merkelig nok å holde det såpass skjult at ingen fattet mistanke. Sensommeren 2006 gjør jeg et nytt forsøk på å ta mitt eget liv... Under sykehusoppholdet etterpå bestemte jeg meg for å gjøre slutt på forholdet og i slutten av oktober flyttet jeg i en leilighet for meg selv. Det siste oppholdet på sykehuset ble det som skulle til for å stable meg på beina igjen. Jeg startet på ny medisin og fikk konstantert lavt stoffskifte og fikk medisin også for det. Humøret steg og jeg gledet meg til å ta fatt på livet igjen...

Så til poenget...
Jeg er fortsatt å regne som frisk og ser frem til å kunne starte i jobb igjen og til å få økonomien på rett kjøl igjen. MEN jeg har en del "ettervirkninger" av sykdommen som jeg jerne kunne vært uten. Jeg er stadig "smådeppa" og motløs, selvtilliten er på bånn og jeg har problemer med å møte opp på avtalte møter o.l. Innerst inne vet jeg jo at dette ikke skal være noe problem, men for meg blir det det. Jeg har såvidt begynt å trene på meditasjon i håp om at det kanskje vil hjelpe, men er det noe annet jeg kan gjøre? Eller er det noen som kan hjelpe meg å fokusere mer positivt? Blir kanskje litt rart dette her - det er så vanskelig å beskrive problemet med ord... Men om noen kan hjelpe meg skal jeg være evig takknemlig!!

Anonymous

Nej, det låter inte alls konstigt/rart det du skriver.
Du har uttryckt dig väldigt klart och tydligt tycker jag.

Jag är inte så kunnig på området, men har själv haft deppression för 15 år sedan och har sedan några år tillbaka, symptom efter en utbrändhet/"burn out", men inslag av korta depp-perioder.

Det jag vill säga är, att meditation har varit ett ankare för mig. En livlina!
Utan meditation, har jag haft svårare att hålla humöret upp och mig själv "ovanför ytan".

Det finns ju olika sorters meditationer och det som varit lätt och fungerat bra för mig, när humöret varit lågt är ljusmeditation. Jag har då låtit mig genomsköljas av vitt kärleksljus. Det har fungerat för mig. Under perioder med deppigt humör, har jag inte gjort så mycket trumresor, utan ägnat mig mer åt meditation, då trumresorna ibland har förvärrat.

Att vistas mycket ute i naturen är också bra.
Har du provat att krama ett träd? Det känns bra

Det finns säkert andra som har bättre tips, till dig...
Jag ville bara bekräfta att meditation fungerar bra.
Lycka till!

GjenopprettetMedlem

Takk for svar!!

Den cd'en jeg hørte på i dag mens jeg mediterte brukte faktisk lys og kjærlighet som "rød tåd"...

Tror nok at det kan hjelpe, til en viss grad hvertfall, og at det nok blir bedre ettehvert som jeg behersker teknikken bedre.

Jeg prøver å bruke naturen så mye som mulig, men desverre er det ofte sånn at motivasjonen mangler og jeg blir hjemme istedet. Litt av det som er problemet. Tror jeg lettere hadde kommet igang om jeg hadde noen å dra på tur sammen med.
Men det er også et sørgelig kapittel i livet mitt; jeg har svært få venner, og de fleste av dem bor ikke i nærheten. Ensomheten er ikke lett å hanskes med og uten jobb er man ikke direkte sosial om dagene. Det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av... Det er kanskje mye å be om healing for å få bedre selvbilde, men det er vel lov å prøve...?

Å klemme trær har jeg ikke prøvd nei.

Lover å prøve det neste gang jeg er i skogen!

GjenopprettetMedlem

Jeg er sikker på at hvis du holder ut i vanskelige tider vil du etterhvert få det mye bedre.

Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk sykehus og slitt sterkt i 6 år.
Hadde det ikke vært for systemet rundt meg hadde jeg kanskje ikke klart det. Jeg mistet kontakten med folk rundt meg og endte som sagt opp på sykehus i asker.
Man kan si mye om hvor ille psykiatrien drives enkelte steder, men som regel kommer man borti personer som virkelig er der for å støtte en, og ikke bare gi èn en diagnose og sette èn på masse medisiner..
Jeg gikk selv på ganske sterke medisiner en stund og klarte ikke møte hverdagen. Men etterhvert fikk jeg leger som så mere hva jeg trengte og ga meg et opplegg som fungerte veldig bra for meg.
Jeg har nå kommet meg i egen bolig og klarer meg selv. Og har funnet nye venner jeg kan dele hverdagen med, pluss tatt kontakt med de det var verdt å ta kontakt med igjen fra gammledager.

Så jeg vil si at det går oppover igjen, og det vil jeg tro alle har muligheten til

Jeg har tydd til en del pusteøvelser og meditasjon og det har vært veien for meg..

De sier jo det at ut av vanskelige tider kan man finne en kreativ healing energi som er verd å ta vare på.
Håper du finner din vei der oppe i bodø, og lykke til på veien.

gode tanker sendes deg fra jimango

Anonymous

Har nå lest innlegget ditt i sin helhet, Wolfcry og føler med deg. Du har sannelig hatt noe å slite med.
Synes du har vært sterk og er tøff som står fram og forteller om din situasjon.
Ønsker deg lykke til og håper du finner det du søker.

Lys og varme fra Kira!

GjenopprettetMedlem

Bruk Tid i Skog og Fjell..

GjenopprettetMedlem

Takker igjen for alle svar!

Tar alle råd og tips til etteretning og skal gjøre mitt beste for å få dette til...

Varme tanker til alle...

GjenopprettetMedlem

Hei Wolfcry

Jeg fikk diagnosen Bipoler1 Høsten 2001 og har vært og er i omtrent samme hengemyra som du.... PM mæ - anytime!

GjenopprettetMedlem

er det noen som kan hjelpe meg å fokusere mer positivt?

du må selv snu tankene dine og fokusere positivt. Dette er noe av det viktigste du kan gjøre selv. Meditasjon kan hjelpe. Eksempelvis tyve minutter umiddelbart etter at du har stått opp. Det som er enda viktigere er at du jobber med tankene dine hver dag, hele tiden. Etter lengre tids jobbing vil du merke at det du har gjort begynner å bære frukter. Men det betyr ikke at du kan slutte. Du må jobbe med positive fokus hver dag, hele tiden.

Jeg la merke til følgende resonnement hos deg:

Tror jeg lettere hadde kommet igang om jeg hadde noen å dra på tur sammen med.
Men det er også et sørgelig kapittel i livet mitt; jeg har svært få venner, og de fleste av dem bor ikke i nærheten. Ensomheten er ikke lett å hanskes med og uten jobb er man ikke direkte sosial om dagene. Det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av... Det er kanskje mye å be om healing for å få bedre selvbilde, men det er vel lov å prøve...?

Her lager du 1) unnskyldning for deg selv til ikke å gå ut. Om jeg får lov å "hjelpe" litt til her: Du kan utmerket gå tur alene. Da slipper du masingen fra den andre personen. Har du venner som du kan gå med, så kan du gå med disse når de kan. Men når ingen kan være med, så kan du gå alene. Dette er helt i orden og ikke noe å se svart på. Mange som jeg kjenner går tur alene. Jeg selv innkludert. Når du har anledning selv, så er det bare til å komme seg ut. Og det at ingen andre kan, er intet hinder, så lenge du selv kan. Da kan du nyte ditt eget selskap, og det er noe av det beste selskapet du kan få. Ta vare på deg selv. Kle deg i varme klær, pakk nisten og gå til et sted i naturen hvor det er trygt for deg. Hør lydene. Se fargene. Kjenn regnet. Man trenger ikke være ensom, selv om man er alene. For å fortsette 2) du skriver at du har ikke venner, og ikke jobb. Ond sirkel osv. Dette er samma greien som i sted. Du burde legge av deg slike tankemønstere. Ta deg selv i nakken og dra deg opp fra offerrollen. Har du venner langt unna? Javel. Så skriv et hyggelig brev til dem, eller flytt etter dem. Har du ingen venner i nærheten? Vel, så skaff deg noen. Det kryr av fantastiske mennesker på planeten. Det gjelder bare å lete på de rette stedene. Prøv om du kan finne noen i partiet, turistforeningen, IOGT eller Bondeungdomslaget (det er for voksne, selv om det heter "ungdoms"). Eller evt prøv naturvernforbundet. Men ikke let på pøbben eller ved gatekjøkkenet, for der finner du bare de som trekker deg ned. Finn nye venner, som bygger deg opp. Det er viktig å ha et oppbyggelig nettvertk. Jeg har selv sittet i samme fella som du. Alle mine venner er arbeidsledige døgenikter med alkoholproblemer. Jeg så lenge negativt på det. Men nå ser jeg positivt på det. De har lært meg å bli avholds. De har lært meg at jeg ikke bør ha tilfeldig s%X, og de har lært meg viktigheten av å ha rutiner, og lete etter gode jobber, selv om det stundom ser svart ut. I tillegg besøker jeg dem stundom på dagtid og tar dem med ut, slik at de får se byen uten alkoholens slør foran øynene, sånn cirka en gang i måneden. Når jeg har overskudd, går jeg endog på festene deres. For jeg er glad i vennene mine. Men det blir skjeldnere og skjeldnere, for jeg detter uti og begynner å drekke, p&le og røyke hver gang jeg er med dem. Imidlertid er jeg glad i dem uansett. Bare at jeg ønsker ikke å være så tett på dem. Av denne grunn ser jeg etter nye venner. Og det finner jeg til stadighet. Men de gamle er der hele tiden, og det er jo godt det og, på sin måte. Bare at man kan selv styre hva man vil ha dem til, og hva man tenker om det som er "negativt". Alt kan snus, slik at det blir til noe positivt. Hvis mor har emfysem, så lærer du av det at du skal slutte å røyke. Hvis du er arbeidsledig, så lærer du av det at en jobb er godt å ha. Da klager du kanskje mindre over arbeidsoppgavene, når du får en. Hvis du er uføretrygdet, så har du tid til å gå tur i naturen eller på biblioteket. Der fins masse gratise fritidsøvelser man kan drive med. Kaffe på kafè, mens man skriver langt brev til en gammel venn. Pynt med egne tegninger eller klistremerker. Lese en bok. Lære et språk. Hvile middag en time på formiddagen. Lage slowfood med grønnsaker. Invitere den gamle nabodamen over til en prat/ kopp te/ middagsmat. Strikke genser. Mekke bilen. Koste fortauet foran huset. Fotografere lyset om ettermiddagen. Selge fotografiene til et villmarksblad, etter tre ukers trening med kamera. Osv osv. Det er du som bestemmer over livet ditt og tankene dine. Verden venter på å erobres. Snu de negative tankemønstrene. Hver dag. Hele tiden. Jeg lover deg at det blir vanskelig. Men det hjelper. Så lenge du fortsetter. Hver dag. Ikke la deg falle ned. Hold deg oppe. Hva er din største drøm? Finn livsoppgaven din og gjør den.

GjenopprettetMedlem

Wow...

Takk for den du!! Jeg våkna faktisk litt her... Det du sier er jo faktisk helt sant! Det er vel egentlig ingen andre enn meg selv som kan finne venner til meg f.eks.

Det å snu tankebanene fra negativt til positivt er ikke noe nytt, men de eksemlene du gir gjør at jeg virkelig får lyst til å prøve... Jeg er nok altfor flink til å synes synd på meg selv (dype depresjoner setter sine spor...), men målet nå blir å vinne over dette tungsinnet å komme videre i livet!

Har skrevet en del dikt i min tid. Kanskje jeg kan prøve å ta opp tråden der en dag...?

GjenopprettetMedlem

Anonymous

Etter brukernavns dyptloddende dyktige svar har jeg bare en ting å tilføye:

Jeg tror du kunne ha mye glede av å skaffe deg en hund!

GjenopprettetMedlem

Det er faktisk noe som er til løpende vurdering...

Har hatt hund før (to ganger) men begge gangene har jeg blitt nødt til å omplassere dem. Første gangen var mens jeg var smmen med moren til barna mine. Hunden ble svært sjalu da vårt første barn kom og med lite tid på gunn av stress på jobb og et nytt barn ble det etterhvert klart at vi ikke hadde mulighet til å beholde ham. Da han i tillegg bet etter datteren vår et par ganger var det likevel med tungt hjerte at han ble omplassert... Den andre hunden jeg hadde fikk jeg selv fra omplassering. Jeg ble svært glad i og knyttet til ham, men så ble jeg samboer med en jente med allergiske barn og jeg måtte på nytt omplassere ham. Han ble heldigvis overtatt av venner av meg så det ble ikke fullt så tungt... Men, desverre, ble han avlivet for et par uker siden da de som overtok han skiltes og de ikke fant noen som ville overta han. Men han var snart 11 år så han hadde jo rukket å bli en ganske gammel hund (Flatcoated Retriver).

Så som du kanskje skjønner er jeg glad i hunder, og dyr generelt, men vet også hvor tungt det er å skilles fra dem. Derfor vil jeg ikke skaffe meg hund igjen før jeg vet mer sikkert hvordan livssituasjonen fremover blir. Jeg drar også til mine foreldre en gang i måneden for samvær med barna mine (for å spare barna for den lange reisen, ca 30 mil) og har ikke bil så buss er eneste mulighet. Å ha hund med seg på en seks-timers busstur vil jeg helst slippe...

Men jeg er helt sikker på at jeg vil ha hund en gang i fremtiden... Har lyst på en Newfoundlands-hund...

Anonymous

Bra idé med hund. Annars tycker jag du har fått mycket bra svar, speciellt av brukernavn
Att t.ex. ha bra rutiner i livet, är mycket viktigt och hjälper bra vid kriser.

I vår familj är vi alla djurvänner, men jag är väldigt allergisk mot pälsdjur, så vi kan inte ha egna djur. Vi hade amfibier (salamandrar och grodor/frosk) ett tag, men skaffade inga nya, när de dog.

Min 18-åriga dotter har hittat sitt sätt att tillgodose behovet av hundkontakt, genom att engagera sig i en grannes hundar. Hon lånar dem och går på promenad eller joggar med dem och hundarnas ägare är väldigt nöjd, då hon är i 60-årsåldern och har flera hundar (kennel). Det tycker jag är bra en lösning, som fler kan använda sig av om man gillar djur, men inte kan ha några själv.

Har man ingen granne, eller någon vän som man kan låna hund av, kan man ju annonsera... ?
Kontakt med djur, sägs ju vara mycket bra för personer med tendens till depression.

GjenopprettetMedlem

Æ har fra tid til anne fått være med Varg og Schiko (to gjeterhunder) på tur - Dem e av og tell veldig flink å lufte mæ

kjempegøy

GjenopprettetMedlem

Fikk plutselig en vanvittig følelse av savn... Spesielt til min første hun som jeg hadde fra han var valp.

GjenopprettetMedlem

Bra,det hjelper å ta naturen i bruk.

Anonymous

Wolfcry, etter det siste svaret ditt mener jeg virkelig du bør begynne å se deg omkring etter hunden i ditt liv!
Du har jo erfaring med hunder.

Ja, det medfører et ansvar og noen logistiske utfordringer.
Bussturer er ingen hindring etter min erfaring. Dine barn blir sikkert glad hvis du kommer med en hund.
Du kan jo også sondere terrenget i nabolaget osv. før du skaffer deg en hund. Jeg gjorde følgende, mens mine kjære dyr ennå levde: Når jeg reiste bort, lot jeg ofte en tenåring bo hos meg, som passet hus og hund ( og katt). Og som var selv glad over å ha et sted for seg selv.
Senere fant jeg en familie som ble forferdelig glad i hunden min, men de kunne ikke skaffe seg hund for bestandig. De adopterte hunden min i perioder når jeg reiste bort i flere uker. Det var en god løsning for alle partner, inklusive hunden min.
Du finner sikkert dine personlige løsninger hvis tiden er inne...

GjenopprettetMedlem

Heisan Wolfcry

Føler med deg i din streven for å bli frisk igjen og jeg ser du har fått mange gode tips her som jeg er sikker på kan hjelpe deg masse!!
Men som Brukernavn sier, ikke overlat ansvaret for deg selv til andre....da blir man garantert ulykkelig!

Har selv slitt med depresjoner og angst til og fra i flere år, sist nå de 3 siste årene etter å ha fått diagnosen traumatisk stressyndrom, og jeg har jobbet (og jobber hver dag enda ) steinhardt for å komme meg ut i jobb og tilbake til livet igjen. For meg var det som å være i fengsel all den tiden jeg ikke klarte å utføre de enkleste oppgaver, ble rett og slett handikappet. Nå er jeg endelig tilbake og kan glede meg over at jeg kjenner meg selv igjen og føler jeg nå har utviklet meg til å bli et menneske med enda bedre kvaliteter enn jeg hadde før sykdommen. Er så utrolig deilig! Fikk også hjelp i psykiatrien, fikk bl.a noe som heter EMDR, har også fått litt tanekfeltterapi.
Men i tillegg har jobben faktisk vært MIN og min ALENE! De kan gi meg støtte og et par redskaper men derfra er det opp til meg og jeg kan med stolthet si at jeg er så sterk at jeg er kommet meg i jobb igjen og klarer brasene så langt og det er seier det!

Mine tips er å meditere hver dag i lys og kjærlighet, selv bruker jeg Morten Eriksen sine.
I tillegg har jeg sett videoen "The secret" mange ganger og den har hjulpet utrolig mye på tankegangen. Når du til fulle forstår innholdet så er det ikke mye som kan stoppe deg. Jeg har fokus på lys og kjærlighet uansett hva jeg jobber med. Da vil alt annet falle på plass av seg selv etterhvert.

Jeg er forøvrig også blitt med i en sirkel hvor vi møtes noen ganger i måneden, mediterer og hjelper/støtter hverandre i å utvikle våre evner i healing mm

Begynte å male og meldte meg inn i fotoklubben for noen måneder siden, og det gir meg så utrolig mye å skape noe som er vakkert og å vite at det er en del av meg gir en herlig rus

Denne positive utviklingen har vært utrolig rask de siste 8-10 måneder, det er da alt nytt har skikkelig tatt løs, så kast deg i det, ikke nøl med å følge din innerste rene impuls og spør gjerne om det er noe mer du lurer på!
Lykke lykke til

GjenopprettetMedlem

Jan Magne Sørensen, sjamanistisk praktiserende, fra Halden har slitt en del med psykiske problemer og står åpent frem vedr. det. Han har masse erfaring. Holder foredrag vedr. temaet også. Han kan kontaktes igjennom
websiden www.jeg-er.no ...han kan helt sikkert hjelpe deg litt på vegen

GjenopprettetMedlem

Tusen tusen takk for alle svarene! Det varmer virkelig å få så mange gode råd og tips...

Jeg er startet med en prosess der jeg jobber mye med meg selv og tankegangen min. Jeg "tar meg i det" når de negative tankene kommer og prøver å se ting fra andre sider og klarer stort sett å finne noe som er positivt med det. For ikke så lenge siden så jeg på alle mine "brølere" opp gjennom årene som uhelbredelige sår som aldri ville gro, mens jeg nå mer og mer velger å se på dem som, noe dyrekjøpte, erfaringer. Disse erfaringene er noe jeg nå tar med meg inn i mitt "nye" liv og jeg vet at jeg neppe vil gjøre de samme feilene igjen... Jeg har sett at det å lytte til råd fra andre (f.eks. foreldre) er verdifullt selv om man ikke alltid velger å følge rådene til punkt og prikke. Jeg kan desverre ikke si at jeg er helt der jeg vil være ennå, men at jeg er på god vei er jeg sikker på!

Var "hjemme" hos foreldrene mine i helgen og hadde samvær med barna. Vi koste oss hele helgen, vi lagde snøhule, gikk tur (og møtte flere hunder...) og var på besøk hos søsteren min som har en liten gutt på 6mnd. Ungene syntes det var kjempestas. Og - som alltid - kom det et par tårer da de måtte dra på søndagen (etter at de hadde dratt...).

Driver å vurderer å kjøpe medlemsskap på Frisk-huset (helsestudio). Holder jo på å trene, men tenker at det kanskje er større mulighet for allsidig trening der enn hjemme. Men økonomien må gjennomses nøye først så vi får se.

Har vært i kontakt med trygdekontor og Aetat og skal i løpet av nærmeste fremtid ha et møte der vi skal se på mulighetene for å komme i jobb igjen. For første gang på lenge ser jeg faktisk frem til det og håper jeg har noe å gjøre innen våren...