Sjaman.com – Forumarkiv

Det e en ting æ har gått å tenkt på lenge.
Ka gjør folk med de tingene som de får "visjoner"om under feks. sopp seremonier, trommereiser, hos behandlere eller lignende. Klarer man å integrere opplevelsene i dagliglivet, eller e man med på seremoniene bare for opplevelsens skyld?
For meg ser det ut som om mange e med på utallige "greier" med så små mellomrom, at det e umulig å ha tid til å integrere opplevelsene i det daglige.
Noe av intensjonen med å være med på seremonier av forskjellig slag må jo være å "skjønne" litt mer av seg selv og omverden, å da må det jo nødvendigvis inn i den verden vi faktisk lever i.
Har man ikke de intensjonene og klarer å gjøre noe med det, vil æ faktisk kalle det for en virkelighets flukt.

æ lurer å lurer........
fint å høre om ka dokker mene.
Æ har lest mye om selve opplevelsene under diverse reiser, seremonier osv. Æ vil vite ka man gjør med det etterpå.

"ædni":

Det e en ting æ har gått å tenkt på lenge.
[....]
Æ har lest mye om selve opplevelsene under diverse reiser, seremonier osv. Æ vil vite ka man gjør med det etterpå.

E òg.

"Passopp":

"ædni":

Det e en ting æ har gått å tenkt på lenge.
[....]
Æ har lest mye om selve opplevelsene under diverse reiser, seremonier osv. Æ vil vite ka man gjør med det etterpå.

E òg.

Kan bare snakke for egen del, men det som meg er blitt vist, ser jeg på som selve livsoppgaven min
og den er med meg hver dag. Jeg veit det er uendelig langt fram til målet,
men det som er meg gitt, har også gitt meg styrke til å fortsette på veien

Dette er viktige spørsmål, som jeg også er opptatt av. Man trenger tid til å integrere nye ting.

Er jeg en forbruker, også på opplevelser og åndelig rus? Skaha skaha skaha!

Jeg kritiserer ingen, og jeg har stilt meg selv dette spørsmålet en tid tilbake. Det er kanhende noe å hente ved å ta det innover seg.

Åndelig føde kan også slukes for fort, med "forstoppelse" som resultat.

Det er også sagt av en åndelig vismann (uten at jeg husker av hvem) noe jeg syns er viktig her:

"Når en dør har åpnet seg for deg, skal du vente litt med å ile igjennom den."

Det er et interessant spørsmål du stiller der ædni. Jeg kan bare svare ut i fra meg selv. Jeg har tatt reiser for egen del, og de har vært ganske tøffe mange ut av de. Det er ikke slik tror jeg at alt ordner seg etter en reise. Det kan være en lang prosess med å gå i dybden av seg selv, og hvis man tror at alt ordner seg etter en reise, så tror jeg mange vil bli temmelig skuffet.

Jeg har lært mye om meg selv. Jeg har måttet bearbeide fortrengte ting, som kom opp.  Jeg har rast, grått meg gjennom mange glemte og fortrengte sorger. Jeg har fått mange aha opplevelser på hvorfor jeg har reagert slik og sånn i enkelte situasjoner. Jeg har også lært, hm holder på å lære, at kjærligheten er det viktigste av alt, og da tenker jeg på å lære seg til å elske seg selv. Jeg holder på å styre med dette nå, det tar tid. Det positive som er skjedd er at en god latter har kommet som resultat etter disse reisene, etter hvert som jeg har fått røsket ut manskjit fra mørkets dype kjeller.

Hva det blir til etterhvert, vet jeg ikke.

Det er en ting jeg lurer på. Hva mener folk med når de sier at de søker etter visdommen? Hvilken visdom? Visdom om seg selv? Åndelig visdom? Bli et orakel?

Fønix
Æ tror man søker etter visdommen i seg selv, ikke om....
Man reiser jo for å finne skjulte skatter i seg selv.


Når man har funnet skattene, ka gjør man med dem?
Pusler man og pludrer for seg sjøl med "gullet", eller prøver man å bruke det?
Når man oppdager kjærligheten i ALT, gir man det videre, eller luller man seg inn i de fantastiske bildene?
Alle dyr og fantastiske ting som plopper opp, ka skjer med de? Tar man i bruk kraften, eller ser man bare på den, og synes det e fantastisk at man har det i seg?
æ spør nu bare
Leser jo om fantastiske ting som skjer her og der. Ser at folk formidler det videre her på sidene, men skjer det noe ellers?

Jeg har også tenkt på dette. Ædni.
Om man seriøst er interresert i å arbeide med seg selv, er det å hoppe fra sermoni til sermoni repektløst - i mine øyne.

Jeg er slik at jeg trenger tid imellom for å fordøye og smelte det jeg har opplevd.
eks. etter de gangene vi var på Saivo - der vi jobbet intenst i flere dager i strekk - følte jeg meg som en krukke som hadde blitt fylt opp til randen, og om jeg hadde fått en dråpe til - så hadde jeg "flippet ut". Da gikk jeg hjemme og fordøyde og smeltet til neste omgang på Saivo.

Noe kan forløses på et blunk og noen ting kan ta år å jobbe med. Jeg vet at jeg fortsatt sliter med gamle mønster som jeg har hatt helt siden jeg startet min vei på selvutvikling tidlig på 80 tallet en gang. Men heldigvis så møter jeg disse mønstrene på forskjellige måter og jeg vet at det er bare å stå på.

Siden dere etterlyser egne erfaringer kan jeg si at min "kjepphest" heter overvekt. Der er den jeg har dratt på i alle disse årene. Den kjepphesten har blitt angrepet fra flere kanter i flere år og det er forbausende hvor mange nivår i det psykiske og fyiske som er innblandet i den "pakningen" jeg drar på. Min kjepphest har faktiske - i motsetning til hva mange andre tror - lite med hva jeg putter i munnen.

Mens andre ting fikser seg før du får sukk for deg.

Jeg har en sønn som har hatt vansker til å tilpasse seg på skolen. Han har vært i en gruppe på skolen som har jobbet ute i naturen. jeg har tenkt på at det hadde vært fint å få de gutta i den gruppen interessert i sjamanisme - har nenvt der for min sønn, men han er flau over mor som "dæljer " på tromme (han er snart 16)

I helga var jeg på Mesnabakken og nevnte mine tanker for en venninde. Vi snakket litt også ble det ikke mere. Jeg trakk "dagens kort" fra Gudinne-kortstokken og fikk ett kort hvor det stod at jeg var flink til å hjelpe barn og at hun ville sende de til meg....vi lo og sa "det passet med det vi snakket om i sted"

Jeg kom hjem på søndag og 10. min etter at jeg var kommet inn døra står en av guttene der "åhhh, jeg lurer på om du kunne lære meg de derre sjaman greiene jeg?"

Jeg bare smilte og sa - så klart. Jeg vil bare tenke litt på hvordan...

Elin

Det er et viktig spörsmål du stiller ædni, for iblant fundere jeg også... iblant föler jeg som det finns endel, som gjör reiser for å få en "kikk" for seg selv. Og da du nevner rus i titelen så har jeg tenkt det også. Det må vaere feil, men da har persjonen ikke fortallt ordetligt hva intensjon og erfaring ble?

Det er viktig å ha en intensjon för man reiser og da gjör man vell det som man bör, med informasjonen.
For meg har den sjamanske utviklingen gått sååå langsom og fordelen med det, er vel at det blir vel integrert, men mange ganger hade jeg nok hellre hatt en raskere prosesse 

Jada, jeg pludrer og pusler for meg selv med gullet mitt, mens jeg luller meg inn i en rosenrød verden. Når jeg velger å legge ut en reise, forteller jeg om selve opplevelsen. Jeg forteller som regel ikke om det som skjer i forkant og i etterkant av en reise.

Jeg tykker nok du forteller ting rundt reisen, Fönix... og gir kommentarer etterpå der du har kommet til noen innsikt og så... När jeg skrev tenkte jeg ikke på noen särskilt här - jeg tenkte på folk både "her og der" (eller "hist og pist" som det står på Tradusa  )

Jeg har MASSE og lære her. Dvs å bruke, forstå, integrere det som skjer i mine reiser.

Men...jeg reiser ikke for at det gir meg rus. Jeg oppsøker heller ikke masse kurs eller slike sermonier.
Jeg brukte for det første lang tid på å forstå at jeg var kommet inn på sjamanveien. Det måtte jeg fordøye
lenge. Når jeg endelig ble fortrolig med dette, og tok sjamanismen inn i hjertet, måtte jeg også fordøye det.

Kjenne på følelsene, lese litt, studere litt. For å få en bekreftelse igjen på at dette var riktig. Når det var fordøyd og atter
en gang godkjent, begynte jeg å reise mer. Jeg har vært så heldig å få oppleve mange kraftdyr på min vei. Noen har jeg forstått
betydningen av, andre ikke. Her har jeg masse å lære. Men det jeg har lært meg nå, når et kraftdyr dukker opp, er jeg snar med
å finne ut hva de står for. Mang en gang har jeg fått aha-opplevelse. Andre ganger har jeg ikke skjønt bæret. Men jeg har også lært
at svaret kommer, den dagen du trenger det.

Jeg er nok altfor *treg*...må fordøye alt som er, bruker kanskje altfor lang tid. Men jeg føler det mest riktig.
Jeg vil ikke forhaste meg med noe. Og tar opp ting ettersom jeg føler meg klar for det. Nå ett år etter min
oppdagelse innen sjamanisme, begynner jeg å føle meg klar for en trommereise. Det tror jeg kan bli spennende.

Jeg tror det er viktig å oppleve, gå inn i selve opplevelsen, føle, lytte, prøve å forstå det som skjer.
Ikke minst må man fordøye prosessen etterpå.

Tror jeg!...

No opnar du dører i mitt sinn Ædni,å takk for det.

Eg er sjølv svært forsiktig med kraftige enteogenar,for dei visjonane eg får,må få tid til å setja seg,i takt med kvardagens krav å trav.
Visjonane er for meg glimt av den åndelege verden,og dei overbeviser meg om det evige liv i ånda,og dette slår meg til ro,tar meg ner på jordplanet.
enteogenar brukt i ein sjamanistisk setting,gjennopprettar kontakten med moder jord,så adle illusjonar om separasjon frå henne forsvinn.
Dette kan vere både veldig godt,men også vondt,om eg har bygga meg eit solid luft-slott,og leiker konge i det. (har ei fortid som slott-byggar)
Ei tromme-reise utan egogenar som Final T. kallar det så fint,har same effekt følar eg.
Det er krafta i desse teknikkane som eg er ute etter.Bærande livs-kraft til bruk i kvardagen.
1 kraftig sopp-seremoni holder for meg i året,då har eg fått metta mitt sug på heftige opplevelsar for ei god stund framover.(gidd ikkje sjå på tv lenger)
Kan hende er eg ein ekstrem-sport utøvar når alt kjem til altet.      Ha det digg så lenge.    

Har berre reist to gonger ,i ein norsk ,sjamanistisk setting,uten entogenar innabords vis det er interessant.
(Har av røynsle forresten stor respekt for bevissthetsendrande planter sitt potensiale- i ulike retningar.)

Trommereisene vart gjort etter ei lang  betenkningstid(og såkalt mobilisering),fordi eg ville finne ut om det var eit medium for meg,til å sjå min situasjon frå ein litt anna vinkel.
Årsakene var delte;sjølvutvikling og healing.
For meg var det eit medium som fungerte.Det å kunne reise abstrakt i sin eigen guddommeleghet og miserabelhet samstundes,vis eg kan få uttrykke det slik,uten å bli banka som svulstig...det var sterkt.
Eine visjonen gav meg regelrett healing etter at det vart påvist ein del "gørr" i meg.
Den andre,som eg har skrive om her,framstår som både diffus og rystande enno, men latent tek den nok opp eit tema eg knapt vil vedkjenne meg,for tida.
Har ikkje tenkt å la det gå inflasjon i inntrykka,trur dei treng å bearbeidast og utfordrast,dei eg fekk.

Dette er jeg også veldig opptatt av , takk for at du bringer det på bane Ædni .

For meg handler det om å bli kjent med meg sjøl. Det jeg opplever i mine reiser , er spesielt egnet til meg.
Jeg deler mine erfaringer for innspill og slikt, men det tar tid før jeg klarer å tyde alle symboler osv.

Det jeg opplever er at etter reiser , kommer det mange " tegn" i samband med de opplevelser jeg har hatt i min reise.
Det gjelder å være våken nok til å oppfatte disse tingene . Hvis jeg har hatt heftige opplevelser med symboler osv., kan det dukke opp flere tegn, som forklaring på disse symbolene i etterkant. Da mener jeg ting jeg leser, ser i naturen, folk jeg møter osv. "Tilfeldige " ting, som kan forbindes med hva jeg opplevde i en reise f.eks. som skjer i verden utenfor .

Det som hjelper min videre utvikling er når jeg klarer å snappe opp disse tegnene og integrere de i min hverdag, se de i sammenheng med hva jeg faktisk jobber med for tiden, og da mener jeg ikke bank-jobben, men den indre jobben, jobben med meg selv , populært  kalt selvutvikling ...alle tingene som vi må overkomme for å komme et skritt videre.

Jeg tror det tar tid å integrere opplevelse av den spirituelle art . Det er mye å fordøye for oss stakkars mennesker  , hvis du kan den ene heftige seremonien, etter den andre  ....uten en pause for å la ting synke inn....da føler jeg at man ikke helt skjønner det hele.

Men selvfølgelig alle er forskjellige, og noen er kanskje bare super flinke til å integrere overnaturlig kraft i sin hverdag...

Jeg er så enig med deg i at det kan sees på som en flukt , hvis man ikke tar med seg læringen ...men bare vil ha opplevelsen.

Jeg vet ikke om jeg fikk forklart meg godt nok, hehe . Er litt rotete i hodet mitt om dagen...det er storrengjøring på gang

Takk for alle svar.
Savner svar fra de "ivrige" enteogen reisende. Der har det jo kommet frem fantastiske historier og ting de har opplevd, men ingenting om ka som skjer i etterkant.

Fønix, du luller deg ikke inn i det. Du deler jo med oss andre, bla. ved alle de vakre diktene dine. Der har det jo skjedd en stor endring siden du begynte å skrive. Artig å følge med i utviklingen.

Om jeg er så ivrig enteogenreiser, veit jeg ikke, men jeg har da prøvd det òg.

Har tenkt å skrive om før/etter og hvordan jeg jobber med det...men det er ikke klart enda, liksom. Det må gå en tid før en ser det, før en kan si hva det har gjort med en. Og jeg erfarer at det tar lenger tid å bearbeide og integrere opplevelsene fra enteogenbruk enn med trommereiser ol. Kanskje er prossessene også mer dyptgående.

Jeg har også gjort noen trommereiser som er skrevet inn her, der planen er å følge opp med hva som har skjedd videre...men det er noe med den tiden  den strekker aldri helt til.

Men jeg er enig med deg, Ædni, i at det godt kan komme flere innlegg her om hvordan vi bruker visjonene og innsiktene i dagliglivet, de er tross alt hjelpemidler på veien videre. Men mange føler nok ofte at det blir veldig personlig. For det kan være vanskelig å sette det i et allmenngyldig perspektiv, trekke ut essensen av erfaringen uten å legge livet sitt ut til allmenn beskuelse.

Takk Inger Lise.
Æ mener ikke at man skal brette ut privat livet sitt her (uansett kan vi jo tenke det vi vil, når det blir skrevet om de forskjellige reisene som er tatt. Det e jo det folk jobber ut ifra, tenker æ)
Æ lure nok heller på om folk gjør noe med de tingene de opplever, eller blir det bare med opplevelsen?

Hisann Ædni,nå er jeg her igjen (pappegøye tendenser),Det eg opplever gjer noko med meg,dei visjonane eg får,verkar transformerande på heile tanke-broderiet,eg tenkjer at visjonar er ånder,og dei hopper inn i den reisande,der dei blir værande som følgjes-vennar,hjelparar som gjer det greit å kopla seg på det hellige,når ein ikkje er i enteogen-transe.
Mesten som tatoveringar,berre at dette er på sjelehuda.
Visjonane er energiar,som arbeider for eit betre innemiljø,og dei utdjuper sjela,lærer koss ein skal sjå og kople seg av den indre dialogen,som kan verta masande akkurat der den skulle holdt kjeften. F.eks i naturen,i villmarka,der slik indre masing kan verta stress.
Det er vanskeleg for meg å gå i detalj når det gjeld visjonar,og det tek eg som teikn på at det skal eg heller ikkje gjere.
Men at det handlar om ein indre skjønnhet som kan ta pusten frå ein,skal eg ikkje gjøyme under eit flussete strie-teppe.
Eg lar skjønnheten være skjønn,så lar den meg også væra den eg er.

takk teleterkji

du får frem skjønnheten
i alt du skriver
og i det du e

Før jeg forsøkte entogener var jeg skeptisk til det hele. Før det hadde mine erfaringer begrenset seg til helgefylla og noen rare sigaretter, det siste ga ikke mersmak.

Grunnen til at jeg testet ut entogener var at en jeg respekterer anbefalte meg det. Ingen kompleks debatt med for og imot. Jeg stolte på min formidler. Jeg ble tatt med på en temmelig heftig reise. En reise jeg ikke forsto meget av, bildene var for voldsomme. Jeg ble trukket inn mot noe som minnet om en fødsel, jeg ble engstelig og trakk meg tilbake. Jeg gikk gjennom rare krampeaktige kropsbevegelser som jeg ikke var herre over, jeg oppfattet de som rensende, men ikke behagelige.

Senere har jeg vært i Peru og drukket såvel ajahuaska som San Pedro. Heftige saker, på hver sin måte. I disse reisene har jeg møtt både det mørke og det lyse. Jeg har spydd ut reptiler, jeg har møtt meg selv som lite ensomt barn, jeg har sett det vakre og tidløse i mine medmennesker, og mye annet. Jeg har sett noe som jeg ikke, til nå, makter å se uten disse remediene. Jeg er blitt vist andre sider av mysteriet.

Kan dette være nødvendig? Jeg aner ikke.
Er det underholdning? Ikke for meg.

I begynnelsen var jeg opptatt av visjonene, nå er jeg mer opptatt av de følelsesmessige budskapene. På sett og vis er erfaringene som livet selv, bare voldsommere og nærere.

Har du lyst (Ædni) til å prøve, så prøv! Om du skulle bli skuffet, så er det helt Ok.
Gjør dine egne erfaringer!
Finn din egen veg!
Legg moralen på hylla!

Gormii

PS! Ups, jeg ser at jeg ikke helt besvarer ditt spørsmål Ædni. Hva med arbeidet etter entogenerfaringen? Hvordan integrerer mann erfaringene? Jeg kan dessverre ikke komme med veldig gode svar her. Jeg opplever at entogenene kan sette meg i kontakt med blokkeringer i meg, og jeg opplever at entogenene arbeider over tid etter selve seremonien. Et dilemma er at man ikke kan leve to liv, slik at man kan sammenlikne seg selv med seg selv i entogenutgave og "ordinærutgave". Livet byr på prøvelser, vi møter skyggesider i oss selv. Hvordan arbeider vi med dette? Er det en forskjell på om man arbeider med dette pga av entogenerfaringer eller pga ordinære erfaringer? Jeg tror ikke det.

ædnifanten moraliserer ikke
æ prøver bare å finne ut om det e noen som gjør noe med de erfaringene de har på sine reiser  med  trommer eller enteogener.
Æ har stillt meg sjøl det spørsmålet mange ganger. Å æ reiser ikke lenger, bare for "turen" sin del. Det e kun hvis æ skal ha svar på noe spesiellt. De svarene æ da får, gjør æ noe med. Tar tak i kraften, for å dytte meg selv opp. Går inn å kjenner på de sårene som e i meg, og "renser" de, så hverdagen skal bli bedre.
Alle reisene æ har vært med på, har hatt stor innvirkning på mitt liv. De har gjort meg helere. Æ har jobbet konkret med de tingene som har kommet opp, men det har jo skjedd over mange år.
Det som bekymrer meg,  e de som reiser med forskjellige "sjamanverktøy" gang på gang, uten "pauser" til å fordøye og integrere tingene. Ka vil de med alle disse reisene sine?

En måte å integrere det jeg møter i reiser, (men jeg har til gode å reise med hjelp av entogener) er å fordype meg i reisen, opplevelsen, med psykodrama. Det betyr sjel i handling, og på psykodramascenen kan alt skje. Reiser videre.
Har opplevd møter med steder i meg selv som ligner på det du beskriver, men da har jeg hatt hjelp av en dyktig reiseleder i psykodrama og i kroppsrelatert terapi. Kroppen kan selv drive frem ordløse tilstander fra det ufødte barn eller heftige møter med monstre fra skyggesiden. Når arbeidet fortsetter f.eks på psykodramascenen, er det en gruppe som deltar i ditt drama og som ser ditt drama, blir vitner til det som skjer med deg. På denne måten blir opplevelsen forankret i en felles virkelighet og for meg integrert dypere.

det høres kjempe flott ut Tiril....
Det e jo virkelig en  måte å gjøre det på. 

Jeg ser poenget ditt Ædni.
Vi kan jage nye entogenopplevelser uten å fordøye forrige, og det er sikkert flere som har gjort og gjør dette.
Alle visjonene kan være mye heftigere enn Tusenfryd, og de være en kilde til utallige samtaler og innlegg her på sonen.
Vi kan skryte av alt vi har opplevd, "mine sjamanerfaringer er heftigere enn dine så".
VI kan løpe fra healer til sjaman til sannsiger til ...... uten å finne oss selv, klarhet eller hva vi søker.

Vi kan gjøre allverdens erfaringer uten at de bringer oss videre.
Selv har jeg erfart masse uten å ta tak i det.
Jeg har feid under teppet, latet som ingen ting, ventet til det går over.
Kokt meg inn i min egen surrkål helt til det ble for meget.

Vist virker det fristende med litt medisin. En liten slurk, og jeg er helbredet, alle sorger er slukket, lys, kjærlighet og all verdens new-age lull.

Jeg har tro på din veg Ædni. Jeg har møtt deg flere ganger. Du virker så inn i helvete stabil og klok. Pokker.
Likevel kommer jeg til å trå noen meter til på entogenvegen.
Kanskje jeg til sist finner at det var unødvendig.
Kanskje jeg ikke integrerer, bearbeider og omformer erfaringene til forandring.
Skulle det være slik, så er dette mitt mønster, med eller uten entogener.

Gormii

For meg har reiser, psykodrama og drømmer føyd seg inn i en flette av opplevelser hvor bevissthet og persepsjon av virkeligheten får vokse. Jeg møter iblant min utålmodighet, sult og lengsel etter "når skal det endelig skje?" "når skal jeg helt klart og tydelig forstå min oppgave?", lar meg iblant slite i filler av det. Men i erkjennelsen av at prosesser tar tid har jeg også fått til bedre å forstå tegn og lytte til de budskap jeg får. Den indre støyen i meg er stillere, lar meg ikke lenger maltraktere av tvil. Opplevelser og erkjennelser i reiser kan være både en retning og kunsten å la seg drive med, ikke hindre det som skal skje. Opplever dyp mening og hensikt i mer og mer av hva som skjer rundt meg, endelig.