Sjaman.com – Forumarkiv

Based on my own experiences one have to become ones own doctor and soul healer in order to be healed from soul sickness.

Takk Jacobsen  :respect:

I min iver har æ helt glømt av å sjekke ut hva ordet diagnose egentlig betyr  :razz: takk igjen  :respect:

Da vil vel dettte egentlig si at vi alle har en form for diagnose  :lol: og burde ikke bare tungt medisineres men i følge mange også tvangsbehandles...

Hvert år blir rundt 2 500 personer tvangsinnlagt for psykiske lidelser med grunnlag i en tvilsom praksis, viser en ny rapport fra SINTEF. Ref: http://www.forskning.no/artikler/2008/juni/186711

Æ ser at denne artikkelen i ettertid har blitt redigert??? hmmmm 

Det hevdes i artikkelen - sitat: Antall tvangsinnleggelser har økt med 52 prosent siden 2001.
Loven gir adgang til å tvangsinnlegge personer av hensyn til behandlingen eller dersom pasienten er til fare for seg selv eller andre.
Sju av ti innleggelser begrunnes ut ifra behandlingshensyn, mens bare 6 prosent tvangsinnlegges fordi de regnes som farlige.

I mitt tilfelle ble jeg bla i 2002 tvangsinnlagt med bakgrunn i at jeg 2 ganger hadde rømt, denne rømmingen bestod i at jeg hadde gått ut for å ta meg en røyk imens jeg tenkte over hvorhvidt jeg skulle ta i mot tilbud om frivillig innleggelse for å få hjelp. Jeg ble da fraktet 40mil i politibil og tvangsinnlagt på et annet sykehus - utskrevet dagen etter, - Jeg var ikke mindre røyksugen og hadde heller mer å tenke på enn før innleggelsen!

Æ kjenne at æ i etterkant av prossessen med ADHD diagnosen kjenne mæ litt lattermild i flækkan - 2 av de mest vikige funnene i utredningen som tyder på ADHD er lav prosseseringshastighet og usedvanlig høy skår på perseptuell organisering (rister oppgitt på hodet) jaha så dette er da et slags sykdomstegn??? Duster!
Jeg derimot finner det helt naturlig at prosseseringshastigheten er lav nå man tar flere elementer enn gjennomsnittet med i sine betraktninger. Dette er i hvertfall ikke et avvik jeg ville behandle med Ritalin. Skulle jeg innta noe så måtte det i så fall være enteogener (sinnsutvidende) som etter det jeg har erfart øker persepsjons evner og å spille dataspill for å trene opp min prosseseringshastighet!

I tillegg til å tromme meg inn i meditativ tilstand som bla reparerer/bygger hjerneceller.

Takk Vakker Forvandling   :biggrin: det er også det jeg langt på veg har klart etter at det kom til meg i "klartekst" under en seanse med sinnsutvidende droger.

I found this information on bipolar which was mentioned in Jacobsebs utube link.


http://www.healthyplace.com/communities ... gnosis.asp

Here is another vague diagnosis that should be discussed on the zone.



http://sv.wikipedia.org/wiki/Schizofreni

Here is another vague diagnosis that should be discussed on the zone.


http://en.wikipedia.org/wiki/Psychosis

It seems to me that people in the western world have all sorts of vague mental diagnosises.

Æ må no flire litt oppi all denne galskapen, kom på ei historia som e verd å nevne i sammenheng med lovverket rundt tvangsinnleggelser...

Lillebror'n min mottok tidligere i år nok et avslag fra "trygdesystemet" Han hadde for n'te gang
retorisk argumentert "uvesenet" i kne med det utfall at de tyr til usannheter, bortforklaringer, usakligheter og direkte hets (for å si det mildt). No vil æ nevne at han e et aldri så lite "helvete" å komme ut for når han mene at han vet han har rett! Så med store bunka av offentlig "pappirskrammel" strena han inn på kontoret til psykiateren, klaska "mainnskjiten i bordet og satte i gang med å argumentere for at psykiateren med loven i hånd skulle tvangsinnlegge ikkje bare NAV-Lokalt, men Helse-Nord, sør, øst og vest i samme slengen.
Etter ca.2,5 tima tørka psykiateren svetten av panna, via ut skjortekragen og peip tyn i målet; Ja du har helt rett jeg burde, men jeg kan bare ikke gjøre det og det må du forstå!
Æ meine å huske at broder'n forlot kontoret med følgende kommentar; Forbanna feigskjit!

Ja det e nok mange tvilsomme diagnosa og behandlingsmåter av disse som burde ha vært ubønnhørlig diskutert i filler, - det e æ ikkje et øyeblikk i tvil om.
Æ kom tell å tenke på den Utube snutten som du la ut i tråden her tidligere i dag (Jacobsen), det skulle vært artig å gjort sæ en runde på diverse legekontor med skjult kamera og lagt ut i det vie og det breie om symptoma som, sjalusi, grådighet og kynisme. Æ lure på ka slags diagnose man hadde fått og ikkje minst ka slags pellar som hadde blitt anbefalt.


                hihihi og cenobandenooooooooooooo 

Den var god jacoben fra you tube 

ja cenobit det hadde vært morro å tatt seg en rundtur rundt
til flere med sine spirutielle erfaringer å hørt hvem diagnoser de hadde satt på oss 

"Jacobsen":

Hvordan stiller man den korrekte diagnose? Her er et klipp fra youtube som taler for seg..... http://www.youtube.com/watch?v=5KGe5tghnz0

Nå er det noe her i verden som heter kildekritikk. Denne videoen gir svært liten etterprøvbar dokumentasjon. Det kan jo like godt være skuespillere vi ser. Jeg har forresten mistanke om at klippet er en bit av scientologenes (av alle!) korstog mot psykiatrien, med for meg ukjente beveggrunner.

Verre er at vedkommende som har sendt inn dette klippet til YouTube har 219 videoer der, og en kort gjennomscrolling gjorde meg kvalm. Forherligelse av tåpelige og forlengst tilbakeviste og avslørte konspirasjonsteorier er en ting — langt verre er Holocaust-fornektelsen og jødehatet. Påstandene i klippet "Did Six Million Really Die?" er tilbakevist av så godt som den samlede ekspertise på den andre verdenskrig. Men løgnene blir fortsatt spredd, og for mange er de gjentatt så ofte at de blir deres sannhet.

Jeg synes i sannhet dere skal bruke noen minutter til å se på kildene og sammenhengen før dere anbefaler "samfunnskritiske" klipp på YouTube. Jeg tviler egentlig på at dere ville befinne dere vel blant de personene som produserer slikt.

Ja det er vel noe i det du sier her passopp
ang klippet fra youtube burde sjekke kilder bedre først,
men dette innslaget ga meg latter, samtidig som det er ikke så tvilsomt at slikt kan skje i virklighet,
i vår vide verden, feil medisering,kan kun de som har prøvd
å sett hvor farlig medisiner kan være utale seg om, når man kjenner det på syka å ettervirkninger av det
naturen har mange resusser som burdes forskes bedre på, det er vel de fleste her på sonen enige om,
å her stiller jeg meg til rådighet som forskning objekt 
selvsagt har statsbudsjettet kuttet ned her på forsking heia Norge.

Nei god aften Passopp 


Det e godt mulig at det konspireres både i hytt og gevær og at også mine innlegg her kan oppfattes i den retning, mine erfaringer og min oppfattelse av hvor bedriten denne bransjen egentlig er vil du allikevel aldri kunne ta fra meg og la meg for ordens skyld tilføye et kraftig dessverre - Passopp - For jeg skulle virkelig av hele mitt hjerte ønske at sannheten var en helt annen.

Da jeg fikk diagnose Manisk Depressiv (bipolar lidelse) hadde jeg brukt Zoloft (se: Utube link nedenfor!) i noen måneder.
Begrunnelsen fra den fastlegen jeg hadde på dette tidspunkt var mine utsagn og hans opplevelse av hvordan jeg reagerte på dette medikamentet og den kom etter en ca10 minutters samtale. Når jeg i ettertid eller skal vi si i etterpå-klokskapens lys ser tilbake på legens begrunnelse som går direkte mot alvorlige bivirkninger av dette medikamentet blir jeg virkelig rystet og det langt inn i sjelen.

Jeg hadde full tillit til legen den gangen, den er pr. i dag ikke eksisterende tvert i mot - jeg vil ikke anbefale noen å bruke han under noen omstendighet. Dette begrunner jeg i at den lidelsen (lett depresjon) jeg i utgangspunktet henvente meg til han i full fortrolighet er som et lite rusk i øyet å regne i forhold til hvordan ting utviklet seg (og jeg trenger vel neppe å gjenta hele denne historien til deg nå gjør jeg vel?). Det jeg reagerer på i forhold til legen er at han på forhånd visste hvilken risiko det innebar å ta dette medikamentet og allikevel valgte han å anbefale meg medikamentet, med det resultat at det ikke rammet bare meg men hele familien.

Det finnes ikke unnskyldinger for slik praksis Passopp, det kan du ikke under noen omstendighet forsvare!

Jeg vil tilføye at jeg høsten 2005 måtte bruke min bror som talsmann/pressmiddel for å få denne legen til å skrive henvisning til UNN for utredning. Og at fastlegen unnlot å sende sitt diagnosegrunnlag da han skriftlig ble bedt om dette av legen ved UNN (Han hadde 4 måneder på seg til å gjøre dette!). Under et ansvarsgruppemøte som ble avholdt i utredningsperioden fikk han også beskjed av meg personlig om å sende dokumentasjonen, han nikket bare og sa at det var fint å se meg så frisk, - jeg så 7år yngre ut, - sa han. Til dette svarte jeg at ja nå har jeg bare 2 medikamenter (sover og roer) å kvitte (seponere) meg med, dessuten virker det som om jeg blir hørt!

Jeg har blitt fortalt av legen som utredet meg på UNN at det å bli kvitt denne diagnosen i ettertid er svært vanskelig. Ved et ansvarsgruppemøte som ble avholdt etter at det ble konstatert at jeg ikke hadde bipolar lidelse, men en tvilsom ADHD diagnose sa denne legen til sitt forsvar at det var vaskelig å skille disse to da de har så like symptomer. Det er det nærmeste jeg har kommet en beklagelse!!!


http://www.youtube.com/watch?v=xK16Qznv ... re=related

"cenobit":

Nei god aften Passopp 

Det e godt mulig at det konspireres både i hytt og gevær og at også mine innlegg her kan oppfattes i den retning, mine erfaringer og min oppfattelse av hvor bedriten denne bransjen egentlig er vil du allikevel aldri kunne ta fra meg og la meg for ordens skyld tilføye et kraftig dessverre - Passopp - For jeg skulle virkelig av hele mitt hjerte ønske at sannheten var en helt annen.
...
Det finnes ikke unnskyldinger for slik praksis Passopp, det kan du ikke under noen omstendighet forsvare!

Men Herregud da mann, jeg hverken angriper eller benekter dine erfaringer og dine opplevelser av dem, eller dine gjennomtenkte meninger og holdninger omkring disse. Det finnes da heller ikke noe jeg unnskylder eller forsvarer av det som er gjort med eller mot deg.

Det jeg gjør er at jeg anbefaler litt edruelighet, litt ettertanke, litt kildekritikk når man henter argumentasjon, eksempler og sitater fra Internett. Og denne gangen synes jeg altså at Jacobsen og du havnet i dårlig selskap, og det helt unødvendig. Dere kan hente langt bedre eksempler og argumenter fra langt mer etterrettelige kilder enn den jeg pirket på.

Hva mener jeg med kildekritikk? Legger inn litt om mine gjennom mange år ervervete metoder:

http://www.hib.no/biblioteket/Kildekritikk.asp

Kildekritikk på Internett:
Kriterier for kildekritikk
- Hvem er kilden til informasjonen
- Hvilken autoritet har personen/organisasjonen/virksomheten som har lagt ut informasjonen?
- Finnes det opplysninger om personen/organisasjonen?
- Er personen/organisasjonen faglig anerkjent innen feltet?
- Er det noen som refererer til denne personen/organisasjonen (kilden)?
- Er det muligheter for å kontakte kilden pr. telefon, faks eller e-post? Står adressen på nettstedet?
- Hva er motivet for å legge ut informasjonen? Er dette reklame, propaganda eller fakta?
- Er kilden nøytral, eller finner du et sterkt farget syn på saken?
- Er språkbruken troverdig? Finner du mye skrivefeil?
- Er informasjonen ny eller gammel? Når ble siden sist oppdatert?
- Har nettstedet en klar og tydelig layout?
- Har nettstedet en god og korrekt lenkesamling til andre aktuelle nettsteder?

Hvem er kilden til informasjonen? Vi ser på løkskrellemetoden

(Les mer på nettstedet.) Og her er litt mer i samme gate:

http://www.saftonline.no/digitalemedier ... itikk.html
http://home.online.no/~li-ree/IKT/ikt_i ... ritikk.htm
http://www.ij.no/publikasjoner/webkilder/gruppe4.htm

Tenker jeg skal lage en egen artikkel på egnet sted om kildekritikk, dette får være en begynnelse kanskje.

Takk Passopp 

Jeg ville satt umåtelig stor pris på om du i større grad bidro til en positiv utvikling av kildekritikk-henvisninger med å lede ved eksempel i stedet for måten du konsekvent har praktisert til nå!

"cenobit":

Takk Passopp 

Jeg ville satt umåtelig stor pris på om du i større grad bidro til en positiv utvikling av kildekritikk-henvisninger med å lede ved eksempel i stedet for måten du konsekvent har praktisert til nå!

Men Herregud da mann (bolk II), jeg har jo lagt inn tusenvis av helsebringende, miljøvennlige og kvalitetssikrede henvisninger, de er da også ment som eksempler på hvordan det kan gjøres. Der har jeg fått mangen takk, mange nye venner og ingen vondord.

Og så har jeg tatt mer eller mindre hardt fatt der jeg mener jeg kan påvise helseskadelig og miljøuvennlig kommersiell propaganda. Det har nok gitt meg noen nye ikke-venner. Er det bare de eksemplene du husker?

Autisme samt ADHD/ADD — en sykdom i hjernen eller en sykdom i tarmen?

Dette utsagnet er en spissformulering av en diskusjon mellom et bestemt internasjonalt fag- og pårørendemiljø, og resten av fagmiljøer, pårørende og "pasienter" (gi meg et bedre ord, Cenobit).

Jeg er i utgangspunktet ikke berørt, og har liten kunnskap om disse emnene. Men enkelte jeg kjenner blir dratt inn i den ene eller den andre leiren, og frontene hardnes ser det ut til. Jeg ser en klassisk form for debatt som nå raser for fullt mellom de "troende" (bl. a. representert ved nettverket DAN (Defeat Autism Now) og de "vantro", som er majoriteten av fag- og forskningsmiljøet.   

Cenobit, har du noen formening om dette? Sitter årsaken til autisme (samt ADHD/ADD) i tarmen, og ikke i hjernen? Det virker som om overlege Karl-Ludvig Reichelt ved Rikshospitalet, og andre, mener nettopp det!

http://www.neurozym.com/default.asp?gruppe=301

ADHD, intoleranse for melk og gluten. Behandling med probiotika og diett.
Det største problemet for pasienter med ADHD/ADD er som regel konsentrasjonsproblemer. Dette skaper spesielt store problemer for skoleelever. Ved ufullstendig nedbrytning av kasein (melkeprotein) og gluten (kornprotein) dannes opioide peptider. Dette er stoffer som har morfinliknende effekt på hjernen, og som man tror kan være en årsak til manglende konsentrasjon ved ADHD/ADD. Det er også en tendens til avhengighet av de peptidene de ikke tåler. Ensidig kosthold med mye brød eller stort forbruk av melkeprodukter er klassiske tegn på proteinintoleranse, som dette fenomenet kalles. Abstinenser når en diett påbegynnes er ikke uvanlig.

http://www.neurozym.com//default.asp?id=260  (Faktarute ADHD)

For ordens skyld så har dette vært nevnt før, for et par år siden, i denne tråden:

http://sjaman.com/component/option,com_ ... pic,1684.0

— men den fokuserte mest på andre forhold, så jeg synes det er relevant å ta dette opp igjen.

Håper dermed å ha bidratt til denne trådens hovedspor.

Nei Passopp, - jeg husker også at du har bidratt slik du referer til, så la meg omformulere meg.

Jeg ville satt umåtelig stor pris på om du i større grad bidro til en positiv utvikling av kildekritikk-henvisninger med å lede ved eksempel i stedet for måten du konsekvent  nesten uten unntak har praktisert til nå!

Jeg tror ikke jeg helt har klart å få deg til å fatte at det i mange sammenhenger ikke er kilden, men budskapet som er av betydning for mange av de som skriver her på sonen. Jeg skulle momenhelvetestant lagt meg paddeflat hadde vi befunnet oss eksempelvis i et auditorium på en høyskole eller lignende, - men vi er på Sjamansonens Forum Passopp - en øvingssone på nett, - også beregnet for mennesker som ikke har høyere utdanning.

Og i denne sammenhengen blir det nødvendigvis slik at man noen ganger "driter i buksa, så lenge jakka passer!".

Spør du meg så bør det være viktigere at man hjelper der man kan på en positiv og oppbyggende måte, i stedet for å latterliggjøre, så tvil om eller på andre måter kommer med nedsettende kommentarer slik du har for vane.

Og vær så snill og ikke kom med noen herregud da mann (bolk III) osv...

Ha en god natt!  

Jeg tror veldig mange her på sonen bør ta en titt på måten vi har snakket til hverandre på, også du cenobit. Personlig har jeg skrevet mest ut fra sannhetssøken fremfor compassion, og det har ikke vært så hyggelig alltid. Man kan hevde at noen ganger er det riktig å heve stemmen, og det er kanskje riktig "objektivt sett", men man bør likevel forsøke så godt man kan å heve seg over slike partiske fighter og velge compassion selv om det skulle stride mot alle odds og sunn fornuft.

Slik vi mennesker er laget, kan det å skape en god stemning og atmosfære være helt nødvendig for å skape fred og søke sannhet i fellesskap fremfor å ivareta egen frykt og ego. Norges fredsarbeid med partene i Midtøsten og Colombia viste det. Da partene dro fra Norge og kom hjem til mistenksomhet og krig begynte fredsarbeidet å gå opp i sømmene igjen.

De færreste er kalde maskiner som nøkternt vurderer fakta og kilder.

Det blei voldsom lynsjestemning mot både leger og diagnoser her. Kanskje vi skal finne oss en lege og kaste han på bålet?

Jeg synes det er rart at en diskusjon om dette skal være basert på en eller to erfaringer. Som jeg sa i den andre tråden er det jo mennesker som får hjelp av dette - tar de feil?

As I have stated before I agree with you that both a shaman and a medical doctor should be part of the process of healing some souls.

Peace and love.

her er det jo blitt rene magetrimmen for "oss" lesere 

har skommet gjennom det meste her og æ lure på om du i din søken ette kunnskap om emnet her hørt frasen om at AD/HD kan ha en skyld i fødselsøyeblikket pga. okstgenmangel?

æ fikk en slik uttalelse om min eldste sønn som har brukt non ta sine første år på skolen med å løpe rundt å slå ta lys, velte pulta o.l. Fikk roa det ned med konsentrert omega tre da vi fikk vesta at denna bygda ikke hadde ADHD så da så

såsånngårnådagan 

"AndreasWinsnes":


Jeg tror veldig mange her på sonen bør ta en titt på måten vi har snakket til hverandre på, også du cenobit. Personlig har jeg skrevet mest ut fra sannhetssøken fremfor compassion, og det har ikke vært så hyggelig alltid. Man kan hevde at noen ganger er det riktig å heve stemmen, og det er kanskje riktig "objektivt sett", men man bør likevel forsøke så godt man kan å heve seg over slike partiske fighter og velge compassion selv om det skulle stride mot alle odds og sunn fornuft.

Slik vi mennesker er laget, kan det å skape en god stemning og atmosfære være helt nødvendig for å skape fred og søke sannhet i fellesskap fremfor å ivareta egen frykt og ego. Norges fredsarbeid med partene i Midtøsten og Colombia viste det. Da partene dro fra Norge og kom hjem til mistenksomhet og krig begynte fredsarbeidet å gå opp i sømmene igjen.

De færreste er kalde maskiner som nøkternt vurderer fakta og kilder.

Takk Andreas 

Mitt utbrudd overfor Passopp's måte å pirke på denne bagatellen med kildehenvisning får feile proposjoner.
Jeg har tidligere bedt om å få så hatten passer i slike sammenhenger som dette og Andreas, - jeg gjentar det mer enn gjerne - GI MEG SÅ HATTEN PASSER!

Når det gjelder lynsjestemning av leger og diagnoser; Ja man kan jo lure på hvorfor det utvikler seg i en slik retning.

Selv har jeg virkelig lurt på hva som har fått meg dithen... Under ansvarsgruppemøtet som ble avholdt da jeg var under utredning ble det sakt at det var ikke enkelt og det tror jeg så gjerne for valget av diagnose lå da på dette tidspunkt mellom Dumsnill og ADHD. Så kanskje har jeg et snev av begge deler.

Så kan man spørre seg hva får et menneske som er såpass snill at det grenser til det dumme å bli så eitrende forbannet som det jeg har og tildels fortsatt er?
Hva fikk meg til å skaffe meg 2 patroner med hjortehagl beregnet for å blåse hauet av fastlegen min og å oppbevare dem i over 3 år før jeg endelig klarte å besinne meg såpass at jeg ga dem fra meg?

Hvorfor er det så få personer som står frem og forteller om sine vanvittige opplevelser?

For å svare for min egen del så vil jeg si at det er ikke enkelt, det å utlevere seg selv i en slik grad som det jeg har gjort til nå spesielt med tanke på de stigma man da utsetter seg for og jeg tror at det er nettopp her "hunden er begravd".

Tar meg den frihet å lime inn en artikkel jeg hentet fra aftenposten for en tid siden (har den lokalt på maskinen min, desverre uten bedre kildehenvisning enn dette).

«Journalisten var psykiatrisk pasient»

Pressen bidrar til å skape stigmatisering med merkelapper som «psykiatrisk pasient». Titler som «Gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient» omfatter sannsynligvis også journalisten som skrev den.
Jan Olav Johannessen Sjeflege, Psykiatrisk klinikk Stavanger Universitetssjukehus.
Onsdag 19.04.2006, 05:40
HVIS MAN SKULLE GI en oppskrift på hvordan et samfunn kunne skape stigma og stigmatiserende holdninger overfor en gruppe mennesker, kan man egentlig bare følge den veien store deler av norsk presse, og medier forøvrig, for tiden går. Enten det er asylsøkere som begår forbrytelser, eller «innfødte» som sliter, eller har slitt med psykiske problemer, og som blir involvert i tragiske livshendelser, ja så er det som trekkes fram i overskriftene: psykiatrisk pasient.
Stigma, hva er det egentlig? Ordet stigma er opprinnelig gresk, og henviser til fysiske kjennetegn som viser at noe negativt knytter seg til personene som bærer dette tegnet. Stigma var et tegn som ble brent eller skåret inn i huden, og som signaliserte at bæreren burde ekskluderes fra fellesskapet. Det kunne være en kriminell, eller en smittet person.
Stigma kan i vår tid forstås som de negative og diskrediterende holdninger man har overfor mennesker som er annerledes, og som «rettferdiggjør» og fører til diskriminering. Hva er de dypereliggende mekanismer bak menneskenes behov for å plassere andre mennesker i båser, hvor de stilles ut til forakt?
Enkelt sagt kan vi si «det vi er redde for, det skyver vi fra oss». Det gjelder både det vi er redde for hos «de andre», men også det vi er redde for inne i oss selv. Stigma rammer ikke bare psykiatriske pasienter, men har opp gjennom tidene vært forbundet med ulike samfunnsgrupper, av rasemessig avvikende karakter (negre, jøder), seksuelle preferanser (homofile), psykisk utviklingshemmede, religiøse retninger, osv. I et historisk perspektiv ser vi at dette vil variere. Stigmatisering er også et maktmiddel. Nazi-Tyskland er vel det klareste eksemplet på det, men slike aspekter av makt og egen vinning er også til stede i vår hjemlige andedam, når pressen med vitende og vilje klistrer merkelappen «psykiatrisk pasient» over hele førstesiden. Opplagsøkningen blinker i det fjerne, og journalisten har fått et skup i boks.
PRESSENS stigma-forsterkende reportasjer knytter over tid an til ikke bare psykiske lidelser og mennesker som rammes av disse, men også til familiene, hjelpeapparatet, og de som arbeider der. Man tegner et bilde av psykiatrien som et sted folk plasseres på tvang, et sted hvor folk dopes ned, og når disse får permisjon og tilbakeføres til samfunnet, som et sted uten kontroll på sine, et sted som på uforsvarlig vis lar «psykiatriske pasienter» gå fritt omkring.
Resultatet av dette er at mennesker med psykiske lidelser får et enda mer negativt selvbilde, eller såkalt «selvstigma». Unge mennesker blir redde for å bli stemplet som «psyko», de og deres familier utsetter å søke hjelp når en psykisk lidelse inntreffer. Dermed opplever vi at unge mennesker som får en psykisk lidelse for første gang er sykere når de får hjelp, at hjelpen blir mer omfattende, mer langvarig og dyrere, og prognosen dårligere - noen ganger med selvmord som resultat.
HVA LIGGER SÅ BAK begrepet «psykiatrisk pasient»? Hvem er de?
Svaret er at de er oss.
Vi vet at ca. 20 prosent av vår befolkning en eller flere ganger i livet får psykiske problemer av et slikt omfang at det kalles «psykisk lidelse», og har behov for hjelp fra psykisk helsevern. Ved Psykiatrisk klinikk, Universitetssjukehuset i Stavanger (SUS) behandler vi årlig ca 6-7000 mennesker, eller ca. 3 prosent av befolkningen i vårt opptaksområde. Ca. totredeler av disse har en behandlingsserie i poliklinikken, eller ett opphold i sengeavdeling, og så ser vi dem aldri igjen. Ca. hver femte norske nordmann har altså fått en diagnose som kvalifiserer for betegnelsen «psykiatrisk pasient», eller «tidligere psykiatrisk pasient». Anslagsvis har hver andre Stavanger-familie hatt et familiemedlem til behandling ved SUS i løpet av de siste 20 årene. Over et par generasjoner er kun et fåtall norske familier spart for å ha en «psykiatrisk» pasient i sin midte.
Einar Førdes berømte utsagn om at «vi er alle sosialdemokrater» kan derfor med bakgrunn i disse tallene skrives om til «vi er alle psykiatriske pasienter».
Som mennesker er vi forskjellige, og som pasienter er vi forskjellige. Pressens stereotypier farger vår oppfatning av hva en psykiatrisk pasient er: Det er noe alvorlig, langvarig, uten kontroll, farlig for seg selv og andre, merkelig, uten evne til å arbeide eller gjøre nytte for seg. Lite nytter det å minne om at tre slike «psykiatriske pasienter» fra 100 år tilbake, Hertervig, Obstfelder og Kielland, er de vi husker i ettertid.
I SAKER hvor asylsøkere begår lovbrudd mens de venter på at søknaden om opphold skal bli avgjort, er pressen også snar til å få fram at «gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient». Voldsutøvelse knyttes til to forhold: den psykiske lidelsen (les: psykiatriske pasienter er farlige) og et mangelfullt (les: vi har politikere som ikke bryr seg) og ubehjelpelig psykisk helsevern (les: de som arbeider der er udugelige, og ingen psykiatriske pasienter blir friske).
Det faktiske forhold er imidlertid at farlighet er knyttet til stressopplevelse, og at dette stresset øker når behandlingstiden i asylsaker trekker ut, og uvissheten blir stor. Å skylde på psykiatrien, eller den psykiske lidelsen, blir i beste fall å skyte på pianisten.
VI KAN ALLE bli farlige, gitt de rette omstendigheter, på samme måte som vi alle kan bli psykiatriske pasienter, gitt de rette belastninger.
Psykiske lidelser er ikke noe hokus-pokus, som på forunderlig vis rammer noen utvalgte blant oss. Det rammer de fleste familier, og står i forhold til det stress vi møter og den psykologiske mestringsevne (eller omvendt, sårbarhet) den enkelte besitter.
Å tegne et bilde av psykiatriske pasienter som noe fremmed, noe annerledes, moe annet enn oss «normale», er å bidra til stigmatiserng, og konservering av gammeldagse holdninger til psykiske lidelser, holdninger som burde være Norge av 2006 uverdige. En politiker som var besøk ved vår avdeling spurte «Er der noen som blir gode?». Han visste ikke at de aller, aller fleste blir «gode», og at bare en liten prosent får langvarige, og i noen tilfeller kroniske plager, gitt at de får en rimelig behandling.
Varigheten av ubehandlet psykose (tiden fra en ungdom får en psykose og til behandlingen settes inn) er i Norge i dag mellom ett og to år. Årsakene til dette er sammensatte, men en hovedårsak er den myteomspunne redsel og det stigma som knyttes an til psykiske lidelser, og det psykiatriske hjelpeapparat. Norsk presse bidrar i sum til å opprettholde og forsterke dette negative bildet.
Neste gang du leser en overskrift om at «gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient», kan det derfor være greit å huske på, at det var med stor sannsynlighet journalisten som skrev det, også.



Anders Smith, redaktør av Helserådet har noen tanker jeg mer enn gjerne deler med dere i denne sammenheng

Noen tanker om sosial ulikhet i helse
http://www.helsebiblioteket.no/Samfunns ... 6/7742.cms


Og jeg spør hvorfor skal jeg som " tidligere psykriatisk pasient" finne meg i å bli halshugd jevnt med knærne i form av stigma når jeg forsøker å belyse slike vanvittige samfunnsproblemer som det legemiddelindustrien i så sterk grad bidrar til?

Hvorfor blir man ikke trodd, er det fordi at noen fikk da hjelp?  HALLOOOOOOOO

Good information cenobit. Thanks.

I dont believe anybody who is different than others should feel any stigma.

Stigmatization is for naive and ignorant souls.

Peace and love.

Have myself got alot of different diagnosises, but I just dont give a shit.

As have being stated before most of these diagnosises only exist in the western world.

In many cultures it is considered a gift.

Peace and love.

Når det gjelder compassion er det relativt sjeldent at min egen hatt passer, så jeg bør kanskje ikke prøve å få hatten til å passe på andre, men selv der kan jeg mislykkes fullstendig i ivrig trang til å påvirke, influere og forandre andre.

Bra kronikk, men synes dette er bedre:

"Hva fikk meg til å skaffe meg 2 patroner med hjortehagl beregnet for å blåse hauet av fastlegen min og å oppbevare dem i over 3 år før jeg endelig klarte å besinne meg såpass at jeg ga dem fra meg?

Hvorfor er det så få personer som står frem og forteller om sine vanvittige opplevelser?"

Jeg tror det er fordi folk er redde. De vil ikke gi inntrykk av at de går rundt med indre demoner fordi da kan de oppfattes som "ustabile" og "farlige". Jeg var i et buddhistisk kloster i England for noen år siden hvor jeg traff en mann som besøkte stedet midlertidig for å få en pause fra sin dysfunksjonelle familie og voldelige bror. Vi hadde det hyggelig, pratet om alt mulig rart, men plutselig så han forferdet ut og sa: you talk so much about violence! Akkurat som om jeg nesten var borderline voldelig. Jeg skjønte ingenting og prøvde å tenke tilbake om jeg faktisk hadde snakket mye om vold og husket bare noen par tilfeller av svart humor. Fleip som jeg ikke tok på alvor overhode, men som trigget noe i ham.

Kriminelle som prøver å komme tilbake til samfunnet har også et lignende problem fordi de blant venner er vant til en omgangstone som for dem er røff, hyggelig og jovial men som for andre "vanlige" folk kan virke litt utagerende og "intimidating". Mange er selv-hemmende. De legger bånd på seg selv, prøver å være normal, gå stille i gangene og satse på at alt går bra hvis man oppfører "slik man bør". Og så kommer gærningene og ødelegger denne drømmen.  

Man skal ikke si mye for å få et stempel. Da jeg arbeidet på Unity og arrangerte meditasjonskurs fikk jeg nå og da tilbakemelding på at jeg var så fredlig, rolig og snill. Én gang blottla jeg svart humor og en dame sa med et smil og hyggelig tone: så du har mørke sider du også ja! Jeg ble litt overrasket og tenkte: du hadde vel ikke trodd noe annet? Følte meg litt dømt.

Med mørke ganger og svarte hull bak netthinnen kan jeg krympe meg i møte med "snille", dobbeltmoralistiske besteborgere. Løsningen er vel å sende ut lys og bare fortsette å være ærlig selv om det kan være skamfullt og vondt. Noen må begynne, og det kan like gjerne være oss. Det positive er at samfunnet har kommet langt på dette området siden 50-tallet da leppene til folk nærmest var sydd igjen.

Men fortsatt har man dem som er pene i hverdagen, nysminket og velkledde, og som driter seg ut i helgefylla eller julebordet. Litt alkohol og så hører man kinaputtene og i verste tilfelle blinker knivbladene. Skal man le eller gråte?

Det jeg imidlertid ikke forstår er hvorfor du kontemplerte hjortehagl når ni milimeter åpenbart er mer funksjonelt i slike sammenhenger?